| |
I proposisjonen fremmer Regjeringen forslag om endringer i domstolloven. Formålet med endringene er å øke konkurransen på markedet for juridiske tjenester, med sikte på rimeligere og lettere tilgjengelige tjenester for forbrukerne.
Endringene går ut på å tilpasse reglene for etablering og drift av rettshjelpsforetak til de reglene som gjelder for etablering og drift av advokatforetak.
Forslagene i proposisjonen er en del av departementets oppfølging av Advokatkonkurranseutvalgets innstilling i NOU 2002:18 Rett til rett.
Per i dag er det 50 personer som har fått utstedt erklæring fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet etter advokatforskriften og som derved kan yte rettshjelp etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 1. De fleste driver i hovedsak sin rettshjelpsvirksomhet alene, i enkeltmannsforetak, men noen rettshjelpere etablerer også større enheter gjennom kontorfelleskapsmodellen, tilsvarende som i advokatbransjen.
Etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 1 annet punktum kan denne typen rettshjelpere, dvs. personer med juridisk embetseksamen, men som ikke har advokatbevilling, kun organisere slik virksomhet « i enkeltpersonforetak som innehas av vedkommende selv ». Advokatforetak derimot, kan i utgangspunktet velge organisasjonsform, men er underlagt visse begrensninger som fremgår av domstolloven. Disse reglene er i det vesentlige satt for å sikre advokatenes økonomiske uavhengighet og personlige ansvar. Organisasjonsbegrensningen for rettshjelpsforetak har siden innføringen i 1991 hatt sin begrunnelse i at dette ville medføre at rettshjelperne skulle kunne gi et rimeligere tilbud. Mye tyder imidlertid på at organisasjonsbegrensningen bidrar til å hindre nyetableringer. Departementet viser blant annet til de stordriftsfordeler rettshjelperne mister ved begrensningen, noe som kan virke prisdrivende og således vil være i strid med intensjonen. Enn videre kan mindre enheter være lite attraktivt fordi det ikke i samme grad muliggjør faglig utvikling gjennom daglige diskusjoner og samarbeid med kolleger.
Etter domstolloven kan rettshjelpere, dvs. personer med juridisk embetseksamen og som ikke har advokatbevilling, kun organisere sin rettshjelpsvirksomhet « i enkeltpersonforetak som innehas av vedkommende selv ». Dette i motsetning til advokatvirksomhet, som kan organiseres også i selskaper. Av hensyn til advokatenes uavhengighet og personlige ansvar er imidlertid også advokatforetak underlagt visse begrensninger. Reglene for dette er å finne i domstolloven.
Departementet har merket seg at forslaget i det vesentlige får støtte fra sentrale organer på området.
Gjeldende regler for organisering av advokatforetak, som de foreslåtte reglene tar utgangspunkt i, bygger på to grunnleggende prinsipper: uavhengighet og personlig (økonomisk) ansvar. Dette er også omtalt som profesjonsansvaret. Når det gjelder advokater, er det lagt til grunn at det er allment akseptert og anerkjent at advokater ikke kan organisere seg bort fra det personlige ansvaret for de råd advokaten gir. Den ansvarlige advokaten er suveren i rådgivningen til klienten og er ikke underlagt selskapets styringsorganer i faglige spørsmål. De nevnte grunnleggende prinsipper ved organisering av advokatforetak, kan etter departementets oppfatning ikke stille seg annerledes for rettshjelpere eller rettshjelpsforetak.
Departementet legger etter dette til grunn at rettshjelpere, tilsvarende advokater, både er ubetinget personlig ansvarlig for de råd som gis og må anses å være faglig ansvarlig for utførelsen av det enkelte oppdrag, uavhengig av organisasjonsform.
Departementets forslag innebærer ingen betydelige økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige sammenlignet med dagens regler.
For en del rettshjelpere vil endringen kunne ha betydning ved at det vil kunne bli lettere å etablere seg ved at man kan etablere seg i større enheter og oppnå stordriftsfordeler. På denne måten antas det at flere vil kunne etablere seg med rettshjelpsvirksomhet som hovednæring.
For publikum vil forslaget kunne medføre et større samlet tilbud av rettshjelp og derved mulighet for bedre tilgang enn tilfellet er i dag, til å motta rettshjelp til en lavere kostnad.