| |
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh og medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Konstali, har merket seg at dokumentet berører sentrale sider ved velferdsstatens oppgaver overfor mennesker med behov for pleie, omsorg og økonomisk støtte.
Det er et absolutt mål at eldre, syke og funksjonshemmede får et godt omsorgstilbud tilpasset den enkeltes funksjonsnivå.
Disse tjenestene er allerede hjemlet i lov av 19. november 1982 om helsetjeneste i kommunene og lovens forskrifter, samt forskriftene for somatiske sykehjem og boformer for heldøgns omsorg og pleie der bl.a. enerom for pasienter i sykehjem og skjermete enheter for senil demente omtales. På samme måte hjemler lov av 13. desember 1991 om sosiale tjenester kommunenes plikt til å yte enkeltpersoner sosial hjelp etter nærmere bestemte kriterier og ut fra den enkeltes behov.
Flertallet er kjent med at kommunene organiserer tjenestene, spesielt for eldre, nokså ulikt og med ulik vektlegging på institusjons- og heimebasert omsorg.
Flertallet er imidlertid kjent med at det er til dels store ulikheter i kommunenes tjenestetilbud som ikke bare knytter seg til organisering, men også til omfang og kvalitet på tjenestene.
Flertallet har merket seg at dokumentet bl.a. ikke tar opp problemstillingene som knytter seg til
| - | kvaliteten på tjenestene i institusjoner og heimebasert omsorg |
| - | eldreombud og pasientrettighetssider. |
Dette bør også vurderes i sammenheng.
Flertallet vil vise til helseministerens brev av 9. februar 1994 til Stortingets sosialkomité der det går fram at forslag som dokumentet tar opp, vil bli tatt opp og vurdert i stortingsmeldinga om «Prioritering, finansiering og rettigheter i helsetjenesten».Flertallet finner det også mest riktig at alle disse forannevnte spørsmål blir sett i sammenheng og tatt opp i den bebudede stortingsmelding for hele helseområdet.
Flertallet har videre merket seg at da Stortinget drøftet lov om sosiale tjenester, så ble det ikke vedtatt lovfesting av minstestandard på sosialtjenester ut fra at støtteomfang og tilbud til den enkelte må vurderes individuelt og i forhold til behov.
Flertallet har imidlertid også her merket seg til dels store forskjeller i beløpsstørrelsen på sosialytelser fra kommune til kommune.
Flertallet er også enig i at de sosiale tjenester skal vurderes i en større sammenheng i den bebudede proposisjonen om « velferdsordningene » slik helseministeren har varslet i forannevnte brev.
Flertallet ber om at en vurderer
årsaken til eventuelle forskjeller mellom kommunene i sammenlignbare saker.
I tilfelle slike forskjeller blir dokumentert, må det være aktuelt å vurdere
å legge inn føringer i proposisjonen som kan redusere eller fjerne
ubegrunnede store skjønnselement.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, vil vise til at bakgrunnen for at forslaget i Dok.nr.8:05 (1993-1994) ble fremmet, er de store variasjonene fra kommune til kommune med hensyn til hva slags tilbud som de eldre og funksjonshemmede får. Disse medlemmer mener at dette har blitt ytterligere bekreftet etter at forslaget ble fremmet i oktober 1993.
Disse medlemmer vil videre vise til at de siste års dokumentasjon av uverdige forhold innen eldreomsorgen har kommet på tross av at et enstemmig Storting ved flere anledninger har uttalt at de eldre skal prioriteres. Disse medlemmer er klar over at svært mange kommuner har en god eldreomsorg, i tråd med Stortingets målsettinger, men vil likevel påpeke at de uverdige forholdene som er blitt avdekket, ikke er enkelttilfeller, men gjelder for svært mange kommuner.
Disse medlemmer mener at dagens lovgivning og forskrifter ikke i stor nok grad sikrer et likeverdig og godt tilbud til de eldre og funksjonshemmede, og vil i den forbindelsen vise til helseministerens svarbrev av 9. februar 1994 til sosialkomiteen der det bl.a. står følgende:
| « Det er flere måter å sikre tjenestekvalitet på i praksis. Juridiske og økonomiske virkemidler er i bruk - men resultatene varierer. Det ligger en betydelig utfordring i å finne fram til det sett av virkemidler som best sikrer måloppnåelse. » |
Disse medlemmer tolker dette som en klar erkjennelse av at dagens virkemidler ikke er gode nok. Videre slår helseministeren i sitt svarbrev klart fast at de forskriftene som gjelder for somatiske sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie, må ses i sammenheng med kommunehelsetjenestelovens § 2-1 der retten til nødvendig helsehjelp er begrenset av kommunens økonomi. Dette medfører at forskriftene ikke angir noe spesifikt minstekrav for sykehjemmene.
Disse medlemmer vil også vise til at helseministeren i sitt svarbrev gjør det helt klart at dagens forskrifter ikke hjemler noen rett til enerom ved sykehjem eller skjermet enhet for senil demente, selv om dette er et uttrykt politisk mål for Regjeringen. Disse medlemmer mener at helseministerens svar og Regjeringens politiske ambisjoner med all tydelighet viser at det er helt nødvendig med lovfestede minstestandarder.
Disse medlemmer har i den sammenheng merket seg at de helsepersonellgrupper som jobber innenfor dette området, ved flere anledninger har påpekt uverdige forhold for eldre med pleie- og omsorgsbehov.
Disse medlemmer vil vise til at komiteen i forbindelse med behandlingen av Sosialistisk Venstrepartis forslag har blitt forelagt materiale fra Norsk Sykepleierforbund og Norsk Hjelpepleierforbund som bekrefter de forhold som forslagsstillerne har påpekt.
Disse medlemmer kan ikke se at det nå vil være forsvarlig, ut fra den aktuelle situasjonen i eldreomsorgen, å utsette behandlingen av realitetene i dette forslaget ved å oversende det til Regjeringen. De eldre pleietrengende, de pårørende og helsepersonellgruppene krever handling nå.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer
fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utarbeide
lovfestede minstestandarder for sosial- og helsetjenestene i kommunene. »