| |
Proposisjonen foreslår regulering av organisert kampaktivitet som tillater knockout. Det foreslås at slik kampaktivitet kun kan utøves etter særskilt godkjenning. Bakgrunnen for forslaget er at det anses som medisinsk sannsynliggjort at slag og spark (støt) mot hodet har alvorlige medisinske skadevirkninger. Kampaktiviteter som tillater knockout skiller seg fra annen fritidsaktivitet ved at potensielt skadegjørende handlinger tillates og honoreres. Departementet mener det er i samfunnets interesse å forhindre etableringen av kampaktiviteter med stor grad av vold.
Det vil bli utarbeidet forskrifter til loven med nærmere vilkår for godkjenning. Forskriftene vil inneholde sikkerhetsbestemmelser, der sentrale vilkår vil være om kampaktiviteten i tilstrekkelig grad tar hensyn til utøverens helse og sikkerhet.
Aktiviteter hvor deltakerne tillates å påføre hverandre støt mot hodet med den følge at én deltaker kan måtte gi opp kampen eller kampen stoppes, krever godkjenning. Med knockout menes at en deltaker må avbryte kampen på grunn av støt mot hodet. Kampaktiviteten anses å tillate knockout så lenge det aktuelle kampreglement aksepterer knockout som grunnlag for seier.
Stortinget vedtok 12. juni 1981 å forby profesjonell boksing i Norge. Loven trådte i kraft den 1. januar 1982. Spørsmål knyttet til lov om forbud mot profesjonell boksing har vært oppe i Stortinget ved flere anledninger siden 1981. Departementet har lagt til grunn at profesjonell kickboksing ikke var forbudt i henhold til lov om forbud mot profesjonell boksing. I 1997 ble det fremmet et forslag i Dok.nr.8:16 (1997-1998) å oppheve lov om forbud mot profesjonell boksing. I Innst.O.nr.67 (1997-1998) avviste Odelstingets flertall forslaget.
Utøvelse av organiserte kampaktiviteter som innebærer brutalitet og fare for skade, er et område som utover proffboksing ikke er lovregulert.
Proposisjonen inneholder en nærmere gjennomgang av gjeldende rett på området, særlig forholdet til straffeloven, samt en beskrivelse av rettstilstanden i Danmark, Finland, Island og Sverige. Det vises også til at Europarådet har fremmet en anbefaling til medlemslandene om forbud mot kamparrangementer med begrensede regler, slik som cage fighting.
Europarådets anbefaling om forbud begrunnes utfra at dersom volden i samfunnet skal reduseres, må den bekjempes i alle former. Videre tar Europarådet i betraktning fremveksten av « idrett » med vold som et underholdningsprodukt, og det faktum at kamparrangementene representerer en fare for deltakerne. Rekommandasjonen foreslår at alle medlemsland tar nødvendige skritt for å forby « free fighting contests, such as cage fighting ».
Departementet har innhentet en sakkyndig uttalelse om slag og spark mot hodet i kampaktiviteter - medisinske skadevirkninger. Det fremgår av uttalelsen at det foreligger omfattende dokumentasjon på at profesjonell boksing fører til hjerneskade, i enkelte materialer hos opp til 90 % av de undersøkte. I andre kampaktiviteter hvor utøvere påføres slag mot hodet slik som i profesjonell boksing, kan man forvente at et tilsvarende skadepanorama vil bli beskrevet.
Det heter også i uttalelsen at man kan forvente at de langtidsskadene som er rapportert i boksing, etterhvert også vil bli påvist hos utøvere av andre kampaktiviteter hvor støt mot hodet inngår.
Fremveksten av nye organiserte kampaktiviteter har bidratt til at departementet ser behov for å regulere aktivitetene gjennom egen lov om kampaktiviteter som tillater knockout.
Ved tidligere behandling av lov om forbud mot profesjonell boksing i Stortinget, har medisinske skadevirkninger og idrettens forrående virkning på publikum vært tungtveiende argumenter for flertallet i Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité.
I forbindelse med forslag om å oppheve loven, har det fra enkelte vært hevdet at det å utsette seg for farer forbundet med idrett, bør være en frivillig sak.
Det er nødvendig å vurdere hvor langt enkeltmenneskets frihet til å påføre seg selv skade gjennom deltakelse i organisert kampaktivitet, bør gå. Organiserte kampaktiviteter med voldsinnslag blir lett et underholdnings- og medieobjekt, med tilhørende økonomiske interesser innkoblet. Det er tvilsomt om slik aktivitet bør aksepteres av storsamfunnet.
Frem til i dag har norske myndigheter vært innstilt på å trekke grensen mellom individuell frihet og samfunnsmessig ansvar, og således avgrense rommet for organisert vold under forehavende av å falle innenfor det rom idrettslig utfoldelse bør omfatte. Departementet ønsker å regulere organiserte kampaktiviteter som tillater knockout for å avgrense rommet for organisert vold.
Lovforslaget bygger på en vid definisjon av organisert kampaktivitet. Det innebærer at organisert kampaktivitet som tillater knockout, både i regi av NIF (Norges Idrettsforbund) og annen organisert kampaktivitet, dekkes av lovforslaget.
Innen NIF er det så langt departementet kjenner til kun fullkontakt kickboksing, taekwondo-grenen fri sparring og amatørboksing som tillater knockout som følge av støt mot hodet.
I lovforslaget reguleres kun organisert kampaktivitet, uformelle slåsskamper berører således ikke. Det er først i det øyeblikk at kampene tar organiserte former at lovforslaget kommer til anvendelse.
Straffeloven tar på sin side ikke hensyn til om aktiviteten foregår i organiserte eller uorganiserte former. Straffeloven kan således også anvendes i forhold til uorganiserte aktiviteter.
Innen organiserte kampaktiviteter, som tillater slag eller spark mot hodet og knockout, er skadeomfanget varierende. Enkelte organiserte kampaktiviteter er forholdsvis nye i Norge og internasjonalt. Det finnes av den grunn lite dokumentert materiale som viser skadeomfanget innenfor den enkelte kampaktivitet. Dette er særlig gjeldende ved at de mest omfattende skadene karakteriseres som senskader. Det er imidlertid tilstrekkelig medisinsk dokumentasjon på skadeeffekten av harde støt mot hodet. På bakgrunn av et sannsynlig varierende skadeomfang, foreslår departementet en godkjenningsadgang for aktivitet med et kampreglement som reduserer skaderisikoen og således minsker sannsynligheten for alvorlige skader. For å få godkjenning kreves det at søker kan ansees som en juridisk person. Det gis ikke godkjenning til uformelle grupperinger. Vilkår for godkjenning foreslås regulert i forskrift.
Godkjenningsordningen innebærer at kampaktiviteter som tillater knockout kan godkjennes dersom et gitt sett av sikkerhetsbestemmelser, hjemlet i egen forskrift, blir ivaretatt.
Det foreslås opprettet en nemnd der medlemmene dekker medisinske krav, kamptekniske forhold og kravene til god forvaltningsskikk. Avslag på søknad om godkjenning vil kunne påklages til en egen ankenemnd, eventuelt departementet.
Lovforslaget kan få økonomiske og/eller administrative konsekvenser for politiet, helsevesenet og den som driver kampidrett eller organisert kampaktivitet som tillater knockout.
Den politimessige oppfølgingen av den nye loven vil være særlig aktuell i en startfase etter at loven eventuelt er innført. Politiets oppmerksomhet vil i første omgang være påkrevet i allerede etablerte miljøer for kampaktivitet og i miljøer hvor det er kultur for utvikling av slik aktivitet. Politiets innsats må utføres innenfor de ordinære rammene, og må avveies i forhold til politiets øvrige oppgaver.
De av dagens kampidrettsorganisasjoner som gjennom lovforslaget blir forhindret fra å gjennomføre internasjonale mesterskap i henhold til et internasjonalt kampreglement i Norge, vil sannsynligvis tape inntekter. Internasjonale mesterskap er ofte attraktive for publikum og således inntektsbringende.