Innst.O.nr.11 (2003-2004)
Innstilling fra næringskomiteen om lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv.

Vedlegg 2. Brev fra Landbruksdepartementet v/statsråden til Stortinget, datert 5. november 2003.

Ot.prp.nr.79 (2002-2003) Om lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv.

       Jeg viser til Næringskomiteens henvendelse datert 4. november 2003.

1. EF-domstolens vurdering av konsesjonsordningen i VGVG

       Komiteen ber opplyst om EF-domstolens dom i sak C-452/01 skal oppfattes slik at det var EØS-avtalens artikkel 40 som fikk anvendelse på saksforholdet. Jeg oppfatter det slik at dette er en korrekt forståelse av dommen.

2. Forholdet til frie kapitalbevegelser

       Komiteen ber opplyst om formuleringene i lovforslaget § 1 og § 11 uttrykker tilstrekkelige objektive kriterier til at konsesjonssøkere som erverver landbrukseiendom blir i stand til å forutberegne sin rettsstilling. Komiteen viser i den forbindelse til at formålet i lovforslaget (som i gjeldende lov) er å verne om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, og at konsesjon kan gis på slike vilkår som anses påkrevet for å realisere lovens formål.

       Jeg vil for ordens skyld peke på at ordlyden som er referert i komiteens oversendelse ikke omfatter hele formålsbestemmelsen. I lovutkastet er det bl.a lagt vekt på å tilgodese framtidige generasjoners behov, og en rekke konkrete hensyn og interesser. Utkastet til formålsbestemmelse lyder i sin helhet slik:

       Verken i lovutkastet, eller i gjeldende lov, er formåls- eller vilkårsbestemmelsene det eneste grunnlaget for avgjørelse av konsesjonsspørsmålet. I lovutkastet er de momentene som skal legges til grunn for avgjørelse av en søknad som gjelder landbrukseiendom inntatt i § 9 som lyder slik:

       Gjeldende konsesjonslov § 8 inneholder en liknende bestemmelse. § 9 i lovutkastet er bygd ut i forhold til dette bl.a med sikte på å styrke forutberegneligheten. Dette er omtalt slik i proposisjonen på side 64:

       Konsesjonsreglene har primært betydning for lokal arealutnyttelse, for næringsutvikling og vern. Avgjørelsesmyndigheten i konsesjonssaker vil bli lagt til kommunene fra 1. januar 2004, i tråd med St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå. Begrunnelsen for endringen er knyttet til et ønske om å gi kommunene større handlingsrom og å legge til rette for forsterket lokaldemokrati på landbruksområdet. Etter min mening er det en krevende balansegang å sikre en akseptabel grad av forutberegnelighet for partene og samtidig gi kommunene et handlingsrom i tråd med forutsetningene for overføringen av oppgaver. Jeg mener imidlertid at endringene gir et godt grunnlag for en slik balansegang, og at bestemmelsene ikke er utenfor de rammer som følger av våre forpliktelser etter EØS-avtalens artikkel 40 slik denne bestemmelsen er tolket i dag.

3. Muligheten for domstolsprøving

       Komiteen reiser spørsmål om norske kjøpere bør gis samme adgang til domstolsprøving som utenlandske.

       Den som har rettslig interesse i konsesjonsavgjørelsen kan reise søksmål for en norsk domstol enten han er norsk eller utenlandsk statsborger.

       Når det gjelder spørsmålet om forholdsmessigheten, må det skilles mellom forvaltningens plikter, og domstolenes kompetanse ved overprøving av forvaltningens skjønn. Forvaltningen plikter etter EØS-retten å påse at vedtaket forfølger allmenne hensyn og at avgjørelsen er nødvendig for å nå disse hensynene. Etter min mening vil de samme vurderingene måtte gjøres for norske borgere etter forslaget til ny konsesjonslov. Et vilkår om personlig boplikt er eksempelvis bare lovlig dersom dette er nødvendig for å nå lovens formål, jf forslag til ny § 11. Det ligger imidlertid til domstolene selv å ta stilling til om forholdmessigheten skal prøves i en eventuell sak for domstolene. Etter min mening vil det være uheldig dersom det gjennom konsesjonslovgivningen fastsetter særlige rammer for hvor langt en slik domstolsprøving bør gå. Jeg viser til at spørsmålet ligger i et vanskelig grenseland mellom EØS-rett og tradisjonell nasjonal rett og i skjæringen mellom forvaltningen og domstolenes kompetanse.

4. Adgang til å oppnå forhåndsuttalelse

       Komiteen ber om mine synspunkter på om det bør åpnes for at konsesjonsmyndighetene, når det er saklig behov for det, plikter å avgi en bindende forhåndsuttalelse i konsesjonssaken.

       Verken gjeldende konsesjonslov eller lovutkastet gjør noen endring i kjøper og selgers avtalefrihet. Det er også opp til avtalepartene å hvordan de skal forholde seg til eventuelle vilkår eller avslag. Det er da også vanlig ved avtaler om overdragelse av konsesjonspliktig eiendom. Partene har dermed selv full kontroll med hva som skal skje dem imellom dersom konsesjon avslås, eller dersom det stilles vilkår for konsesjon. Dette forholdet reduserer partenes behov for en forhåndsavklaring av konsesjonsspørsmålet, og departementet har ikke registrert ønsker og behov for en ordning med forhåndsuttalelse.

       Etter min mening bør det ikke åpnes for at konsesjonsmyndighetene plikter å gi en bindende forhåndsuttalelse om konsesjonsspørsmålet før det er inngått noen bindende avtale mellom partene. En slik endring vil etter min vurdering

---

Sist oppdatert 8. nov 2005 av Stortingets administrasjon