| |
I proposisjonen fremmes forslag til to endringer i lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett. Justisdepartementets høringsbrev av 4. august 1999 omtaler fire forslag. Blant annet på grunn av uttalelser fra høringsinstansene, finner departementet det ikke hensiktsmessig å gå videre med to av forslagene. Det gjelder forslaget til ny § 1 b og spørsmålet om ratifikasjon av Europeisk konvensjon om statsborgerskap av 1997.
Proposisjonens forslag er:
| - | Endring i § 2a første ledd, erverv av norsk statsborgerskap for barn med norsk far som ikke er gift med barnets utenlandske mor. |
| - | Endring i § 8 første ledd, bibehold av norsk statsborgerskap for norske borgere født i utlandet. |
Etter ordlyden i § 2a første ledd er det et vilkår for at barnet skal kunne meldes norsk at foreldrene ikke har vært gift med hverandre. Det innebærer at barn født utenfor ekteskap av norsk far og utenlandsk mor, ikke kan få norsk statsborgerskap ved melding dersom foreldrene tidligere har vært gift med hverandre. Det er utilsiktet at bestemmelsen utelukker barn av foreldre som tidligere har vært gift med hverandre. For barnas rett til statsborgerskap ved melding bør det være uten betydning om foreldrene tidligere har vært gift med hverandre. Det sentrale er at barn som ikke får norsk statsborgerskap etter § 1 eller § 2, får dette etter en forenklet meldingsprosedyre i stedet for etter søknad. Departementet mener bestemmelsen bør endres slik at også barn født utenfor ekteskap av norsk far, hvor foreldrene tidligere har vært gift, kan meldes norske.
Etter påpeking fra Barne- og familiedepartementet finner Kommunal- og regionaldepartementet det riktig å tilføye en henvisning til barneloven § 67 i statsborgerloven § 2a, for å gjøre det klart at regelen i barneloven § 67 som gjelder farskap som følger av utenlandsk lov også får virkning i forhold til spørsmålet om statsborgerskap. Dette innarbeides som nytt tredje punktum i § 2a første ledd.
Bestemmelsen i § 8 første ledd om bortfall av norsk statsborgerskap kan i visse tilfeller føre til at en person blir statsløs. Det kan skje dersom vedkommende ikke har eller får statsborgerskap i bostedslandet. For å unngå at noen blir statsløse i kraft av loven har man hittil gitt norsk statsborgerskap etter andre regler.
Lovens § 8 annet ledd inneholder en bestemmelse som medfører at barn av den som etter § 8 første ledd har mistet norsk statsborgerskap, ikke mister dette dersom barnet blir statsløst. Barnet av den som mister statsborgerskapet etter § 8 første ledd er altså vernet mot statsløsheten, men ikke de/den tidligere norske foreldrene/forelderen av barnet. Departementet mener at begrensningen i forhold til muligheten for å bli statsløs også bør omfatte de personer som kan bli statsløse etter § 8 første ledd.
Det at personer gjennom regler i de enkelte land blir gjort statsløse, er ellers ikke forenlig med prinsipper og forpliktelser som springer ut av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, som for eksempel FNs konvensjon av 1961 om reduksjon av statsløshet og Europeisk konvensjon om statsborgerskap av 1997. De øvrige nordiske land, som har tilsvarende bestemmelse i sin statsborgerlovgivning, er derfor i ferd med eller har endret sine bestemmelser på dette punkt, for at deres lovgivning skal bli i samsvar med internasjonale forpliktelser.
Departementet foreslår at § 8 første ledd ble endret slik at muligheten for at en norsk borger, som er født og oppvokst i utlandet og som ikke har bedt om å opprettholde det norske statsborgerskapet innen fylte 22 år, likevel ikke mister sitt norske statsborgerskap dersom vedkommende ved dette ville blitt statsløs.
Forslaget innebærer ikke økonomiske eller administrative konsekvenser.