| |
Komiteen viser til at svovelprotokollen regnes for å være den første fremforhandlede 2. generasjons miljøavtale. I stedet for å fastsette en bestemt utslippsmålsetting som gjøres gjeldende for alle land uansett utslippsnivå og tålegrenser i henhold til et tilfeldig basisår, tar den nye avtalen utgangspunkt i tålegrenseprinsippet som kombinerer et fastsatt samlet reduksjonsmål med varierende tidsfrister og utslippsreduksjoner mellom ulike land. Denne fordelingen er basert på kostnadseffektivitet og faglige analyser. Komiteen ser positivt på denne typen miljøavtaler og har merket seg at de fleste land som er part til svovelprotokollen har forpliktet seg til utslippsreduksjoner som forutsatt i referansescenariet.
Komiteen viser til at Norge for sin del har forpliktet seg til en reduksjon i utslippene på 76 % i forhold til 1980-nivå og har merket seg at avtalen også åpner for felles gjennomføring av reduksjonsforpliktelser bygget på enighet mellom partene om nærmere retningslinjer for dette. Komiteen ser positivt på slike løsninger så lenge de ikke bidrar til å svekke reduksjonsforpliktelsene i protokollen og det ikke er noen tredjeland som blir skadelidende.