| |
I dokumentet fremmes følgende forslag:
I plan- og bygningslov
14. juni 1985 nr. 77 gjøres følgende endring:
§ 7 første ledd skal lyde:
Når særlige grunner foreligger, kan
kommunen, dersom ikke annet er fastsatt i vedkommende bestemmelse, etter
søknad gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelser i denne lov,
vedtekt eller forskrift. Ved vurderingen av om dispensasjon bør gis, kan
kommunen blant annet legge vekt på særlige forhold hos søkeren, og hensynet
til lokalmiljøet for øvrig. Myndigheten til å gjøre vedtak om dispensasjon
fra arealdel til kommuneplan, reguleringsplan og bebyggelsesplan, er med
mindre annet er bestemt i vedkommende plan, lagt til det faste utvalget for
plansaker etter denne lovs § 9-1. Vilkårene for å dispensere fra planer
eller planbestemmelser som nevnt i punktet foran, er de samme som etter
første komma i første punktum. Det faste utvalg for plansaker er videre
dispensasjonsmyndighet etter § 17-2, § 23 og § 33 i loven her. Det kan
settes vilkår for dispensasjonen.
Denne lov trer i kraft straks. »
Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstillerne til at kommunens arealplanlegging oppfattes som en av de viktigste oppgavene for lokaldemokratiet.
Hensikten med de kommunale arealplanene er å ha grundige planprosesser som gir føringer for en mer langsiktig utvikling i området. Det dukker imidlertid av og til opp saker hvor lokale myndigheter vurderer at særlige grunner taler for å gi dispensasjon i forhold til den overordnede planen. Det kan for eksempel skyldes sosialmedisinske forhold, menneskelige vurderinger eller samfunnsforhold som har endret seg.
Regjeringen Bondevik II delegerte dispensasjonsmuligheten i forhold til LNF-områdene fra fylkeslandbruksstyrene til kommunene. Det ble imidlertid ikke gjort endringer i dispensasjonsgrunnlaget.
Plan- og bygningsloven § 7 kan gi inntrykk av at det samme kommunale organ som har vedtatt den opprinnelige planen, også kan dispensere fra denne når slike « særlige hensyn » foreligger. Imidlertid har det utviklet seg en praksis der slike saker ofte blir klaget på av fylkesmannen, og omgjort.
Forslagsstillerne mener at grunnlaget for dispensasjon etter « særlige grunner » i plan- og bygningsloven § 7 må utvides til også å gjelde forhold som ligger utenfor rammene og målsettingene i plan- og bygningsloven. Kommunestyrene må ha stor frihet til selv å vurdere om det foreligger særlige grunner til å gi dispensasjon i forhold til en arealplan som det samme organet har vedtatt.
Gjennom dette styrkes det lokale selvstyret, og fylkesmannens innsigelsesmulighet i forhold til konkrete politiske vurderinger strammes inn.