| |
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at u-landenes gjennomsnittlige handelsøkning i 1992 var betydelig høyere enn i i-landene. Veksten har imidlertid vært svært ujevnt fordelt. I første rekke er det de voksende asiatiske økonomiene som er årsak til at veksten og ulikhetene mellom de enkelte u-land er økende. De fleste andre u-land har opplevd å få en stadig synkende andel av verdenshandelen. Flertallet har merket seg at den økonomiske veksten i Afrika sør for Sahara er meget lav, samtidig som gjeldsbyrden for disse landene er alvorlig og ikke ble merkbart redusert i 1992. Afrikas andel av bistanden, både multilateralt og bilateralt, har gått ned. Flertallet vil peke på at en utvikling i retning av økte forskjeller mellom u-land gjør det påkrevet å målrette norsk bistand til de fattigste landene og å konsentrere bistandsarbeidet i hovedsak til landene i Afrika sør for Sahara. Flertallet viser i den sammenheng til det som ble uttalt i Innst.S.nr.195 (1992-1993) om målene for norsk bistand.
Det opplyses i meldingen at den rent multilaterale bistanden - ifølge OECDs definisjon - i 1992 sank til rundt 36 %. Den bilaterale bistanden steg til 59 %. Økningen kommer av at den rent bilaterale bistanden økte til vel 52 %, mens multi-bi-bistanden lå på vel 7,3 %, om lag samme andel som i 1991. Flertallet vil i denne forbindelse vise til Innst.S.nr.195 (1992-1993) hvor flertallet framholdt at en vil opprettholde prinsippet om en tilnærmet lik fordeling mellom bilateral og multilateral bistand og den praksis som har utviklet seg. Flertallet går ut fra at det fra Regjeringens side vil bli lagt opp til en drøftelse av disse spørsmålene i forbindelse med at Bistandskommisjonens rapport legges fram for Stortinget.
Flertallet vil peke på at selv om det er økende enighet på tvers av Nord/Sør-skillet om sentrale betingelser for utvikling, er det spenningsforhold knyttet til temaer som økte overføringer av teknologi og finansielle ressurser, gjeldslette og spørsmålet om bedre markedsadgang for u-landsprodukter. Flertallet mener det er fare for at spenningsforholdet kan forsterke seg i en situasjon hvor det knyttes strenge betingelser om økonomisk omlegging til u-landenes låneopptak og til de gjeldslettetiltak som iverksettes. Flertallet viser til at utviklingslandenes gjeld økte til omlag USD 1.630 mrd. i 1992 fra USD 1.540 mrd. året før. Flertallet ser det som nødvendig at spørsmål om gjeldslette behandles særskilt for land i Afrika og en del land i Latin-Amerika som sliter med en tyngende gjeldsbyrde. Flertallet ser det som positivt at u-landenes andel av den totale importen til Norge er økt. Det bør være mulig å bedre markedsadgangen ytterligere gjennom å gi varer fra u-land preferanse på det norske markedet i forhold til importvarer fra industriland.
Den norske næringslivsrettede
bistanden har økt kraftig de senere år. Flertallet vil peke på at
bistandssubsidiering av norske varer og tjenester ikke skal finne sted når
de kan konkurrere ut næringsliv i utviklingsland. Norske varer må
konkurrere i pris og kvalitet og være i overensstemmelse med behov og
etterspørsel i landene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil for øvrig understreke at den næringslivsrettede bistanden kan komme i konflikt med målet om fattigdomsorientering og vil derfor advare mot økninger i disse ordningene, slik det stadig legges opp til.
Disse medlemmer er enig i at det
legges økt vekt på verdiskapning i bistandsarbeidet, men det er ikke
likegyldig hvilke grupper i samarbeidslandene som er målgrupper for
verdiskapningen. Det er særlig små og mellomstore produsenter i jordbruk og
andre primærnæringer, i håndverk, småindustri og handel som må være
målgrupper for slik bistand, med tanke på å styrke disse gruppenes
økonomiske, sosiale og politiske posisjon.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet er enig i at det legges økt vekt på verdiskapning i
bistandsarbeidet, og i den sammenheng er det viktig at arbeidet med å
identifisere målgrupper for verdiskapningen videreføres. Det er viktig at
små og mellomstore produsenter i jordbruk og andre primærnæringer, i
håndverk, småindustri og handel er målgrupper for slik bistand med tanke på
å styrke disse gruppenes økonomiske, sosiale og politiske posisjon.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil understreke at den
næringslivsrettede bistanden må rettes mot arbeidsintensiv og bærekraftig
virksomhet og at kvinner må gis fortrinn. Egnede kredittsystemer for de
nevnte målgruppene må gis høy prioritet. For å sikre en bærekraftig vekst
med en fordelingsprofil som har fattigdomsbekjempelse som overordnet mål, må
sosiale hensyn innebygges i produktiv virksomhet, akkurat som produktive
hensyn innebygges i sosialt orienterte tiltak.
Etter komiteens medlemmer fra
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkepartis mening vil
norsk næringsliv i en del tilfelle ha lite å tilføre den form for
verdiskapning som må ha prioritet i bistandsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet viser til
Innst.S.nr.195
(1992-1993) hvor det ble slått fast at norsk næringsliv kan og bør spille en
viktig rolle som ressursbase for den ordinære bistandsvirksomheten gjennom
leveranser av varer og tjenester og gjennom investeringer i utviklingsland,
fortrinnsvis kombinert med overføringer av teknologi og kompetanse.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at det er et mål
å styrke utviklingsbankenes rolle som utviklingsinstitusjoner og å gjøre
utlånsvirksomheten mer fattigdomsorientert. Flertallet er enig i dette, og
vil understreke at det er pekt på en rekke uheldige sosiale konsekvenser av
strukturtilpasnings-programmer i Verdensbanken og IMFs regi. Flertallet
mener Norge må arbeide aktivt for at Verdensbanken og IMFs programmer
tilpasses lokale forhold i landene. Krav om økonomiske reformer må ses i
lys av nødvendigheten av en god fordelingsprofil, skjerming av særlig
utsatte grupper og hensynet til en bærekraftig utvikling.
Komiteen har merket seg at FNs
konferanse for miljø og utvikling som ble avholdt i 1992, resulterte i flere
viktige dokument, blant annet en internasjonal handlingsplan for arbeidet
med miljø og utvikling; « Agenda 21 ». UNCED-konferansen avspeilte
interessemotsetninger mellom i-land og u-land som etter komiteens mening vil
være viktige i bistandsarbeidet framover. Sammenhengen mellom økte
miljøkrav i utviklingslandene og større overføringer av finansielle
ressurser og teknologi fra Nord til Sør vil stå sentralt.Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i at slike
overføringer er nødvendige og må komme i tillegg til bistandsmidlene og ser
det som uheldig at de tilleggsmidlene som er kommet etter UNCED-konferansen
bare utgjør 1-2 % av det behov det var enighet om før konferansen.
Krig og katastrofer preget 1992 og førte til en økning på nesten 10 % i bevilgningene til nødhjelp og humanitær bistand. Komiteen viser til nødvendigheten av at slike midler stilles til rådighet, sett i lys av krig, konflikter og tørkekatastrofer i flere deler av verden. Komiteen mener det bør være en løpende vurdering av fordelingen mellom bevilgninger til humanitær hjelp og bevilgningene til langsiktig bistand.
Komiteen vil peke på den verdifulle
innsatsen de private organisasjonene gjør i norsk bistandsarbeid. I
dialogen med organisasjonene er det viktig å sikre at mål og strategier for
bistanden blir ivaretatt på best mulig måte. Komiteen viser til at en del
av den norske bistanden skal rettes inn mot kvinner, miljøtiltak og
demokratitiltak.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg den henstilling
som har kommet fra frivillige miljø-, bistands- og
solidaritetsorganisasjoner i forbindelse med Nord/Sør-bistandskommisjonens
arbeid om å legge vekt på synspunkt fra ikke-offisielle internasjonale
miljø, særlig i Sør. Flertallet viser til sine merknader i
Innst.S.nr.195
(1992-1993) hvor det pekes på at kommisjonen skal vurdere ulike strategier
og virkemidler for å oppnå mål som er satt for framtidig bistandspolitikk.
Flertallet vil peke på betydningen av at kommisjonen også innhenter
synspunkt fra internasjonale miljø. Flertallet er for øvrig kjent med at
kommisjonen har fått forlenget frist til 31. oktober 1994.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har merket seg at u-landenes gjennomsnittsvekst i 1992 var betydelig høyere enn i i-landene og at det var 5. år på rad at u-landsveksten overgikk vekstraten i den industrialiserte verden. Disse medlemmer merker seg imidlertid at denne veksten er svært ujevnt fordelt, og at de positive trekkene først og fremst finnes i Asia, men også i Latin-Amerika. I de tradisjonelle områdene for norsk bistand, Afrika sør for Sahara, var veksten i 92 bare 0,9 %, og dette medfører en klar nedgang i inntekt pr. innbygger.
Disse medlemmer peker på at dette reiser spørsmål om utviklingsstrategi og økonomisk politikk i de enkelte utviklingsland og om vilkårene for at utviklingshjelp skal bli så effektiv som mulig. Slike forhold var bakgrunnen for at Høyre foreslo nedsatt en bistandskommisjon, og disse medlemmer regner med at den nedsatte kommisjonen vil gi et grunnlag for å drøfte slike fundamentale forhold.
Disse medlemmer viser til at Stortinget nylig har drøftet viktige sider ved norsk bistand, jf. Innst.S.nr.195 (1992-1993). Disse medlemmer viser til at de da pekte på at konklusjonene i denne behandling måtte være av en noe foreløpig karakter inntil bistandskommisjonens arbeid forelå. Disse medlemmer viser til at dette arbeid vil foreligge senere i år og vil i forbindelse med en innstilling om dette arbeidet komme tilbake til mer prinsipielle spørsmål knyttet til bistanden.