| |
Stortingsrepresentantene Per Sandberg
og Jan Arild Ellingsen fremsatte den 12. mai 2005 følgende forslag:
I
lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom,
vert gjort følgjande endring:
§ 5 nytt fjerde ledd skal lyde:
Er eigedomen i bindande arealplan satt
av til offentlege bygningar, offentleg trafikkområde eller anna offentleg
anlegg eller til friområde, kan grunneigaren krevje at vederlaget skal
fastsetjast på grunnlag av det som det er pårekneleg at eigedomen ville ha
vorte tillaten utnytta til dersom han ikkje hadde vore sett av til eit slikt
føremål.
Lova tek til å gjelde straks. »
I begrunnelsen for forslaget vises det til at i 1998 avsa Høyesterett med 4 mot 1 stemmer en kjennelse som er i strid med svært mange menneskers rettsfølelse. Saken dreide seg om en verdifull eiendom ved Akerselva i Oslo sentrum (Nedre Foss - Rt-1998-1140) . Eiendommen ble i 1985 på ny regulert til næringsformål. Grunneieren fikk 11. juni 1986 rivningstillatelse av Oslo kommune, og rev store industribygninger for å bygge to nye, moderne forretningsbygg.
Rivningen medførte at den gamle hovedbygningen fikk en stor, åpen plass på ca 10.000 m2 foran seg, ned mot Akerselva. Etter rivningen kom miljøvernministeren forbi, og fikk det for seg at her burde det bli nasjonalpark. Men det var ingen lovhjemmel for å anlegge nasjonalpark på et slikt sted.
Oslo kommune var ikke villig til å endre sin bare ett år gamle reguleringsplan ved å nedlegge byggeforbud i et område som en hadde regulert til bebyggelse. Miljøverndepartementet forhandlet med eieren, Nora Eiendom AS (senere KLP Eiendom AS). Men partene kom ikke til enighet. Miljøverndepartementet laget derfor en statlig reguleringsplan og omregulerte eiendommen fra næringsformål til friområde/park.
Ved dette vedtak ga staten seg selv ekspropriasjonsrett i henhold til samme plan. Bortsett fra å nedlegge byggeforbud foretok ikke staten seg noe for gjennomføring av ekspropriasjon. Derfor begjærte eieren innløsning. I Høyesterett var det fire dommere som stemte for å avslå kravet på innløsning, og som samtidig avgjorde at eieren i tilfelle innløsning bare kunne få arealet på 10 da erstattet etter verdien som friområde. Følgene av statens operasjoner i Nedre Foss-saken blir at erstatningen under ekspropriasjonssaken blir null eller nærmere null.
Justisdepartementet oppnevnte ved kgl.res. 16. mars 2001 et utvalg som skulle utrede saken og eventuelt komme med forslag til lov. Utvalgets innstilling kom 4. desember 2003 ( NOU 2003:29 ). Utvalget delte seg i to like store fraksjoner. Den ene fraksjonen fremsatte et lovforslag som ville ha ført til at domstolen f.eks. i Nedre Foss-saken hadde måttet se bort fra Miljøverndepartementets reguleringsplan. Domstolen måtte i så fall bygge erstatningen på den utnytting som domstolen ville ansett påregnelig dersom den statlige regulering ikke var blitt noe av.
Stortingsrepresentant Per Sandberg stilte skriftlig spørsmål til justis- og politiministeren, om han kunne antyde hvorvidt et lovforslag blir fremmet, og eventuelt når. Statsrådens svar av 11. april 2005 går ut på at saken krever en grundig saksutredning, både juridisk/teknisk og politisk, « før det blir avklart hvilket lovforslag Justisdepartementet vil fremme ».
Forslagsstillerne mener det er nødvendig å fremme lovbehandling nå og viser til at hvis alminnelige mennesker blir utsatt for samme behandling som Nora/KLP Eiendom AS, vil en i dag måtte regne med en ny høyesterettssak og deretter saksanlegg ved Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Derfor fremmes lovforslag tilsvarende det som i NOU 2003:29 ble fremsatt av « Skoghøy-fraksjonen » i lovutvalget, til formulering av nytt § 5 fjerde ledd.