| |
Norske borgere, bedrifter, organisasjoner og lokalforvaltning forholder seg ifølge forslagsstillerne til et omfattende og uoversiktlig regelverk. Det samlede regelverk gir både forvaltningen og borgerne betydelige plikter. I svært stor utstrekning pålegges ikke de mer detaljerte påbudene og konkrete byrdene gjennom formelle lover gitt av Stortinget, men gjennom regelverk gitt i form av forskrifter med hjemmel i lov. Den stadige veksten i skjemaveldet og regelverkets kompleksitet i Norge i etterkrigstiden, kan i stor grad knyttes til en kraftig økning i mengde av forskrifter.
Det må etter forslagsstillernes syn være et overordnet mål å kvalitetssikre regelverket slik at de regler og forskrifter som til enhver tid gjelder, er aktuelle og gir uttrykk for reelle behov. Det er neppe tvil om at dagens lovgivningssystem fører til at forvaltningens behov for endringer er langt lettere å få gjennomført enn dersom borgerne har tilsvarende behov. I praksis viser det seg også regelmessig at nye behov hos forvaltningen vil medføre endringer i forskrifter, men dersom behov ikke lenger er til stede, vil en sjelden oppheve forskriftsbestemmelsene.
Et effektivt tiltak for å sikre et godt, oppdatert og mindre omfattende regelverk, vil etter forslagsstillernes syn være å begrense forskriftenes gyldighetstid, også kalt « solnedgangslovgivning ». Dersom forskriften fortsatt fyller et behov, og det derfor er aktuelt å gi den på nytt, skal saksbehandlingsreglene i utredningsinstruksen og forpliktelsene som følger i kraft av forvaltningsloven § 37, følges som om det var snakk om å vedta en ny forskrift.
Dette vil i praksis si at forvaltningen med jevne mellomrom må foreta en systematisk vurdering av verdien av de enkelte forskriftsbestemmelsene, hvor det blant annet inngår en høring der de forskriften angår får mulighet til å tilkjennegi sine synspunkter. Det kan være borgere, bedrifter, frivillige organisasjoner eller berørte organisasjoner innenfor arbeidslivet, f.eks. lærerorganisasjonene i forhold til forskrifter som gjelder for skolen. Tilsvarende vil kommuner og fylkeskommuner få mulighet til å redegjøre for sin opplevelse av regelverk som binder kommunesektoren.
En slik gjennomgang av forskriftene med jevne mellomrom, vil isolert sett legge nye byrder på forvaltningen. Imidlertid vil dette systemet etter forslagsstillernes mening, på en helt annen måte enn i dag gi stimulanser til å fjerne unødvendig kompleksitet og utdaterte forskrifter. Samtidig vil det være en effektiv måte å kvalitetssikre regelverket på. Det vil ha stor betydning for effektiviteten til forvaltningen, samt at borgerne ikke pålegges andre plikter enn de som til enhver tid er nødvendige.
Det vil selvfølgelig være et vanskelig spørsmål hvor lang gyldighetstiden skal være. Forslagsstillerne vil legge til grunn at tidsrommet bør være 10 år. Flere hensyn kan tilsi en kortere tidsramme, men siden det i en overgangsperiode vil være tale om noe økte byrder på forvaltningen, vil man i utgangspunktet trolig måtte akseptere en så vidt lang gyldighetstid.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Regler gitt i medhold av hjemmel i lov
er ikke gyldige lenger enn 10 år etter vedtaksdato. Dersom forskriften da
ikke er vedtatt på nytt, faller bestemmelsene bort.
De saksbehandlingsregler som gjelder
ved vedtakelsen av en forskrift, skal også gjøres gjeldende i forbindelse
med ny vedtakelse av forskriften.
For regler gitt før 1. januar 1997
forlenges gyldighetstiden med 2 år i forhold til tidsrammen i § 1, dog slik
at någjeldende forskrifter uansett er gyldige til 1. juli 2003.
Denne lov trer i kraft straks. »