| |
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen
og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth
Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I Alvheim og Harald T
Nesvik, og fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Per Steinar
Osmundnes, er tilfreds med at vedtak vedrørende lovfesting av trygderefusjon
for svangerskapskontroll utført av jordmor i privat virksomhet fattet ved
behandlingen av
St.meld. nr. 43 (1999-2000) Om akuttmedisinsk beredskap blir fulgt opp i
Ot.prp.nr.89
(2002-2003). Lovforslaget vil sikre den gravide frihet til selv å kunne
velge om hun ønsker oppfølging av svangerskapet hos lege eller jordmor.
Et annet flertall, medlemmene fra
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener dette skal gjelde
både i offentlig og privat virksomhet. I dag må gravide som velger
oppfølging under svangerskapet av jordmødre i privat praksis, betale for
dette selv. Det er rimelig at de som ønsker svangerskapskontroller utført
av jordmor i privat praksis, får dette gratis, på lik linje med de som
velger offentlig ansatt jordmor eller jordmor ansatt hos privatpraktiserende
lege. Dette flertallet forutsetter at refusjon for svangerskapskontroll
også inkluderer såkalt etterkontroll.
Komiteen legger til grunn at
opphevingen av § 5-11 kun er å betrakte som en opprydding i regelverket, og
at jordmor fortsatt gjennom ny § 5-12 skal få refusjon for
familieplanlegging som gjøres som en del av svangerskapsomsorgen. Komiteen
ber Regjeringen fastsette en honorartakst for individuell
prevensjonsveiledning for jordmødre.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, og fra Senterpartiet, Ola D Gløtvold, viser til Stortingets behandling av St.meld. nr. 43 (1999-2000) der stortingsflertallet gikk inn for at privatpraktiserende jordmødre skulle få rett til refusjon ved svangerskapskontroller. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gikk den gang imot en generell refusjonsordning for privatpraktiserende jordmødre begrunnet i at dette kunne bidra til å gjøre det vanskeligere for kommuner med rekrutteringsvansker å skaffe seg jordmødre, siden en generell refusjonsordning særlig ville gjøre det lønnsomt å etablere seg i folkerike områder der man i utgangspunktet ikke har spesielle rekrutteringsvansker. En generell refusjonsordning ville altså etter disse medlemmers syn ikke tjene intensjonen om en bedre geografisk fordeling av jordmødre, men i verste fall bidra til å forsterke de geografiske skjevhetene.
Disse medlemmer er imidlertid tilfreds
med at departementet knytter refusjonsordningen opp til en kommunal
driftsavtale. Dermed vil det være den enkelte kommunes vurdering av hvordan
tjenesten best kan organiseres, som legges til grunn. Disse medlemmer tror
at dette vil være den beste måten å sikre at refusjonsordningen bidrar til å
rekruttere jordmødre til stillinger som står ubesatt i stedet for til en
overetablering der behovet allerede er dekket. Disse medlemmer vil derfor
støtte lovforslaget.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, støtter at privatpraktiserende jordmødre på samme måte som
annet privatpraktiserende helsepersonell som har rett til trygderefusjon, må
ha driftsavtale med kommunen. Flertallet registrerer at departementet
legger til grunn at jordmødre som i dag driver privat virksomhet av et visst
omfang, bør få tilbud om driftstilskudd.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet mener at dersom en skal kunne klare å utnytte de
menneskelige ressurser best mulig innen helsevesenet, så må en få til et
best mulig samspill mellom private og offentlige aktører. Det er en
selvfølge, slik disse medlemmer ser det, at det innføres refusjon for
svangerskapskontroll utført av jordmor i privat praksis. Det er imidlertid
slik at den begrensning som legges i den foreslåtte ordningen ved at det må
foreligge en driftsavtale, vil virke begrensende for hvem som kommer inn
under ordningen da det nå vil være opp til den enkelte kommune å bestemme
antallet jordmødre som skal få denne muligheten til refusjon fra trygden.
Disse medlemmer ønsker at det ikke skal legges inn en begrensning for
ordningen gjennom krav til driftsavtale med kommunen. Disse medlemmer vil
derfor stemme mot forslaget til § 5-12 første ledd annet punktum.
Jordmødre tilknyttet helsestasjoner og
privatpraktiserende leger har mulighet innenfor gjeldende regelverk til å
utløse refusjon for mer enn selve svangerskapskontrollen. Komiteen vil
understreke at det under utarbeidelsen av forskriftene til loven må sørges
for at refusjonen for privatpraktiserende jordmødre blir utformet slik at
kvinnens valgfrihet med hensyn til hvem som skal ha hovedansvaret for
svangerskapsomsorgen, blir reell. Dette er også viktig for å slippe
unødvendige trygderefusjoner ved at den gravide må foreta
tilleggskonsultasjoner hos annet helsepersonell.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, registrerer at
lovendringen ikke innebærer noen endringer for jordmødre som arbeider med
hjemmefødsler, men at departementet vurderer å fastsette en høyere takst for
hjemmefødsler der jordmoren ikke har driftsavtale eller kommunal stilling
slik at refusjonen også kan dekke svangerskapskontroller utført av jordmor
som har ansvar for hjemmefødselen. Flertallet støtter en slik vurdering og
forutsetter at departementet kommer frem til en tilfredsstillende løsning
for denne marginale gruppen jordmødre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til viktigheten av jordmortjenesten i fødsels- og svangerskapsomsorgen og til at det har vært en politisk målsetting å styrke jordmortjenestens plass i primærhelsetjenesten. Disse medlemmer viser videre til at til tross for lovfesting har den kommunale jordmortjenesten et begrenset omfang med om lag 0,6 årsverk per kommune i gjennomsnitt. Videre var 13 prosent av jordmorstillingene i kommunene ikke besatt, 63 kommuner var uten egen jordmortjeneste og 20 kommuner ga overhodet ikke noe slikt tilbud. Disse medlemmer understreker den viktige rollen kommunejordmor har i det forebyggende arbeid i kommunehelsetjenesten, og vil peke på at den private jordmortjenesten skal være et supplement i oppfølgingen av gravide.
Disse medlemmer viser til at manglende tilbud og tilgjengelighet til kommunal jordmortjeneste fører til at mange kvinner som ønsker slik helsetjeneste, må benytte seg av privatpraktiserende jordmødre og selv betale for dette. Disse medlemmer finner dette urimelig.
Disse medlemmer understreker prinsippet om at fødsels- og svangerskapskontrollen skal være gratis, og at jordmortjenesten skal være tilgjengelig for de kvinner som ønsker slik tjeneste. Disse medlemmer mener at det fremlagte forslaget vil bidra til dette, og slutter seg på denne bakgrunn til forslag om lovendringen som vil gi jordmødre i privat praksis refusjon for svangerskapskontroll.
Disse medlemmer merker seg at departementet ikke legger til rette for refusjon for veiledning i familieplanlegging. Disse medlemmer vil påpeke det hensiktsmessige i at jordmor er knyttet opp til arbeid i helsestasjon, også når hun har driftsavtale med kommunen. En del kommunalt tilsatte jordmødre driver i dag med veiledning i familieplanlegging via helsestasjon, i en del tilfeller målrettet mot ungdom. Departementet har tidligere tilrettelagt for slikt arbeid gjennom at jordmødre på visse, gitte vilkår har fått forskrivningsrett for prevensjon.
Konsekvensen av å holde refusjoner for familieplanlegging utenfor kan bli at slik virksomhet i regi av kommunene reduseres, og at det blir vanskeligere å få til avtaler mellom privatpraktiserende jordmødre og kommunene om helsestasjonsarbeid.
En blandingsmodell ved helsestasjonene, der visse typer tjenester, som veiledning i familieplanlegging, utløser egenandeler, vil etter disse medlemmers syn være uheldig, idet konsekvensen vil kunne være at brukerne reserverer seg mot å benytte tjenestene. Til nå har det vært en styrke at alt helsestasjonsarbeid har vært gratis for brukerne. Dermed har helsepersonell lettere kunnet nå særlig utsatte grupper gjennom dette arbeidet.
Disse medlemmer går inn for full refusjon for veiledning i familieplanlegging når dette arbeidet skjer i regi av helsestasjonene.