| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I Alvheim og Harald T Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Magne Aarøen, og fra Senterpartiet, Ola D Gløtvold, viser til at regjeringen Stoltenberg og partene i arbeidslivet inngikk en intensjonsavtale 3. oktober 2001 om et samarbeid for å styrke arbeidslinja i arbeidslivet samt få til en reduksjon i sykefraværet. Dette er viktig slik at en kan få stoppet den meget bekymringsfulle økningen i sykefraværet som har funnet sted i en årrekke. En må også sette i verk tiltak for å legge forholdene bedre til rette i bedriftene slik at arbeidstakere med redusert arbeidsevne, som er i stand til det, kan få utnyttet sin restarbeidsevne på en mest mulig hensiktsmessig måte. Skal en få dette til, er det viktig, slik komiteen ser det, at både staten, arbeidsgivere og arbeidstakere er seg sitt ansvar bevisst slik at denne ordningen kan bli vellykket.
Komiteen vil vise til at Regjeringen redegjorde for selve avtalen og de økonomiske konsekvenser av denne i forbindelse med fremleggelsen St.prp. nr. 1. Tillegg nr.1 (2001-2002). Det som denne saken dreier seg om, er de lovmessige endringer som må foretas for å kunne iverksette den fremforhandlede intensjonsavtalen.
Komiteen viser til at avtalen er
basert på deler av Sandman-utvalgets innstilling, men går ikke, slik
Sandman-utvalget anbefaler, inn for begrensninger i sykelønn eller økt
økonomisk ansvar for arbeidsgiver.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at en ytterligere
økning i det norske sykefraværet vil kunne påføre næringslivet svekket
konkurranseevne i forhold til de land vi konkurrerer med. Dette vil sette
arbeidsplassene i fare samt påføre samfunnet betydelige utgifter til
sykepenger, dagpenger og uføretrygd. Bedrifter vil velge å flytte sin
virksomhet ut av landet eller i verste fall går konkurs.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til sine merknader i B.innst.S.nr.11 (2001-2002) der det understrekes at økonomisk sikkerhet for den enkelte også når sykdom inntreffer, er et grunnleggende velferdsgode, og at det derfor er helt avgjørende at vår sykelønn opprettholdes. Disse medlemmer ser nødvendigheten av å redusere sykefraværet, men anser ikke reduksjon i sykelønnsordningen som et virkemiddel i den sammenheng.
Disse medlemmer understreker at det er
like viktig for arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunnet at flest mulig
mennesker deltar med den evne de har i arbeidslivet. Disse medlemmer vil
derfor peke på at Rogalandsforskning i en rapport om Global konkurransekraft
- en analyse med utgangspunkt i Kvernlandgruppens bedrifter i fire land -
slår fast at sykelønnsordningen er gunstig for norske bedrifter,
sammenliknet med flere andre land. Studien viser at det er langt billigere
for norske bedrifter å ha syke arbeidstakere, enn det er for tyske, franske
og hollandske. Disse medlemmer understreker derfor at å opprettholde
sykelønnsordningen faktisk vil kunne sikre konkurranseevne i fremtiden og er
med og bidrar til å sikre norske bedrifters rammevilkår. Det er imidlertid
fremdeles like viktig at både arbeidstaker og arbeidsgiver yter sitt
ytterste for å redusere fraværet både av hensyn til den enkelte, bedriften
og samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, påpeker at en undersøkelse utført av Statens institutt for folkehelse viser, etter å ha undersøkt 6.000 ryggpasienter, at økt bruk av aktiv sykmelding verken har hatt nevneverdig positiv effekt på reduserte sykepengeutbetalinger eller fått personer raskere tilbake i jobb.
Flertallet mener likevel at denne avtalen må få mulighet til å virke. Dersom målene for redusert fravær ikke nås, er det nødvendig å vurdere innstramminger i regelverket grunnet at den sterke utgiftsveksten reduserer muligheten til å bygge ut andre velferdsordninger i fremtiden.
Flertallet mener at skal en kunne
oppnå en reduksjon i sykefraværet i henhold til avtalens målsetting, vil
dette kreve en stor innsats fra helsevesenets side i form av økt samarbeid
mellom offentlig og privat helsevesen slik at helsekøene kan forsvinne. Det
er også en forutsetning at kjøp av helsetjenester for sykepenger økes
betydelig i forhold til dagens budsjetter.
Komiteen legger til grunn at om
intensjonsavtalens mål om å redusere sykefraværet med 20 % innen 2005 skal
lykkes, er en ikke bare avhengig av ansvarliggjøring av arbeidsgiver og
arbeidstaker. Spesialisthelsetjenesten, poliklinikker og sykehusene må gis
mulighet til å behandle flere pasienter enn tilfelle er i dag. I tillegg
fordres en utvikling og en kvalitetsmessig utvikling av
opptreningsinstitusjonene.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, viser til at ordningen med kjøp av helsetjenester har vært
positiv og mener at den foreslåtte utvidelse av diagnosegrupper i ordningen
« kjøp av helsetjenester » til også å gjelde psykiske diagnoser, er av stor
betydning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti viser til sine merknader i statsbudsjettet for 2002 hvor det
etisk betenkelige i at sykmeldte gis prioritet i helsekø på bekostning av
andre pasientgrupper, blir påpekt. Disse medlemmer mener at trygdemidler
kan benyttes til å avvikle helsekøene forutsatt at dette kommer hele gruppen
av ventende til gode. Under denne forutsetningen mener disse medlemmer at
ordningen også kan gjelde psykiske diagnoser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at tallene for økning i sykefravær og uføretrygding i Ot.prp.nr.29 (2001-2002) ikke er oppdaterte med tall fra 2001. Disse medlemmer viser til at sykepengeutbetalingene for de tre første kvartalene fra 2001 tilsier et utgiftsanslag som er 1.028 mill. kroner lavere enn bevilgningene i statsbudsjettet for 2001. Tilsvarende ble utgiftene til stønad ved uførhet anslått til å bli 528 mill. kroner lavere. Disse medlemmer viser til at veksten i sykefravær og uføretrygding fra 2000 og 2001 ser ut til å flate ut. Disse medlemmer mener at Regjeringen bør bruke disse positive utviklingstendensene til å foreslå flere konstruktive tiltak som kan bidra til å redusere sykefravær og uføretrygding.
Komiteen vil vise til at for å kunne
gjennomføre avtalen, der også trygdeetaten skal ha en økt medvirkning
gjennom rådgivning, veiledning og økonomiske tiltak, er det planlagt å
utvide antall stillinger i trygdeetaten med 600 hjemler. Trygdeetaten skal
videre inngå samarbeidsavtale med IA-virksomheter, og virksomhetene skal
kunne benytte seg av spesielle tiltak. Trygdeetaten skal påse at
IA-virksomhetene overholder sine avtaleforpliktelser. Komiteen vil vise til
at trygdeetaten foreløpig har ansatt 160 nye personer hvorav ca 80
stillinger er besatt av arbeidslivstjenesten fra Aetat. Denne kompetansen
er viktig for trygdekontorenes oppfølging av intensjonsavtalen
Komitees flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, understreker betydningen av at gjennomføringen av intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv får de beste rammebetingelser med ansvarliggjøring av så vel arbeidsgiver, arbeidstaker og det offentlige velferdsapparat.
Flertallet understreker betydningen av at trygdeetaten har kompetanse til å følge opp arbeidet med sykmeldte, og deler følgende synspunkt uttrykt i NHOs høringsnotat av 4. februar 2002:
| « NHO
ønsker å vektlegge at forslag til lovendringer er en direkte oppfølging til anbefalinger
i Sandmanutvalgets innstilling og bør derfor gjennomføres permanent uansett utfallet
av intensjonsavtalen. » |
Komiteens medlemmer fra Høyre og
Kristelig Folkeparti viser til at det i avtalen er forutsatt en økning av
antall ansatte i trygdeetaten med 600 stillinger. Disse medlemmer vil vise
til
St.prp. nr. 1 Tl.04 (2001-2002) hvor Regjeringen stiller spørsmål ved om det
er realistisk å gjennomføre en så kraftig økning i løpet av ett år og
samtidig unngå at effektiviteten i trygdeetaten blir svekket. Regjeringen
understreker samtidig at ressursbehovet knyttet til oppfølging av avtalen må
dekkes ikke bare gjennom tildeling av ekstra midler, men også ved
omprioritering og effektivisering innenfor trygdeetatens rammer. Disse
medlemmer støtter disse vurderingene og legger til grunn at oppbemanningen
skjer gradvis i takt med inngåtte avtaler.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet viser til at trygdeetaten gjennom denne avtalen har fått
omfattende oppfølgings- og rådgivningsansvar som til dels forutsettes
ivaretatt av en ny organisasjonsenhet og 600 nye stillinger. Disse
medlemmer viser til at midler satt av til etatens oppfølging av
intensjonsavtalen ble vesentlig redusert gjennom budsjettbehandlingen, og at
bare 160 personer til nå er ansatt. Disse medlemmer legger imidlertid til
grunn at departementet gjennom dette vil fase inn den nye organisasjonen, og
at den etter hvert vil telle ca 600 stillinger slik planen forutsetter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har i den åpne høringen om saken blitt gjort kjent med at NHO er av den oppfatning at ettersom en stor del av arbeidet med attføring skal foregå i bedriftene, må dette føre til redusert arbeidsbyrde for trygdeetaten samtidig som de får en økning i oppfølgingsarbeidet. NHO mener derfor at 600 nye stillinger er et altfor høyt tall. Disse medlemmer mener at departementet må foreta en ny kritisk gjennomgang av nødvendigheten av disse stillingene med tanke på en betydelig reduksjon i antall stillingshjemler. Det bør derfor ikke ansettes flere i trygdeetaten før en slik gjennomgang er foretatt. Disse medlemmer vil videre vise til at avtaleperioden er frem til 2005, og det er derfor etter disse medlemmers mening hensiktsmessig at de nye stillingene i trygdeetaten som følge av avtalen gjøres om til prosjektstillinger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at gjennomføringen av intensjonsavtalen baserer seg på aktivitet og ansvarliggjøring fra både arbeidsgiver og arbeidstaker. Flertallet viser til at § 8-8 har bestemmelser om arbeidstakers plikter til medvirkning samt bestemmelser om sanksjoner dersom pliktene ikke overholdes.
Flertallet legger til grunn at gjennomføringen av intensjonsavtalen forutsetter gjensidige forpliktelser mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Flertallet vil understreke arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge arbeidsoppgaver for den sykmeldte i tråd med funksjonsevnen.
Flertallet viser i denne forbindelse
til arbeidsmiljøloven § 14 f der arbeidsgiver plikter å organisere og
tilrettelegge arbeid under hensyn til den enkelte arbeidstakers alder,
kyndighet, arbeidsevne og øvrige forutsetninger. Videre viser flertallet
til folketrygdloven § 25-2 andre ledd som presiserer arbeidsgivers plikt til
etter krav fra trygdekontoret å gi en redegjørelse om muligheter for tiltak
på arbeidsplassen for at en sykmeldt arbeidstaker skal kunne komme tilbake i
arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at ovenstående problemstilling er inndekket i dagens lovgivning.
Komiteen viser til at
intensjonsavtalen legger opp til at arbeidstaker og lege skal ha plikt til å
gi opplysninger til arbeidsgiver om funksjonsevne. Dette skal medvirke til
større åpenhet omkring sykdomsforfall og gi arbeidsgiver bedre mulighet til
å vurdere hva en syk arbeidstaker kan utføre, og hvilke oppgaver vedkommende
ikke kan utføre. Avtalen legger opp til at det skal legges mer vekt på
selve funksjonsevnen enn på sykdommens natur. Komiteen vil imidlertid
påpeke at det skal fortsatt være mulig å være borte fra jobben dersom dette
er nødvendig, men det legges opp til at det skal være lettere å prøve andre
tiltak ut fra arbeidstakers evne til å utføre andre/nye oppgaver. Det skal
videre innføres en plikt for arbeidstaker til å gi opplysninger om egen
funksjonsevne til arbeidsgiver. Sykmelding fra lege skal ta utgangspunkt i
funksjonsvurdering.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil videre vise til at ordningen med at legen etter anmodning fra arbeidstaker og -giver skal gi en nærmere vurdering av den sykmeldtes funksjonsevne etter at den er nedsatt grunnet sykdom, kan bli gjenstand for en del misnøye og uenighet. I forbindelse med komiteens åpne høring i sakens anledning ble det tydeliggjort at det fra arbeidstakers og -givers side var to forskjellige utgangspunkter for denne problemstillingen. Flertallet vil vise til at LO gav uttrykk for at det måtte være opp til arbeidstakeren å gi arbeidsgiver melding om funksjonsevnen, og at arbeidsgiver ikke skal kunne kreve slike opplysninger fra legen, mens det fra NHOs side ble påpekt at de var enige i at arbeidstaker og -giver i fellesskap skal kunne forlange en funksjonsvurdering fra legen. NHO påpekte imidlertid at de ønsker at legen skal tilpliktes å anføre slike opplysninger uoppfordret til arbeidsgiver i forbindelse med sykmeldingen.
Flertallet viser til høringen hvor
både NHO og LO var enige om en endring av § 8-7 vedrørende vurdering av
arbeidsuførhet med utgangspunkt i en funksjonsvurdering. Endringen består i
at legen, som nøytral fagperson, uten anmodning fra arbeidsgiver skal foreta
en vurdering av arbeidstakers funksjonsevne ved sykmelding. Disse medlemmer
støtter denne endringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser positivt på at en sykmelding heretter ikke bare skal baseres på rent medisinsk grunnlag, og at sykmeldingen i tillegg til medisinsk diagnose skal ta utgangspunkt i en funksjonsvurdering.
Disse medlemmer viser til at denne funksjonsvurderingen skal være grunnlag for dialogen mellom arbeidstaker og arbeidsleder for å oppnå et mer inkluderende arbeidsliv.
Disse medlemmer viser til høringsnotater fra Landsorganisasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon når det gjelder arbeidsgivers og arbeidstakers plikter vedrørende arbeidstakers funksjonsevne. Med utgangspunkt i disse høringsdokumentene konstaterer disse medlemmer at partene i arbeidslivet er enige om at legen i samarbeid med arbeidstakeren skal ha plikt til å gi en nærmere vurdering av arbeidstakerens funksjonsevne. Disse medlemmer er enig i dette og vil understreke at det er av stor verdi for gjennomføringen av avtalen at lovteksten på dette punktet er slik at den har tilslutning fra partene i arbeidslivet.
Komiteen fremmer følgende forslag:
« I lov om folketrygd (folketrygdloven) skal § 8-7 nytt fjerde ledd lyde:
Legen plikter i samarbeid med
arbeidstakeren å gi nærmere vurdering av arbeidstakerens funksjonsevne. »
Komiteen viser til at både LO og NHO i
forbindelse med komiteens åpne høring i sakens anledning gav uttrykk for at
det foreslåtte tilretteleggingstilskuddet på 250 kroner er for lavt. LO
ønsker videre at det ikke skal settes et « tak » på en eventuell utvidelse av
tilskuddsperioden, mens NHO på sin side ønsker en tilskuddsperiode på 24+24
nye ukers utvidelse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at 250 kroner kan være for lavt til å motivere til innsats fra arbeidsgiver, da et tilskudd i denne størrelsesorden kan være utilstrekkelig til å dekke opp bedriftenes utgifter til dette arbeidet.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen vurdere å øke tilretteleggingstilskuddet utover de foreslåtte 250 kroner slik at tilskuddet blir mer i samsvar med de reelle kostnadene en slik tilrettelegging medfører for den enkelte arbeidsgiver. »
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser positivt på forslaget om at folketrygden kan dekke utgifter til sykepenger i arbeidsgiverperioden når årsaken til sykefraværet er relatert til svangerskap og omplassering til annet arbeid ikke er mulig. Flertallet viser til at ved å knytte sykepengerefusjonen til krav om tiltak for den gravide understrekes arbeidsgivers ansvar for å forebygge fravær blant annet gjennom tilrettelegging og tilpassing av arbeidsoppgavene for den gravide.
Flertallet viser imidlertid til komiteens tidligere merknader om behovet for å behandle arbeidsfravær i forbindelse med svangerskap og fødsler på annen måte enn ordinært sykefravær. Flertallet anser det foreliggende forslag som en første imøtekommelse på et mer omfattende og prinsipielt forslag fra komiteen om at svangerskapsplager skal defineres og relateres til vår trygdelovgivning på en annen måte enn gjennom sykefraværslovgivningen.