Innst.O.nr.96 (2002-2003)
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om endringer i barneloven mv. (Nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene mv.)

2. Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, vil innledningsvis påpeke hvor viktig det er at barneloven gjenspeiler endringene i samfunnet og tar inn i seg de internasjonale konvensjoner som påpeker barns rettigheter, og som ivaretar barns sikkerhet og trygghet. Dette er slik komiteen ser det, fundamentet for at Norge skal ha en god barnelov. Ot.prp.nr.29 (2002-2003) foreslår endringer i saksbehandlingsreglene for domstolene i saker etter barneloven om foreldreansvar. Komiteen vil understreke at det til enhver tid må være barnets rett og hva som er til det beste for barnet som må være i fokus. Komiteen viser til at foreldres samværsrett, hvor barnet skal bo fast og samboeres plikter og rettigheter drøftes i den fremlagte Familiemeldingen ( St.meld. nr. 29 (2002-2003)), og komiteen tar derfor ikke stilling til disse utfordringene ved behandlingen av Ot.prp.nr.29 (2002-2003). Videre inkorporeres FNs barnekonvensjon i lovverket, og Stortinget vil når dette er gjort, få seg forelagt en ny sak, hvis det kommer endringer i barneloven som en konsekvens av dette. Det er en rekke forhold som endres i forslaget fra departementet, noen med svært stor betydning for dem det gjelder og andre er mer en presisering og konkretisering av lovteksten. Komiteen velger å drøfte disse under de ulike kapitlene.

       Komiteen vil slutte seg til intensjonen i odelstingsproposisjonen om å innarbeide FNs barnekonvensjon i norsk lov, i tillegg til at man oppjusterer barneloven slik at den tilpasses dagens samfunn.

       Komiteen vil understreke at gjennom nettopp barneloven, må det alltid være barnets rett og barnets beste som settes i fokus.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker at det må aldri skje at man tilpasser lover og forskrifter etter hva som er mest hensiktsmessig for partene eller for sakkyndige, til det er barnet altfor viktig, og barnet kan lett bli skadelidende når det tilspisser seg i en barnefordelingssak, jf St.meld. nr. 29 (2002-2003) Familiemeldingen.

       Flertallet vil bemerke at prinsippet om likeverdig foreldreskap skal være et overordnet utgangspunkt. Foreldreansvaret varer til barnet fyller 18 år uavhengig om foreldrene lever i samliv eller ikke, og uavhengig av hvilken status samlivet har. Det innbærer at foreldre har et stort ansvar for å skille mellom barnets og egne behov, og at barnets behov skal ha førsteprioritet. Noen foreldre er gode til å samarbeide, andre ikke. Mange barn vokser opp i en urolig hjemmesituasjon som kan oppleves som en krigssone med de uheldige konsekvenser dette har for barnet.

       Flertallet viser til at selv for mange foreldre som har et ønske om å finne frem til en løsning til beste for barnet, vil de følelsesmessige belastningene kunne hindre konstruktivt samarbeid. En samarbeidsavtale mellom foreldrene kan løse opp konflikten og kan i større grad enn en dom åpne for fleksible og praktiske løsninger, og legge grunnlaget for et godt samarbeid mellom foreldrene til barnets beste. Erfaringsmessig er foreldre mer motivert for å etterleve egne avtaler eller rettsforlik som er resultat av forhandlinger og rimelige kompromisser, enn en avgjørelse som har blitt diktert dem. Målet er å sikre barna en god situasjon etter bruddet. Avtalen må omfatte tre hovedtrekk i barns hverdag:

       Barnets rett etter barnekonvensjonen til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig må respekteres.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at profesjonell hjelp og rådgivning etter samlivsbrudd som er tilgjengelig for alle familiens medlemmer kan bidra til at foreldrene blir flinkere til å samarbeide til det beste for barna. Det å bruke tilstrekkelig ressurser på et godt og tilgjengelig tilbud vil derfor være god samfunnsøkonomi.

       Disse medlemmer vil bemerke at ved alle handlinger som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn etter barnekonvensjonens artikkel 3.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak slik at det ved alle samlivsbrudd lages en skriftlig kontrakt eller avtale der barnets rett til å bli hørt og barnets interesser og rettigheter blir ivaretatt. »

       « Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at foreldre og barn som ønsker det, skal få tilbud om hjelp og rådgivning i forbindelse med samlivsbrudd. Dette tilbudet bør være gebyr- og kostnadsfritt. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkepartiog Senterpartiet viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 29 (2002-2003) Om familien - forpliktende samliv og foreldreskap (familiemeldingen), har presentert en rekke forslag for å styrke familietiltakene, for eksempel tilbud om samlivskurs til alle førstegangsforeldre, utvidelse av tilbudet om mekling og obligatorisk mekling ved samlivsbrudd for samboere med barn. Disse medlemmer merker seg at andre partier foreslår at det skal iverksettes en kontrakt eller avtale for å sikre barns rettigheter. Disse medlemmer viser til at det er vanlig praksis ved megling at det signeres en avtale mellom foreldrene, og at alle i dag har et gratis tilbud om megling ved familievernkontorene, uavhengig av om de er foreldre eller er i en situasjon med fare for samlivsbrudd. Disse medlemmer mener disse viktige spørsmålene fortjener en helhetlig vurdering fra komiteens side, og vil komme tilbake til spørsmål om familietiltak ved den nært forestående behandlingen av familiemeldingen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at den mest hensiktsmessige løsningen på problemstillinger som kan fremkomme i en barnefordelingssak, er at hovedregelen må være at begge foreldrene får automatisk delt omsorg ved en separasjon, både når det gjelder gifte og samboende foreldre. Disse medlemmer ser på dette som den riktige veien å gå når det gjelder å dempe konflikter og forhindre at barnet blir en del av en strid, samt at dette gir barnet rett til begge sine foreldre. Disse medlemmer foreslår dette som en hovedregel, men domstolene bør, i de tilfeller hvor barnet har lidd overlast enten ved omsorgssvikt, mishandling eller seksuelle overgrep, kunne fradømme foreldreretten fra den av foreldrene som har utsatt sitt barn for dette.

       Disse medlemmer vil med bakgrunn i det som er nevnt over vise til FNs barnekonvensjon artikkel 9 som sier:

       Argumentasjonen ovenfor bunner nettopp i denne artikkel, og skal den gi mening innarbeidet i norsk lov, må det derfor være automatisk delt foreldrerett. Da unngår en at barnet lider og havner midt i en krigssone, i kampen om nettopp barnet.

       Disse medlemmer vil derfor foreslå følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake med en egen sak om automatisk delt omsorg og ansvar i tråd med FNs barnekonvensjon. »

2.1 Generelle mål for behandling av barnefordelingssaker (jf proposisjonen kapittel 4)

       Komiteen ser det som svært positivt at man samler de mest sentrale prosessreglene i et nytt kapittel 7 i barneloven. Dette gjør at foreldre og andre lettere kan finne frem og sette seg inn i reglene som kommer til anvendelse ved barnefordelingssaker.

       Komiteen viser til at advokater har en plikt til å forsøke å komme frem til en løsning før saken ender i domstolene. Løsninger bidrar ofte til konfliktdemping, noe som er svært viktig når det gjelder barn. Komiteen mener at den nye § 49 kan være med på å bidra til at dette skjer, slik at færrest mulig barn havner i en « krigssone ». I de tilfeller hvor saken havner i domstolsapparatet vil komiteen gi sin tilslutning til at dommeren som et første forsøk, der denne ser det som en realistisk mulighet, kan henvise partene til godkjent mekler, jf forslagene til ny § 61 første ledd nr. 2 og til ny tvistemålslov § 422.

       Komiteen ser det også som svært viktig at saker om barnefordeling ikke blir liggende unødig lenge i domsapparatet. Det kan ikke være tvil om at jo mer tid som går, jo høyere blir konfliktnivået i saker hvor partene står svært langt fra hverandre. Det er derfor svært positivt at man nå vil prioritere disse sakene tidsmessig for å styrke barnets rettssikkerhet, slik det foreslås i § 59. Komiteen vil likevel påpeke at ikke alle saker er egnet til en hurtig behandling, da det i noen tilfeller kan være til hjelp at man bruker noe tid til å få partene til forhandlingsbordet. Dette bør dommeren fortløpende vurdere, og hele tiden ha for øye hva som er barnets beste. Utgangspunktet bør likevel være at færrest mulige saker havner hos domstolene.

       Komiteen har merket seg at det er vanskelig å definere hva som er « barnets beste ». Begrepet blir brukt både i FNs barnekonvensjon og i gjeldende rett. Departementet prøver å presisere hva som menes med « barnets beste » i ny § 48, hvor det er en mindre absolutt formulering: « først og fremst rette seg etter det som er best for barnet ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at departementet finner det vanskelig å skulle gi generelle regler om hva som er til beste for barnet i alle saker. Disse medlemmer mener barnets beste bør bero på en konkret og individuell vurdering i hver sak, på grunnlag av barnets juridiske rettigheter.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti synes at dette blir noe forsiktig, tatt i betraktning at barnet til enhver tid skal være i fokus, og mener at en bedre formulering hadde vært barnets rett.

       Barneloven skal ikke, slik komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det, ta hensyn til annet enn hva som er barnets rett, at dette gir konsekvenser som selvsagt er til barnets beste er åpenbart.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil understreke at begrepet « barnets rett » henspeiler på rettigheter nedfelt i norsk lov og internasjonale konvensjoner. I tillegg er barnets rett i en konkret sak definert ved rettskraftig dom. Begrepet « barnets beste » er forutsatt ivaretatt i norsk lov og internasjonale konvensjoner, men er vurderingstema i den konkrete sak som behandles, fordi man i rettsapparatet må behandle saker som dreier seg om individer, ikke grupper. Barnets beste vil være vurderingstemaet under behandlingen, mens barnets rett vil være resultatet. Barnets beste vil være en avveining mellom mange hensyn som må vurderes forskjellig i hvert enkelt tilfelle. Begrepet er også relevant i avveiningen mellom hensyn til barnets og andres, for eksempel foreldrenes, rettigheter i en konkret sak.

       Disse medlemmer viser til at formuleringen « barnets beste » korresponderer med formuleringer i FNs Barnekonvensjon artikkel 3. Konvensjonen vil fra våren 2003 bli innkorporert i norsk lovverk, og disse medlemmer mener det vil være en åpenbar fordel med lik terminologi i ulike lover.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker å understreke at det må særlige grunner til for at en sak som omhandler barns bosted og omsorgssituasjon etter barneloven skal kunne gjenopptas etter dom. Barneloven har som formål å ivareta barns beste, og det er viktig for barn med stabilitet. Gjentagende rettsprosesser er særlig opprivende for barna som kommer i klemme mellom foreldrenes interesser.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg skeptisk til bruken av formuleringen « barnets beste ». Dette er en formulering som kan tolkes av domsstolene, og disse medlemmer er bekymret for at gamle holdninger og subjektive vurderinger fort kan bli brukt, når man har en slik diffus formulering. Spør man et kjempende foreldrepar som steilt står mot hverandre, så vil begge hevde at de kjemper for barnets beste, selv om de bruker barnet i konflikten. Det er dette man unngår hvis man bruker formuleringen « barnets rettigheter », domstolsapparatet kan ta de nødvendige avgjørelser på objektivt grunnlag og i henhold til norsk lov.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme en endring i lovteksten slik at barnets rettigheter blir retningsgivende i barneloven. »

2.2 Nye saksbehandlingsregler for domstolene - enklere å sette i gang og gjennomføre en sak (jf proposisjonen kapittel 5)

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, ser det som svært positivt og slutter seg til intensjonene i proposisjonens kapittel 5 om konfliktdemping og om å redusere de økonomiske kostnadene for partene. I de tilfellene hvor det ikke er mulig å komme til minnelig løsning, er det viktig at rettssikkerheten blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Flertallet er enig i at en forenkling av stevning og tilsvar uten advokatbistand kan ha sine fordeler, og forutsetter at domstolene har økonomiske ressurser til å håndtere slike saker. Domstolene bør også være seg bevisst et selvstendig ansvar til å rettlede partene, slik at feilaktig eller mangelfull forståelse av prosessregler kan unngås.

       Komiteen viser til at mangelfull prosessforståelse hos partene må ikke komme i veien for en raskere og mer effektiv behandling av saken. Forslaget til ny § 58 ser ut til å gjøre det lettere for partene å ta kontakt med domstolen og å stevne motparten uten at store advokathonorarer skal forhindre enkelte fra å gjøre dette.

       Komiteen slutter seg til at dom kan avsies uten hovedforhandlinger så lenge begge parter er enige i dette. Dette er praksis i andre nordiske land, og rettssikkerheten er ikke truet så lenge en forutsetning for en slik praksis er at partene er enige i det. Dette vil bidra til en raskere behandling og kan dermed bidra til at barnet snarest mulig får så optimale oppvekstvilkår som mulig etter et samlivsbrudd.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er bekymret for kapasiteten og kompetansen i de alminnelige domstolene og støtter derfor mindretallet av høringsinstansene som ønsker å omgjøre fylkesnemnda til særdomstol i barnefordelingssaker.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen omgjøre fylkesnemndene til særdomstoler for barnefordelingssaker. »

2.3 Dommeren gis flere virkemidler på et tidlig stadium under domstolsbehandlingen - ny bruk av sakkyndige (jf proposisjonen kapittel 6)

       Komiteen erkjenner at ulike grupper sakkyndige kan bidra positivt til saker om barnefordeling. Det er viktig at sakkyndige som er seg bevisst en positiv og konstruktiv rolle kan trekkes inn i tilfeller der domstolene har et reelt behov for faglige uttalelser. Samtidig finnes det også en del saker hvor partene erkjenner berettigelsen av sakkyndige. Komiteen ønsker også å bemerke at det er spesielt viktig at barna og foreldrene har tilstrekkelig tillit til de sakkyndige og deres rolle i prosessen.

       Komiteen vil også peke på at sakkyndige har en selvsagt plikt til å være konfliktdempende i sine uttalelser. Sakkyndige må ta hensyn til at « barnets beste » best oppnås ved at eventuell konflikt mellom foreldrene blir unngått eller dempet i størst mulig grad. Sakkyndige skal anta at det i de fleste sakstyper er best for barnet at foreldrene kommer til enighet om barnefordelingsspørsmålet. Sakkyndige må ikke « ta side » i slike saker.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at stort flertall av høringsinstansene (47 av 54 som har uttalt seg) var positive til forslagene om ny bruk av sakkyndige. Flertallet mener domstolene med de foreslåtte endringer vil kunne velge mellom et større register av virkemidler slik at saksgjennomføringen kan bli enklere, raskere, billigere og mer fleksibel. Flertallet vil understreke at alle instanser må kjenne sitt ansvar for å nå frem til gode og robuste løsninger. Sakkyndige representanter har et særlig ansvar for å bidra til megling og til å skape felles problemforståelse mellom partene i sakene, slik at gode og varige løsninger kan nås.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at utvidet bruk av sakkyndige som foreslått i proposisjonen, vil åpne opp for flere tilfeller av uheldig rolleblanding. Forslaget innebærer uklare roller og vil føre til en uheldig sammenblanding av roller. Retningslinjer og opplæringstiltak vil kunne avhjelpe en slik situasjon, men sannsynligvis ikke unngå den. Disse medlemmer merker seg at de som har uttalt seg positivt om forslaget i høringsrunden nesten utelukkende representerer de sakkyndiges organisasjoner.

2.4 Advokat eller annen representant for barnet i særlig tilfeller (jf proposisjonen kapittel 7)

       Komiteen mener at det er særdeles uheldig at enkelte saker om barnefordeling blir en belastning for barnet. Det er i seg selv en fallitterklæring for foreldrene, sakkyndige, partenes advokater og domstolene at de lar barnet belastes. Proposisjonen beskriver tilfeller der partene har et høyt konfliktnivå og hvor partene representeres av advokater som mer enn å legge forholdene til rette for forlik bidrar til å forsterke konflikten, med negative konsekvenser for barnet. Komiteen mener at Den Norske Advokatforeningen må være seg sitt ansvar bevisst og aktivt jobbe for at advokater ikke bidrar til konfliktheving og i de tilfeller hvor advokater bidrar til slik konfliktheving gis irettesettelse.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker viktigheten av at dommere skal ha fleksible virkemidler til disposisjon for å kunne gjennomføre sakene på en best mulig måte. Flertallet mener at det i særlige tilfeller kan være behov for å oppnevne en egen advokat eller annen representant for barnet, for eksempel i saker hvor det kan være tvil om foreldrene evner å ivareta barnet, eller i saker hvor eldre barn kan trenge bistand til forstå saksgangen og til å fremme sine synspunkter.

       Flertallet viser til at det skal være opp til dommeren i den enkelte sak å vurdere hva som best ivaretar barnets rettigheter og som vil være til barnets beste. Flertallet mener derfor at det ikke skal være obligatorisk å oppnevne en advokat eller annen representant for barnet, og ønsker heller ikke at representant for barnet bør gis et mandat som kan kollidere med dommerens overordnede ansvar.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, ønsker at samboende foreldre skal ha foreldreansvar på lik linje med gifte.

       Dette flertallet fremmer følgende forslag til lovendring:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme lovproposisjon som gir samboende foreldre foreldreansvar på lik linje med gifte. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg at det er et særtrekk ved barnefordelingssaker at barnet selv, som avgjørelsen i høyeste grad angår, ikke har partsstatus. Disse medlemmer mener at barn ikke er part i juridisk forstand, men at barnet er « part » i den forstand at de kan høres i saker vedr. foreldreansvar, bosted og samvær. Det offentlige må ta ansvar for at barna blir tatt med på planleggingen om sin egen framtid - at de blir hørt. Disse medlemmer mener det er viktig å sette søkelyset på barna. Deres individuelle, selvstendige rettigheter forutsetter at barn anerkjennes som selvstendige individer, både juridisk og menneskelig. Barn må respekteres på samme måte som voksne, som aktører med råderett over eget liv. Disse medlemmer vil påpeke at FNs Barnekonvensjon artikkel 9 sier at « Barn skal ikke skilles fra foreldrene mot deres vilje, unntatt når dette er til barnets beste ». Disse medlemmer vil derfor understreke behovet for at barn betegnes som « part » i saker der foreldrene har en konflikt vedrørende barnefordeling. Disse medlemmer vil derfor støtte oppnevning av en sakkyndig talsperson for barnet i slike saker.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 29 (2002-2003) Om familien - forpliktende samliv og foreldreskap (familiemeldingen), har presentert en rekke forslag for å styrke det forpliktende foreldreskapet, for eksempel å gi samboende foreldre felles foreldreansvar. Men disse medlemmer vil komme tilbake til dette ved behandlingen av familiemeldingen ( St.meld. nr. 29 (2002-2003)).

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg kritisk til den potensielle verdien av egen advokat eller annen representant for barnet. Med de begrensede rettigheter en slik talsmann er tiltenkt er det vanskelig å forestille seg hvordan talsmannen skal kunne aktivt bidra til et lavere konfliktnivå eller en positiv løsning på konflikter. Siden det er nettopp i « særlige tilfeller » hvor konfliktnivået må antas å være høyt at det skal kunne oppnevnes slik talsmann, er det lite sannsynlig at en slik talsmann vil kunne bidra positivt.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å oppheve § 43 annet ledd i innstillingen som omhandler « vanleg samværsrett ». Da barneloven ble behandlet sist gang ble det understreket at vanlig samvær ikke skulle oppfattes som normativt. Dette har allikevel blitt normdannende da svært mange med samværsrett har en variant av « vanlig samvær ». Bosted og graden av samvær må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « § 43 andre ledd i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre oppheves. »

       Disse medlemmer vil påpeke barnets rett til samvær med begge foreldrene i henhold til barnekonvensjonen. Foreldreansvaret og samværsretten til foreldre som ikke har bodd sammen eller har vært gift er ikke godt nok ivaretatt i barneloven. Disse medlemmer ønsker at dette skal utredes og fremmer følgende forslag.

       « Stortinget ber Regjeringen utrede og komme tilbake med forslag til endringer i barneloven slik at foreldre som er gift, samboere eller foreldre som ikke har bodd sammen, blir likestilt i barnefordelingssaker. »

       Disse medlemmer vil behandle disse spørsmålene ved behandlingen av familiemeldingen.

2.5 Barneloven § 31 - Høring av barn (jf proposisjonen kapittel 10)

       Komiteen mener at det aller viktigste i barnefordelingssaker er hva som best vil ivareta barnets rettigheter og det som vil være barnets beste. Spørsmålet om høring av barn i slike saker vil kunne sees som et ønske om best mulig å finne ut hva som vil gagne barnet. Dette avhenger både av at barnet har en realistisk oppfatning av de ulike alternativer og kan gi uttrykk for sine oppfatninger og ønsker på en grei måte, uten å være under nevneverdig påvirkning fra en eller begge parter i saken. Barns subjektive ønsker og meninger bør tillegges vekt da de i seg selv er objektive faktorer.

       Komiteen viser til at både barnets oppfatninger og ønsker, barnets evne til å gjøre greie for sine oppfatninger og ønsker, samt hvilken grad barnet blir påvirket er avhengig av modenhet og utvikling. I noen tilfeller vil sakens kompleksitet og konfliktnivå kunne påvirke i hvilken grad barnet har mulighet og ønske om å ha og/eller gi uttrykk for sine oppfatninger og ønsker. I slike tilfeller kan en rettighet til å uttale seg føles som et press om å foreta valg.

       Komiteen mener at barn er lett påvirkelige og at det ikke uten videre må være slik at man for yngre barn skal presse dem til å gi uttrykk for sine oppfatninger og ønsker.

       Komiteen er av den oppfatning at barn bør få mulighet til å uttale seg i barnefordelingssaker, men at ingen barn har plikt til å uttale seg. Komiteen understreker at domstolen alltid skal vurdere barnets eventuelle uttalelse i forhold til barnets alder og modenhet, og at barnets uttalelse også i fremtiden skal tillegges stor, men ikke nødvendigvis avgjørende, vekt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil be Regjeringen sørge for at det bygges opp en tilstrekkelig kompetanse til å høre mindre barn i domstolsapparatet.

       Flertallet vil understreke at barn bør høres i saker som angår barnets hverdag og livssituasjon. Flertallet vil understreke behovet for å skjerme små barn fra å komme i en lojalitetskonflikt mellom mor og far i barnefordelingssaker. Flertallet mener det er nødvendig å forhindre at barn blir presset til å måtte velge mellom mor og far eller til å foreta valg de er for små til å se konsekvensen av.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at den veiledende aldersgrense nedad på 7 år ikke må være til hinder for at yngre barn ut fra modenhet kan få mulighet til å bli hørt i andre type saker som angår barnet.

       Dette flertallet viser til at en veiledende 7-årsgrense korresponderer med tilsvarende aldersgrenser i henholdsvis adopsjonsloven og barnevernsloven. Dette flertallet mener det vil virke tydeliggjørende å ha en veiledende aldersgrense for når barnet har uttalerett, og at denne aldersgrensen vil sikre at flere barn får uttale seg. Dersom ikke særlige hensyn tilsier det, vil det være en saksbehandlingsfeil å ikke la barn ned til denne alderen bli hørt.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at det er mange måter å lytte til barn i ulike aldre på. Gode metoder er nødvendig for å forstå et budskap. Barnet har ofte nytte av en sakkyndig i saken for å bli forstått og som kan formidle innholdet. Sakkyndige kan være en god mulighet for barnet til å gi utrykk for sin mening. Det er viktig at barnet informeres om at det har en rett, men ingen plikt til å uttale seg. Å behandle saker der barn er i en vanskelig livssituasjon krever spesialkompetanse på barn. Det er nødvendig med økt kompetanse og krav om spesialkompetanse og etterutdanning for sakkyndige og jurister som jobber med barn i barnefordelingssaker.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at små barn bør skånes mest mulig og at det rundt disse bør bygges en ramme av trygghet. Erfaringsmessig greier de fleste ved et samlivsbrudd og finne frem til gode løsninger for hvordan barna skal få en trygg oppvekst, til tross for at foreldrene ikke kan leve sammen. Disse medlemmer ønsker i utgangspunktet ikke å gi noen fastsatt aldersgrense for når barn skal høres i barnefordelingssaker. Men retningsgivende bør være dagens 12-års aldersgrense. Man bør så langt det er mulig unngå å trekke barnet inn i en konflikt som gjelder de voksne.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er av den oppfatning at man ikke skal sette noen konkret alder på høring av barn, men at nåværende aldersgrense på 12 år oppheves.

       Disse medlemmer mener et barns rett til å bli hørt og behørig vektleggelse av barnets synspunkter i samsvar dets alder og modenhet, er en rett barnet har uavhengig av alder. Barnet har rett til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 31 siste ledd i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre skal lyde:

       Barnet skal som hovudregel få informasjon og høve til å seie si meining før det vert teke avgjerd i sak som vedkjem han eller henne, mellom anna om kven av foreldra det skal bu hos. Dersom barnet ikkje vert høyrd, skal årsaka kome fram skriftleg. Det skal leggjast vekt på kva barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Barnet har rett, men ikkje plikt til å seie si meining. »

2.6 Administrativ behandling av barnefordelingssaker

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil at adgangen til å få barnefordelingssaker avgjort av fylkesmannen opprettholdes. Det må være valgfritt for foreldrene om de ønsker å gå til rettsapparatet eller fylkesmannen for å få avgjort barnefordelingssaker. Veilednings- og informasjonsvirksomheten i forhold til barnefordelingssaker og det overordnede og koordinerende ansvaret skal etter departementets forslag fortsatt ligge hos fylkesmannen. Disse medlemmer mener at det er naturlig at fylkesmennene samtidig kan være vedtaksorgan på feltet slik at de som ønsker det får saken sin ferdigbehandlet der. Det er høy kompetanse og lang erfaring på denne type saker hos fylkesmannen. Det finnes ikke tilsvarende kompetanse i dag i rettsapparatet. Det er nødvendig med en vesentlig styrking av kompetansen på dette feltet i domstolene slik at barnefordelingssakene får en betryggende og kompetent behandling ved de alminnelige domstolene. Det er ikke nok at kravet til dommere skal ha erfaring, engasjement og interesse for sakstypen slik det hevdes i proposisjonen.