| |
I proposisjonen foreslås endringer i tvistemålsloven kapittel 20 om bevisopptak utenfor rettssak. Hovedhensikten er å legge til rette for bevisopptak uten at motparten varsles på forhånd der det er fare for at formålet med bevisopptaket ellers vil forfeiles, for eksempel fordi det er grunn til å mistenke motparten for å ville ødelegge de aktuelle bevisene før bevisopptaket iverksettes dersom vedkommende varsles på forhånd. På immaterialrettens område har utvidelsen også til hensikt å tilfredsstille kravene i artikkel 50 i avtalen av 1994 om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS-avtalen).
Etter en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg var det klart at TRIPS-avtalen krevde en endring i reglene om bevisopptak utenfor rettssak. Justisdepartementet utarbeidet derfor et høringsnotat med forslag om at det ble åpnet for bevisopptak uten varsel til motparten ved krenkelse av immaterialrettigheter. Det ble samtidig foreslått en viss skjerpelse av saksøkers ansvar ved midlertidige forføyninger for å bringe reglene i bedre samsvar med TRIPS-avtalen. Høringsnotatet ble i januar 2002 sendt på høring med høringsfrist 15. mars 2002. Av de høringsinstansene som uttalte seg om forslaget, var samtlige positive til at det ble åpnet for bevisopptak uten varsel til motparten.
Utgangspunktet i norsk prosessrett er at bevisføringen skal finne sted umiddelbart for den dømmende rett. Tvistemålsloven inneholder likevel regler om bevisopptak utenfor rettssak. Formålet er å sikre bevis for en fremtidig rettssak. Virkeområdet er ikke begrenset til spesielle sakstyper.
Forslaget i høringsnotatet var knyttet til krenkelse av immaterielle rettigheter. Tvistemålsutvalgets forslag var ikke begrenset til spesielle sakstyper. Høringsinstansene ble bedt om å uttale seg om Tvistemålsutvalgets forslag var å foretrekke, og det var ulike oppfatninger av dette. Flere mener at adgangen til bevisopptak uten varsel til motparten bør være generell. Andre mener derimot at hensynet til kontradiksjon i utgangspunktet taler for å begrense adgangen til bevisopptak uten varsel til motparten til det som er nødvendig av hensyn til Norges internasjonale forpliktelser.
Etter departementets mening bør det være en generell adgang til bevisopptak utenfor rettssak uten varsel til motparten der det er grunn til å frykte at varsel vil kunne hindre at beviset sikres. Behovet for bevisopptak uten varsel til motparten kan reelt være vel så stort i andre tilfeller som ved krenkelser av immaterielle rettigheter. En prosessuell særregel til vern av immaterielle rettigheter vil fremstå som en dårlig begrunnet særbeskyttelse av en spesiell kategori rettigheter. Ved en generell adgang unngår man dessuten vanskelige avgrensningsspørsmål.
I høringsnotatet var det foreslått detaljerte regler om ordningen i samsvar med bestemmelsene i TRIPS-avtalen. Tvistemålsutvalgets forslag har en enklere utforming, og flere høringsinstanser uttaler seg til fordel for dette forslaget.
Departementet er i utgangspunktet enig med de høringsinstanser som foretrekker Tvistemålsutvalgets forslag. Det er enklere og bedre tilpasset prosesslovgivningen for øvrig og norsk rettstradisjon. Dette reiser spørsmål om i hvilken grad TRIPS-avtalen med bindende virkning regulerer utformingen av bevisopptaksadgangen. Formålet med TRIPS-avtalen er å oppstille minimumskrav til WTO-landenes beskyttelse av immaterielle rettigheter. Etter departementets mening er det derfor rom for å fravike ordlyden i den detaljerte reguleringen av prosessuelle spørsmål i TRIPS-avtalen til fordel for rettighetshaverne når reguleringen da vil passe bedre inn i norsk lovgivning og rettstradisjon for øvrig. Et moment i denne vurderingen er også det forhold at norsk prosessrett som hovedregel bare vil komme til anvendelse ved forfølgninger av krenkelser av rettigheter som er begått på norsk territorium. Man står derfor overfor tilfeller der de fleste saksøkte vil være hjemmehørende her i riket, mens saksøkerne kan like godt høre hjemme i utlandet.
Når det gjelder saksøkerens erstatningsansvar i spesielle tilfeller, finner departementet det forsvarlig å foreslå en mildere og reelt sett bedre begrunnet regel bygget på reglene for midlertidige forføyninger i tvangsfullbyrdelsesloven fremfor den strengere og mer detaljerte bestemmelsen som ble foreslått i høringsnotatet.
Når det gjelder offentligheten og motpartens adgang til innsyn i saken, mener departementet at både offentligheten og motparten bør nektes kjennskap til saken inntil bevisopptak er holdt. For de tilfellene der bevisopptak nektes, bør det settes en lengste frist for dette unntaket fra den alminnelige adgangen til å gjøre seg kjent med saksdokumenter og rettsavgjørelser. Seks måneder synes passe.
I høringsnotatet ble det under henvisning til TRIPS-avtalen foreslått en skjerpelse av saksøkerens erstatningsansvar overfor saksøkte ved midlertidige forføyninger. Etter tvangsfullbyrdelsesloven har saksøkeren et subjektivt ansvar dersom det viser seg at det ikke forelå noen « sikringsgrunn ». I høringsnotatet ble det foreslått et objektivt ansvar på dette punkt ved midlertidige forføyninger til sikring av immaterielle rettigheter.
Departementet er kommet til at det ikke er nødvendig å skjerpe saksøkerens ansvar gjennom en endring av tvangsfullbyrdelsesloven.
Lovendringsforslaget vil i enkelte situasjoner medføre et bedre prosessuelt vern for materielle rettigheter. For rettighetshaveren vil dette være en fordel. Et viss økning av antall begjæringer om bevisopptak utenfor rettssak må påregnes. Den økte arbeidsbelastningen for domstolene må imidlertid antas å bli ytterst marginal.