| |
Proposisjonen inneholder forslag til endringer i kirkeloven, lov om Opplysningsvesenets fond og gravferdsloven, alle fra 1996. Endringene i de to førstnevnte lovene er en oppfølging av Stortingets vedtak 29. mars 2001, jf Innst.S.nr.187 (2000-2001) som gjaldt økonomien i Den norske kirke. Regjeringen ble da bedt om å foreslå en lovbestemmelse som åpner for ulike forsøksordninger i Kirken, og å lovfeste at også gevinster ved salg av verdipapirer i Opplysningsvesenets fond kan nyttes til kirkelige formål.
Departementet foreslår etter dette et tillegg til om forsøk i kirkeloven § 5. Forsøkene er begrenset til organiseringen av menighetsrådet og kirkelig fellesråd, oppgavefordelingen mellom disse og deres sammensetning. Slike forsøk kan godkjennes av departementet for å fremme hensiktsmessige organisasjonsformer og en hensiktsmessig oppgavefordeling i og mellom soknene. Nærmere retningslinjer og gjennomføringen av konkrete forsøk vil skje i forståelse med Kirkerådet og andre berørte. I lov om Opplysningsvesenets fond § 5 foreslås en presisering av at gevinster ved salg av verdipapir som fondet eier, skal regnes som avkastning. Ellers er loven som i dag. Paragrafen som regulerer bruken av avkastningen, foreslås ikke endret. Vederlag ved salg av fast eiendom skal fortsatt legges til kapitalen.
I gravferdsloven foreslås flere endringer. § 7 foreslås endret slik at myndigheten til å avgjøre saker om flytting av avdødes aske eller legeme overføres fra Bispedømmerådet til Kirkelig fellesråd, med Bispedømmerådet som klageinstans. De fleste Bispedømmerådene går imot endringsforslaget. Ingen av fylkesmennene har hatt innvendinger. Departementet legger vekt på at Kirkens arbeidsgiverorganisasjon, som organisasjon for landets kirkelige fellesråd, støtter forslaget. Det samme gjør tre av de fire store fellesrådene i de større byene som kommer til å behandle flest søknader om flytting, og som har en administrasjon til å håndtere slike saker på en forsvarlig måte. Vilkårene for å tillate flytting forblir uendret, og bestemmelsen forutsettes praktisert restriktivt.
Når det gjelder rett til å sørge for en gravferd (§ 9), foreslår departementet å lovfeste praksis med at formelt separerte ikke skal likestilles med ektefeller. Videre foreslår departementet å likestille samboere med ektefeller når samboerforholdet er tilstrekkelig varig og stabilt. Hittil har det vært forutsatt en formalisert samlivskontrakt. At registrert partner skal likestilles med ektefelle, fremgår av forarbeidene til loven og trenger ikke særskilt omtale.
Departementet foreslår at kommunen gis myndighet til å treffe avgjørelser i alle saker der det er uenighet om hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Videre foreslås en ny bestemmelse i § 9 om at den som besørger gravferden, skal gis anledning til å være ansvarlig for graven, med mindre noen etterlatte krever skriftlig spørsmålet avgjort av kommunen.
Når det gjelder tillatelse til å spre asken for vinden i stedet for gravlegging, foreslår departementet å myke opp lovens formkrav (§ 20). Hensikten er å sikre at flere som vitterlig har hatt et ønske om å askespredning, kan få dette ønsket oppfylt. Samtidig vil man gjennom fylkesmannen i det enkelte tilfellet kunne etablere rutiner som gjør at det ikke blir gitt tillatelse i saker hvor avdøde ikke har ønsket det. Etter dagens lov kan tillatelse til askespredning ikke gis mens vedkommende lever. Departementets forslag innebærer at en person som ønsker sin aske spredt for vinden, selv kan søke om dette slik at fylkesmannen kan treffe avgjørelse i saken mens søkeren lever. I tillegg opprettholdes ordningen med at den som sørger for gravferden, kan søke om å få spre avdødes aske når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. Dette vil være et skjønnsspørsmål, mens strenge krav bør stilles. Stedet for askespredning kan kreves godkjent på nytt dersom det har endret karakter og ikke lenger ansees egnet for askespredning. Etter askespredning vil det fortsatt ikke være anledning til å påføre avdødes navn på et eget gravminne.
Spørsmålet om å spre aske etter barn under 18 år ble ikke berørt under forberedelsene under gravferdsloven. Departementet foreslår at det gis adgang til dette når de nærmeste etterlatte søker om det.