| |
Arbeids- og administrasjonsdepartementet foreslår endringer i regelverket for lønnsgarantiordningen hovedsakelig som en følge av EUs insolvensdirektiv ( 80/987/EEC ), som Norge gjennom EØS-avtalen er forpliktet til å tilpasse sine regler til.
EUs insolvensdirektiv åpner for at landene kan unnta visse grupper av arbeidstakere fra direktivet. Slike unntak må i tilfelle inntas i et vedlegg til direktivet. Norge har forsøkt å få sine unntak inn i vedlegget, men det er nå avklart at EU ikke kan akseptere dette, under henvisning til at de norske unntakene begrenser muligheten for lønnsgarantidekning for enkelte grupper i for stor grad. Som følge av tilpasningen til EUs insolvensdirektiv foreslår departementet derfor at disse unntakene blir fjernet eller endret. Det foreslås også at lønnsgarantiloven § 6 endres slik at det blir presisert at staten kan rette sitt regresskrav mot både tidligere og ny eier ved virksomhetsoverdragelse.
Lønnsgarantiloven § 1 tredje ledd omfatter bare lønnskrav som har prioritet etter dekningslovens kapittel 9. Etter dekningsloven § 9-3 første ledd bokstav e er vederlag til « arbeidstaker som er nærstående til daglig leder eller nærstående til personer som alene eller samlet har hatt en eierandel i virksomheten på minst 20 prosent » unntatt fra fortrinnsretten. Det gis derfor ikke lønnsgarantidekning til de som faller inn under denne bestemmelsen. Hvem som regnes for å være nærstående er det gitt regler om i dekningsloven § 1-5.
Vederlag til arbeidstaker som selv eller sammen med sine nærstående har hatt eierandel på minst 20 % er unntatt fra lønnsgarantidekning. Arbeidstaker som har vært daglig leder eller styremedlem, med unntak av arbeidstakernes valgte representanter, er også unntatt fra dekning, jf dekningsloven § 9-3 første ledd bokstav b, c og d. Når det gjelder unntaket for daglig leder foretas det i og for seg en konkret vurdering.
Karantenebestemmelsen i dekningsloven § 9-3 første ledd nr. 1 annet ledd, annet punktum innebærer at arbeidstaker som har trådt ut av stilling hvor vedkommende alene eller sammen med nærstående har hatt eierandel på minst 20 %, daglig leder eller styremedlem i løpet av de seks siste måneder før fristdagen ikke får lønnsgarantidekning.
For å få et regelverk som er i tråd med Norges EØS-forpliktelser, og som oppfattes som rettferdig, foreslår departementet at unntaket for nærstående fjernes. I forhold til dagens regelverk vil det innebære at følgende grupper av arbeidstakere vil kunne få lønnsgarantidekning:
| - | arbeidstaker som sammen med nærstående har minst 20 % eierandel, men som alene har mindre enn 20 % eierandel |
| - | arbeidstaker som er nærstående til daglig leder eller til person(er) med eierandel på minst 20 % |
| - | arbeidstaker som har trådt ut av posisjon som daglig leder, styremedlem eller som alene eller sammen med nærstående har hatt eierandel med minst 20 % |
Departementet viser til at endringen vil innebære en klar forenkling av reglene.
For at bestemmelsene som gjelder arbeidstaker som har vært eier eller styremedlem skal være i overensstemmelse med insolvensdirektivet, foreslår departementet at reglene utformes slik at det åpnes for en viss individuell vurdering. Det foreslås derfor at det likevel kan gis lønnsgarantidekning dersom det er på det rene at vedkommende ikke har hatt vesentlig innflytelse på virksomhetens drift. Reglene vil kunne by på bevismessige problemer. Det er imidlertid arbeidstakeren selv som må sannsynliggjøre at han/hun ikke har hatt innflytelse.
Ettersom unntaksbestemmelsen for arbeidstaker som har vært daglig leder innebærer at det kan foretas en konkret vurdering, anser departementet dagens regel for å være i samsvar med insolvensdirektivet. I praksis vil arbeidstaker kunne få lønnsgarantidekning dersom han sannsynliggjør at han faktisk ikke har fungert som daglig leder eller at en annen person i praksis har utøvd de funksjoner som normalt ligger hos daglig leder. Departementet antar derfor at det ikke er nødvendig å endre denne bestemmelsen.
Etter lønnsgarantiloven § 7 kan dekning i visse tilfeller nektes. Bestemmelsen kommer til anvendelse overfor arbeidstakere som tar arbeid hos en arbeidsgiver de vet ikke vil være i stand til å dekke lønnsforpliktelsene, eller dersom det er partenes forutsetning at lønnen helt eller delvis skal dekkes over lønnsgarantien.
På grunn av innskrenkningen i unntaksbestemmelsen i dekningsloven § 9-3 første ledd, kan det være behov for en utvidelse av bestemmelsen i lønnsgarantiloven § 7. Departementet fremmer derfor forslag om dette. Gjennom en utvidelse vil man kunne nekte lønnsgarantidekning til for eksempel nærstående i de tilfellene hvor det ville være åpenbart urimelig. Enkelte nærstående vil kunne ha hatt stor innflytelse på driften. Når deres lønnskrav er dekket over lønnsgarantien vil statens regresskrav ha prioritet i boet, noe som kan virke støtende på de øvrige kreditorene. Det samme gjelder de tilfellene hvor daglig leder fratrer sin stilling kort tid før konkurstidspunktet, og som før ble omfattet av karantenebestemmelsen i dekningsloven § 9-3 første ledd nr. 1 annet ledd, annet punktum. Departementet viser også til at EUs insolvensdirektiv har en tilsvarende unntaksbestemmelse.
De hovedhensyn som ligger bak dagens regler som unntar nærstående fra lønnsgarantidekning vil fortsatt være relevante.
Det kan være vanskelig å bevise at arbeidstaker og arbeidsgiver står i et slikt forhold til hverandre at lønnsgarantidekning vil være urimelig. Det må i de aktuelle tilfellene foretas en konkret helhetsvurdering av de omstendigheter som kan tale for at forholdet vil falle inn under unntaksbestemmelsen. Den nye regelen vil etter departementets oppfatning virke mer målrettet enn de generelle unntaksbestemmelsene, og vil være i samsvar med artikkel 10 B i EUs insolvensdirektiv.
Det fremgår av lønnsgarantiloven § 1.4 første ledd at staten innestår for arbeidstakeres lønn mv. som ikke kan dekkes på grunn av konkursåpning hos arbeidsgiveren. For å slå klart fast at arbeidsgiverbegrepet i denne sammenheng omfatter både den arbeidsgiver kravene er opptjent hos og den nye eieren etter virksomhetsoverdragelsen, foreslås det at det i lovteksten henvises til bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 73 B nr. 1. Departementet understreker at bestemmelsen kun gjelder for virksomhetsoverdragelser som finner sted før konkursåpning.
Etter lønnsgarantiforskriften § 3-3 er det et vilkår for dekning av krav opptjent etter konkursåpning at arbeidstaker melder seg hos arbeidsformidlingen innen 14 dager som arbeidssøker. Begrunnelsen for vilkåret om å melde seg som arbeidssøker er at arbeidstaker har en plikt til å begrense sitt (eller statens) tap.
I departementets høringsbrev ble det foreslått å tilføye en henvisning i lønnsgarantiforskriften § 3-3 til folketrygdloven § 4-5 i tilknytning til kravet om å melde seg som reell arbeidssøker. En tilsvarende henvisning til folketrygdloven finnes i dekningsloven § 7-11, og departementet mente derfor at det ville være hensiktsmessig at reglene stilte like vilkår.
For å oppnå best mulig sammenheng mellom bestemmelsen i lønnsgarantiforskriften § 3-3 og dekningsloven § 7-11 foreslår departementet at dekningsloven endres ved at henvisningen til folketrygdloven § 4-5 om vilkår for å være reelt arbeidssøkende blir fjernet, da denne henvisningen medfører flere ulemper bl.a som følge av at hensynene bak reglene i henholdsvis dagpenge- og konkurstilfellene er forskjellige.
Endringene vil anslagsvis innebære en økning av utbetalingene over lønnsgarantiordningen i størrelsesorden 4 mill. kroner. Det antas at de administrative konsekvensene av forslagene vil være små.