| |
Det framholdes at det er bred politisk tilslutning til den statlige vinmonopolordningen, og etter Regjeringens syn er ordningen et svært viktig element i norsk alkoholpolitikk. Det vektlegges at detaljmonopolets holder de privatøkonomiske interessene utenfor handelen med alkohol, og at det dermed blir mulig å regulere og begrense tilgjengeligheten på en enkel måte, samtidig som kontrollen med at salget følger reglene i alkoholloven blir mer effektiv.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, understreker at det er, og har vært, bred politisk tilslutning til den statlige vinmonopolordningen, og etter flertallets syn er ordningen et svært viktig element i norsk alkoholpolitikk. Detaljmonopolets særlige kjennetegn og eksistensberettigelse er at det holder de privatøkonomiske interessene utenfor handelen med alkohol. Dermed blir det mulig å regulere og begrense tilgjengeligheten på en enkel måte, samtidig som kontrollen med at salget følger reglene i alkoholloven blir mer effektiv.
Flertallet ønsker å påpeke at for å
sikre fortsatt oppslutning og legitimitet i befolkningen for
monopolordningen, er det viktig at Vinmonopolet utvikler seg i takt med
samfunnets forventninger og behov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at flere undersøkelser i befolkningen viser at et klart flertall ønsker muligheten til å kunne kjøpe vin i dagligvarebutikken. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn signalisere at en på et senere tidspunkt vil fremme forslag som går i denne retningen.
Alkoholloven § 3-3 gir Sosialdepartementet hjemmel til å fastsette antall salgsbevillinger for AS Vinmonopolet i landet som helhet og den geografiske (fylkesvise) fordelingen av disse. Dette har vært gjort gjennom en fireårig landsplan for AS Vinmonopolet. Det er Vinmonopolets styre som innenfor rammen av planen har tatt stilling til i hvilke kommuner det skal søkes om bevilling til å etablere utsalg, mens kommunestyret fastsetter antall utsalgssteder innen kommunen og godkjenner deres beliggenhet.
Slik alkoholloven § 3-3 er utformet, kan departementet fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordelingen av disse, og derfor også uten lovendring legge om praksis slik at ordningen med landsplan ikke lenger benyttes. Siste planperiode utløp ved utgangen av 2002. Som en prøveordning er det ikke utarbeidet ny landsplan. Antallet nye etableringer i 2003 og 2004 er fastsatt etter forslag fra Vinmonopolet ut fra en avveining mellom økonomiske kriterier og ønsket om økt tilgjengelighet.
Antallet utsalg vil i perioden fra januar 1997 til utgangen av 2004 ha vokst fra 112 til 200.
Departementet foreslår at ordningen med landsplan avvikles. Det understrekes samtidig at det fortsatt skal utøves kontroll med utbyggingstakten og den regionale fordelingen. Departementet foreslår å opprettholde bestemmelsen i lovens § 3-3 om at departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger for Vinmonopolet og fordeling av disse, for å understreke at utbyggingen av Vinmonopolets salgsnett er et spørsmål av alkoholpolitisk viktighet og fortsatt skal være underlagt politisk kontroll.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter
forslaget om at ordningen med landsplan avvikles. Det understrekes samtidig
at det fortsatt skal utøves kontroll med utbyggingstakten og den regionale
fordelingen.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, understreker viktigheten av å opprettholde bestemmelsen i lovens § 3-3 om at departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger for Vinmonopolet og fordelingen av disse, for å understreke at utbyggingen av Vinmonopolets salgsnett er et spørsmål av alkoholpolitisk viktighet og fortsatt skal være underlagt politisk kontroll.
Dette flertallet mener at kommunene
skal ha mulighet til å uttale seg om butikketablering av nye vinmonopol i
sin kommune. Dette flertallet legger derfor til grunn at departementet
sikrer at Vinmonopolet etablerer en slik høringspraksis.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, viser til at det er igangsatt en prøveordning med fire
såkalte minipol. Minipolene kjennetegnes primært ved reduserte åpningstider
og et begrenset vareutvalg. Ordningen skal evalueres mot slutten av 2004
etter om lag ett års drift. På bakgrunn av evalueringen vil AS
Vinmonopolets styre vurdere om ordningen med minipol skal videreutvikles på
landsbasis. Flertallet legger til grunn at Stortinget blir orientert på
egnet måte om evalueringen. For å sikre at omsetning av alkohol i størst
mulig grad skjer lovlig og i kontrollerte former, kan det også være ønskelig
å få utredet mer fleksible bestillingsformer og om bestilling/utlevering
også bør kunne skje for eksempel andre steder enn på Posten.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet har merket seg at det fortsatt skal kunne være mulig for
departementet å fastsette et øvre tak for antallet salgsbevillinger samt
plasseringen av disse. Disse medlemmer vil signalisere at det også kan være
grunn til å rette fokus mot viktigheten av at flest mulig har tilgang til en
eller annen form for polutsalg slik at en har anledning til å kunne kjøpe
denne typen vare på en lovlig og kontrollert måte.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er enig i at landsplan har mindre betydning for å holde antall utsalg på et lavt nivå nå når antall utsalg er kommet opp i om lag 200, men det er fremdeles behov for å ivareta målet om å sikre en større likhet i tilgjengelighet. Selv om rundt 83 prosent av befolkningen vil bo innenfor en radius på 15 kilometer fra nærmeste vinmonopolbutikk, er det fremdeles mange som har lang vei. Utarbeidelsen av landsplanen har basert seg på forslag fra Vinmonopolets styre, som har blitt sendt på høring til alle landets kommuner. Høringsrunden og tilgang til selve plandokumentet har gitt åpenhet om vurderingene og en forutsigbar og effektiv saksbehandling. Planen har regulert den fylkesvise fordeling av utsalg. Disse medlemmer mener at det ikke er nødvendig å fastsette en fylkesvis fordeling av totalantallet av utsalg, og er enig i at en slik fordeling kan hindre nødvendig fleksibilitet. Det er imidlertid etter disse medlemmers syn viktig å beholde åpenhet om vurderingene som ligger til grunn for geografisk plassering av nye utsalg.
Disse medlemmer er klar over at Arbeids- og sosialdepartementet utøver kontroll med utbyggingstakten og den regionale fordelingen av utsalg, og understreker viktigheten av å opprettholde bestemmelsen i lovens § 3-3 om at departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger for Vinmonopolet og fordeling av disse.
Imidlertid mener disse medlemmer at
det bør være en bred politisk innflytelse på fordeling av utsalg og herunder
særlig hvor i utkantstrøk det bør prioriteres å etablere utsalg. Disse
medlemmer understreker at Vinmonopolet ikke bare kan bygge sine avgjørelser
på bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Dersom Vinmonopolet blir for markeds- og
profittorientert, kan det undergrave ønsket om å opprettholde Vinmonopolet
som et alkoholpolitisk redskap. Etablering i distriktene vil etter hvert
kunne bli mindre lønnsomt. På denne bakgrunn ønsker disse medlemmer å
opprettholde kravet om en landsplan i forenklet form og fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for at Vinmonopolet AS utarbeider en 4-årig landsplan for utvikling av Vinmonopolets salgsnett. Målet med planen skal være å sikre større likhet i tilgjengelighet innen totalantallet utsalg på landsbasis. Landsplanen skal sendes på høring til kommunene. »
Vinmonopolets enerett til salg av vin og brennevin med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent ble opphevet ved ikrafttredelsen av lov- og forskriftsendringene om likebehandling av øl og annen drikk med samme alkoholinnhold den 1. januar 2003. I Ot.prp.nr.89 (2001-2002) forutsatte departementet at Vinmonopolet som en del av straksløsningen kunne fortsette å selge vin og brennevin med samme alkoholinnhold som øl i konkurranse med dagligvarehandelen, men uttalte at det var ønskelig med en nærmere vurdering av om dett skulle være slik også i framtiden.
Departementet går i proposisjonen ikke inn for at Vinmonopolet skal kunne gis bevilling til å selge alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol og foreslår at Vinmonopolets bevillingsrettigheter presiseres i loven.
I henhold til alkoholloven § 3-3 annet punktum fastsetter kommunestyret det høyeste antall utsalgssteder for AS Vinmonopolet innen kommunen og godkjenner deres beliggenhet. Ettersom det formelt bare gis én salgsbevilling for hver kommune selv om det opprettes flere utsalg, presiseres det i lovens § 3-3 at kommunestyret skal godkjenne hvert enkelt utsalgs beliggenhet.
Det framholdes at kommunene er gitt meget vide skjønnsrammer ved vurderingen av om en bevilling til salg eller skjenking skal gis. Departementet mener at kommunene, ikke minst i forhold til etablering av vinmonopolutsalg, har behov for å se på lokaliseringen i en helhetlig sammenheng. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å frata kommunen muligheten til å legge vekt på disse hensynene i forhold til Vinmonopolets søknad om bevilling og konkret plassering.
Departementet antar at det bare helt unntaksvis kan oppstå en situasjon der kommunen avslår søknaden om konkret plassering, enten ved at den ikke vil godta flytting eller ved at den anviser en annen lokalisering ved nyetablering, og at dette fører til lokalisering som ikke er bedriftsøkonomisk forsvarlig. Etter departementets mening påhviler det Vinmonopoletet et særlig ansvar for ikke å opptre slik at det skapes et inntrykk av at man vil bestemme utsalgenes beliggenhet selv uavhengig av alkohollovens bestemmelser.
Departementet foreslår at det i alkoholloven § 3-3 tas inn en uttrykkelig henvisning til samme lovs § 1-7a første ledd første punktum.
Komiteen stiller seg bak Regjeringens
forslag om kommunenes saksbehandling knyttet til adgang til skjønnsutøvelse
ved etablering av nye vinmonopolutsalg.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet mener at plasseringen av selve utsalgsstedet for et
polutsalg i en kommune helt og holdent må være opp til Vinmonopolet selv å
fatte beslutning om. Det kan etter disse medlemmers mening ikke være sånn
at kommunestyret skal kunne bruke Vinmonopolets eventuelle plassering som en
reguleringsfaktor kommunalt så lenge plasseringen ikke er i strid med
gjeldende reguleringsplaner. Disse medlemmer fremmer følgende forslag til
endring i loven:
« I
lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal
§ 3-3 annet punktum lyde:
Kommunestyret fastsetter det høyeste antall utsalgssteder for AS Vinmonopolet innen kommunen. »
Departementet mener at Vinmonopolutsalgene ikke bør kunne holde åpent lenger enn den salgstid kommunen har fastsatt for salg av alkohol i dagligvarehandelen. På den annen side ønsker departementet ikke å åpne for lengre salgstid enn til kl. 18.00 og kl. 15.00 på henholdsvis hverdager og lørdager (samt dager før søn- og helligdager). Departementet foreslår en endring av alkoholloven § 3-4 i tråd med dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, støtter departementets forslag om at Vinmonopolutsalgene ikke
bør kunne holde åpent lenger enn den salgstid kommunen har fastsatt for salg
av alkohol i dagligvarehandelen. Flertallet viser til at departementet ikke
ønsker å åpne for lengre salgstid enn til kl. 18.00 og kl. 15.00 på
henholdsvis hverdager og lørdager (samt dager før søn- og helligdager).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at de innskrenkninger i Vinmonopolets åpningstider som fremkommer i loven, ikke er i tråd med det som er blitt befolkningens handlemønster, og disse medlemmer mener loven bør endres i den retning. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme forslag om at Vinmonopolet gis mulighet til å kunne holde åpent til kl. 20.00 på hverdager og til kl. 18.00 på lørdager slik som er tilfellet når det gjelder salg av øl. Disse medlemmer vil videre fremme forslag om at loven endres slik at det ikke blir innskrenkninger i Vinmonopolets åpnings- og salgstider når det gjelder spesielle dager som dagen før Kristi Himmelfartsdag eller på valgdager.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« I
lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v.
gjøres følgende endringer:
§ 3-4 første ledd første og annet punktum skal lyde:
Salg fra AS Vinmonopolets utsalg kan
skje fra kl. 08.00 til kl. 20.00. På dagen før søn- og helligdager skal
salget opphøre kl. 18.00.
§ 3-4 tredje ledd skal lyde:
Salg fra AS Vinmonopolets utsalg er
forbudt på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, jul-, nyttårs-, påske- og
pinseaften. »
Vinmonopolet har uttrykt ønske om å få drive informasjon om sine produkter i kombinasjon med mat gjennom såkalt publikumsprøving. Selskapet understreker at slik virksomhet ikke skal kunne oppfattes som salgsfremmende, og at det derfor bør foregå utenom salgstidene. En forsøksordning med publikumsprøving innebærer servering av alkoholholdig drikk mot vederlag, noe som krever skjenkebevilling. Dersom Vinmonopolet skal gis tillatelse til en forsøksordning med publikumsprøving av vin, vil det kreve lovendring.
Etter departementets oppfatning vil en ordning med publikumsprøving av vin slik Vinmonopolet foreslår, bidra til å utfordre grensen mot virksomhet som kan virke salgsfremmende, og departementet mener det er grunnlag for skepsis mot ordninger som innebærer at Vinmonopolet vil profilere visse produkter framfor andre. Departementet peker på at det generelt er ønskelig å unngå i størst mulig grad at Vinmonopolets leverandørrelasjoner kompliseres.
Departementet vil ikke fremme forslag om at Vinmonopolet skal få skjenkebevilling for å drive publikumsprøving av vin.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at departementet ikke anbefaler å åpne for publikumsprøving i Vinmonopolets butikklokaler etter stengetid, og stiller seg bak dette.
Flertallet er opptatt av at
Vinmonopolet stadig utvikler og forbedrer seg på de områder det har enerett
på i dag, men uten å gå inn på områder hvor det kan settes spørsmålstegn ved
selskapets grunnleggende oppgaver.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil imøtekomme ønsket fra Vinmonopolet om å kunne få drive informasjon om sine produkter i kombinasjon med mat gjennom såkalt publikumsprøving utenfor butikkens åpningstid. I den forbindelse må det åpnes for at Vinmonopolets butikker gis skjenkebevilling for å kunne utøve denne virksomheten. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til at stadig flere er opptatt av kombinasjonen vin og mat, og ønsker å få kunnskap om dette temaet. Det er derfor naturlig at de av Vinmonopolets ansatte som ønsker å drive med dette, må få lov til å kunne dele sin kunnskap med de av kommunens innbyggere som ønsker å motta kunnskapen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for at Vinmonopolet iverksetter et forsøksprosjekt med publikumsprøving av Vinmonopolets produkter. »
I henhold til lov 19. juni 1931 nr. 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet (vinmonopolloven) § 9 skal Vinmonopolet ha en bedriftsforsamling på 21 medlemmer, hvorav 14 oppnevnes av Stortinget og 7 velges av og blant de ansatte. Det følger av vinmonopolloven § 15 at Stortinget fastsetter godtgjørelsen til bedriftsforsamlingens medlemmer.
I brev av 13. juni 2002 fra Stortingets presidentskap til sosialministeren vises det til at det etter Presidentskapets oppfatning ikke lenger er hensiktsmessig at godtgjørelsen til Vinmonopolets organer fastsettes av Stortinget. Presidentskapet anmoder også om at departementet vurderer om lovens § 9 bør foreslås endret slik at Stortinget ikke lenger skal oppnevne medlemmer av bedriftsforsamlingen.
Departementet foreslår at vinmonopolloven § 9 endres slik at medlemmer og varamedlemmer til bedriftsforsamlingen oppnevnes av Kongen, at bedriftsforsamlingen reduseres fra 21 til 12 medlemmer, og at den skal være beslutningsdyktig når minst 9 medlemmer er til stede. Videre foreslås det at vinmonopolloven § 15 endres slik at Kongen fastsetter godtgjørelsen til bedriftsforsamlingens medlemmer og varamedlemmer.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, ønsker å bevare en bredt sammensatt bedriftsforsamling. En
bred sammensetning sikrer bedre regional representasjon. Flertallet mener
det også er viktig å sikre annet perspektiv på virksomheten enn ren
bedriftsøkonomisk ved utvikling av Vinmonopolet. Ved å gi flere særskilt
innsikt i Vinmonopolets virksomhet mener flertallet at det kan bidra til
tilslutning til monopolordningen. Bredde i kompetanse og i de
alkoholpolitiske vurderingene sikres best ved å opprettholde en
bedriftsforsamling på 21 personer. Flertallet er for at
bedriftsforsamlingens medlemmer oppnevnes av Kongen, men ikke øvrig endring
av § 9 første ledd og ingen endring av § 9 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet går inn for at vinmonopolloven § 9 og § 15 endres i
samsvar med forslagene i proposisjonen og fremmer følgende forslag:
« I
lov 19. juni 1931 nr. 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet gjøres
følgende endringer:
§ 9 første ledd første punktum skal lyde:
Selskapet skal ha en
bedriftsforsamling på 12 medlemmer.
§ 9 tredje ledd første punktum skal lyde:
Bedriftsforsamlingen er
beslutningsdyktig når minst 9 medlemmer er til stede. »