Lenke til Stortingets hovedside  

Innst.S.nr.221 (1994-1995)
Innstilling fra finanskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Gudmund Restad og Magnhild Meltveit Kleppa om utvidelse av garantien om arbeid eller utdanning til ungdom under 25 år og adgang til førtidspensjon for langtidsledige over 60 år.

oversikt første forrige neste

2. KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, Reidar Sandal og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, har 24. april 1995 mottatt følgende brev fra finansministeren:

       « Finansdepartementet viser til telefax av 23.02.95 fra saksordfører Kristin Halvorsen i Stortingets finanskomité med forespørsel om uttalelse til Dok.nr.8:32 (1994-1995), der det heter at:
1.Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om tiltak som sikrer all ungdom under 25 år rett til tilbud om utdanning eller arbeid.
2.Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om adgang til førtidspensjon for langtidsledige.
       Finansdepartementet vil uttale følgende:

1. Utvidelse av ungdomsgarantien
       Dagens ungdomsgaranti sikrer alle under 20 år uten skoleplass eller arbeid tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Forslaget om rett til arbeid eller utdanning tolkes her som en utvidelse av den gjeldende ungdomsgarantien til også å omfatte aldersgruppen 20-24 år. Det anses som lite realistisk å gi hver enkelt en garanti om arbeid, og det vil være en svært vanskelig oppgave å tilpasse antall plasser i utdanningssystemet til svingningene på arbeidsmarkedet. Dette tilsier at en reell ungdomsgaranti må inneholde arbeidsmarkedstiltak. Slike tiltak er av en karakter som gjør at nivået kan trappes opp eller ned avhengig av situasjonen på arbeidsmarkedet.
       I forslaget peker Restad og Meltveit Kleppa på at ledigheten for ungdom i alderen 20-24 år har holdt seg på et høyt nivå, men at det har vært en kraftig nedgang i langtidsledigheten for denne gruppen. Det er riktig at ledigheten i denne aldersgruppen fortsatt er høy. På den annen side har reduksjonen i ledigheten vært sterkest for 20-24 åringene når en sammenligner med alle andre aldersgrupper. Fra 1993 til 1994 sank ledigheten for denne gruppen med 13 %, mot 5 % for personer over 25 år. I nedgangsperioder rammes denne aldersgruppen vanligvis hardest av ledighet. I oppgangstider kommer de derimot relativt raskt ut i jobb. Ledigheten for 20-24 åringene svinger med andre ord erfaringsmessig sterkere med konjunkturene sammenlignet med andre grupper av ledige. Under bedringen på arbeidsmarkedet det siste året har antall langtidsledige i denne aldersgruppen sunket relativt sterkere enn den har gjort for gruppen over 25 år. Andelen langtidsledige i aldersgruppen 20-24 år er lavere enn for eldre aldersgrupper. Dette må sees i sammenheng med at ungdom i større grad prøver seg på arbeidsmarkedet: de har hyppigere jobbskift, og veksler mellom utdanning og arbeid.
       En undersøkelse av personer i alderen 20-24 år som ble registrert ledige i oktober 1991 viser at etter et halvt år er kun 21 % av disse fremdeles registrert som helt ledige ved arbeidskontoret. 23 % deltok på arbeidsmarkedstiltak, mens 56 % hadde gått over i jobb, utdanning eller annet. Tallene illustrerer at de fleste 20-24 åringer som registreres som ledige kanaliseres relativt raskt over i arbeidsmarkedstiltak, ordinært arbeid eller utdanning. Undersøkelsen ble foretatt i en periode med høy og stigende ledighet. I en periode med fallende ledighet vil overgangen til arbeid være større.
       Ungdom mellom 20 og 24 år har som sagt et lavere innslag av langtidsledige sammenlignet med andre grupper. I 1994 var 16 % av alle ledige 20-24 åringer langtidsledige (over 26 uker) i 1994, mot 34 % av de ledige over 25 år. Det er naturlig at unge har et mer utforskende forhold til arbeidsmarkedet enn eldre personer. Dette kan bl.a. komme av at de har flere alternativer (f.eks. skole/utdanning, verneplikt, ulønnet arbeid i hjemmet, utenlandsopphold) eller at de prøver ut forskjellige jobbmuligheter og således veksler mellom ulike jobber. Undersøkelser viser at ungdom representerer en mer mobil arbeidskraft enn gjennomsnittet. Den friksjonsledigheten dette medfører kan ikke betraktes som et arbeidsmarkedsproblem.
       Overfor denne gruppen vil det i de fleste tilfeller være gunstig at tid til jobbsøking med eventuell bistand fra arbeidsformidlingen forsøkes før en tilbyr arbeidsmarkedstiltak. Særlig i en situasjon med økning i etterspørselen etter arbeidskraft, er det viktig å unngå å « låse » unge inne på arbeidsmarkedstiltak. Rask kanalisering av ledigmeldt ungdom over på til dels langvarige tiltak før mulighetene på det ordinære arbeidsmarkedet er tilstrekkelig utprøvd, er uheldig særlig fordi det kan redusere mulighetene for at den enkelte kommer over i ordinært arbeid. Økende tilgang på nye jobber gjør det enda viktigere at ledige er tilgjengelige på arbeidsmarkedet, også for å unngå at det skapes flaskehalsproblemer i deler av arbeidsmarkedet. Det vil dessuten være en uheldig anvendelse av tiltaksmidler dersom ledige, som ellers ville fått ordinært arbeid, er på tiltak.
       Noen unge blir gående ledige lenge. Dette er et reelt problem som må møtes med tiltak som kan bedre disse personenes muligheter på arbeidsmarkedet. Det vises til Arbeiderpartiets landsmøte 10.-12. februar 1995 der det ble gjort følgende vedtak:
       « Arbeiderpartiet vil at langtidsledig ungdom i alderen 20-24 år garanteres et tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak slik at ingen blir gående ledig utover 6 måneder. Det må legges vekt på kompetanseheving, jobbsøking og arbeidstrening. »
       I Revidert nasjonalbudsjett 1995 vil det bli gitt en nærmere vurdering av arbeidsmarkedssituasjonen for unge arbeidsledige. Omfanget av arbeidsmarkedstiltak overfor denne gruppen vil bli vurdert i denne sammenhengen.

2. Adgang til førtidspensjon for langtidsledige over 60 år
       Regjeringen ser det som svært uheldig at eldre arbeidstakere blir ledige over lang tid. Til tross for høy langtidsledighet i denne aldersgruppen, er det likevel mange som går over i nytt arbeid. Dette tilsier at en bør være varsom med å resignere overfor eldre arbeidstakeres muligheter på arbeidsmarkedet.
       I forslaget fra Restad og Meltveit Kleppa heter det at førtidspensjonering for langtidsledige over 60 år vil innebære en verdig utgang fra arbeidslivet. Eldre arbeidstakeres forhold til arbeidsmarkedet har bl.a. vært utredet i Lund-utvalget ( NOU 1994:2 Fra arbeid til pensjon) hvor det heter:
       « I enkelte land har langvarig ledighet i seg selv vært pensjoneringsgrunnlag. Blant annet erfaringer fra disse landene tilsier at det er grunn til å advare mot en slik praksis. Mange land har avviklet, eller har som mål å avvikle slike ordninger. Det å åpne for denne type ordninger gir økte muligheter til å skyve omstillingskostnader over på det offentlige og til å svekke de eldres posisjon i arbeidsmarkedet. » (s. 257)
       Generelle tiltak for å gi eldre tilgang til førtidspensjonering kan bidra til økt utstøting av eldre arbeidstakere fra arbeidsmarkedet. Mulighet til førtidspensjonering kan føre til at det blir akseptert at eldre sies opp fremfor yngre med kortere ansiennitet. På den måten kan en undergrave det sterkere oppsigelsesvernet eldre har.
       Regjeringen ser det som viktig å satse på en alternativ strategi med vekt på tiltak for å beholde eldre arbeidstakere i arbeidsstyrken. Arbeidsmarkedstiltak særlig med sikte på forbedring av kvalifikasjoner, er viktig i denne sammenheng.
       Lund-utvalget peker videre på behovet for å heve den faktiske gjennomsnittlige pensjoneringsalder/avgangsalder (som er 61 år) ut fra et overordnet mål om å bevare de norske velferdsordningene:
       « Den demografiske utviklingen og sammensetningen av arbeidsstyrken, omtalt i kapittel 11, gjør at utvalget mener en økning av den gjennomsnittlige avgangs- /pensjoneringsalderen framover er ønskelig ut fra det overordnede målet om å bevare våre velferdsordninger, også for framtidige generasjoner. » (s. 250)
       Det ble samtidig pekt på behovet for økt yrkesdeltaking blant eldre slik at en oppnår økt fleksibilitet også oppover i forhold til formell pensjonsalder. Regjeringen vil i den varslede stortingsmeldingen om de sosiale velferdsordningene gi en vurdering av de spørsmål utredningen berører.
       Eldre arbeidstakere som blir arbeidsledige, vil komme inn under dagpengeordningen. Den gir økonomisk sikring samtidig som det kreves at de ledige fortsatt er arbeidssøkere og står tilmeldt arbeidsformidlingen. Dermed har de tilgang til formidlingsbistand og arbeidsformidlingens øvrige tjenester. Kompensasjonsgraden ligger på ca 68 % av tidligere lønn, medregnet ferietillegget. (Etter skatt vil kompensasjonen være høyere som følge av marginalskatteffekter.) Bortsett fra særfradraget som oppnås først ved 67 år, vil arbeidsløshetstrygden representere en ytelse på omtrent samme nivå som alderstrygden for de med inntekter under 6G (for tiden 228.480 kroner). For de med inntekter over 6G synker kompensasjonsgraden. Arbeidsløshetstrygden gir pensjonspoeng og vil dermed bare gi minimale utslag i senere redusert alderstrygd - noe som svekker motivasjonen til å ta arbeid. Arbeidstakere over 60 år anses kun som arbeidssøkere til det lokale arbeidsmarkedet, og de er videre kun pliktig til å ta arbeid som ut fra fysiske forutsetninger er høvelig.
       I dag er det ingen begrensninger i dagpengeperioden for dagpengemottakere over 64 år. Med en forutgående dagpengeperiode på 186 uker betyr det at en stønadsmottaker kan motta dagpenger sammenhengende fra fylte 60,5 år til 67 år.
       Partene i arbeidslivet har med økonomisk medvirkning fra staten, utviklet ordningen med avtalefestet pensjon (AFP). Denne kan nyttes av 64-, 65- og 66-åringer som er i arbeid, og som har vært sammenhengende i arbeid i 10 år før fratreden i bedrifter som er tilsluttet ordningen. »

       Komiteen viser til at forslagsstillerne tar opp situasjonen for de to aldersgruppene som er mest utsatte på arbeidsmarkedet - ungdom under 25 år og langtidsledige over 60 år - med sikte på å styrke rettighetene for disse gruppene.

       Flertallet i komiteen, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, er enig med forslagsstillerne i at det er behov for å styrke innsatsen for arbeidsløs ungdom under 25 år. For å bekjempe arbeidsløsheten særlig i denne aldersgruppen er det viktig å se tilbudet om høyere utdanning, videregående utdanning, lærlingeplasser, ordinære arbeidsplasser og arbeidsmarkedstiltak i sammenheng. Flertallet viser til behandlingen av St.meld. nr. 2 og St.prp. nr. 51, jf. B.innst.S.nr.IV (1994-1995) der Regjeringa bl.a. foreslår å øke arbeidsmarkedstiltakene for 20-24-åringene når det gjelder konkrete forslag om å bedre situasjonen for denne aldersgruppen i 1995.

       Komiteen viser til svar fra Finansdepartementet av 1. juni 1995 på brev fra saksordfører om forskjellen mellom ungdomsgarantien for aldersgruppa 16-20 år og de tiltakene som Regjeringa foreslår for aldersgruppa 20-24 år:

       « Ungdomsgarantien for de under 20 år sikrer alle uten skoleplass eller arbeid tilbud om arbeidsmarkedstiltak. I praksis innebærer dette at en relativt raskt tilbyr arbeidsmarkedstiltak til ungdom under 20 år som registrerer seg som ledig på arbeidskontoret. Statistikk viser at nesten halvparten av de under 20 år som registrerer seg som ledige, allerede etter en måned begynner i et arbeidsmarkedstiltak. det er svært få langtidsledige (dvs. ledige ut over 6 måneder) i denne aldersgruppen. Dette skyldes blant annet at de gjennom ungdomsgarantien formidles raskt over i arbeidsmarkedstiltak.
       Etterhvert som Reform 94 omfatter flere ungdomskull, vil retten til videregående opplæring utgjøre en større andel av ungdomsgarantien. Det er et mål at flest mulig benytter seg av denne retten. Arbeidsmarkedsmyndighetene skal samarbeide med oppfølgingstjenesten om ungdom som ikke ønsker å benytte seg av retten til videregående opplæring. Arbeidsmarkedsetaten har blant annet ansvar for å gi tilbud om praksisplass til ungdom som omfattes av oppfølgingstjenesten om ungdom som ikke ønsker å benytte seg av retten til videregående opplæring. Arbeidsmarkedsetaten har blant annet ansvar for å gi tilbud om praksisplass til ungdom som omfattes av oppfølgingstjenesten.
       Fra og med andre halvår 1995 foreslår Regjeringen at innsatsen overfor ledige 20-24 åringer trappes opp. Ledige 20-24 åringer som ikke har fått tilbud om jobb, skole eller arbeidsmarkedstiltak i løpet av 6 måneder, skal få tilbud om arbeidsmarkedstiltak dersom det ikke kan gis tilbud om jobb eller utdanning. Dette betyr at registrerte ledige som takker nei til tilbud om jobb, arbeid eller arbeidsmarkedstiltak i løpet av eller ved utløpet av den første 6 måneders perioden vil kunne bli registrert som langtidsledige. Disse vil fremdeles ha krav på ordinær service fra etatens side, men vil ikke ha krav på noe nytt tilbud om tiltak. »

       Komiteen viser til at arbeidsmarkedspolitikken etter dette kan deles inn i tre:

1.En ungdomsgaranti for aldersgruppa 16-20 år.
2.En forsterket innsats overfor aldersgruppa 20-24 år som skal sikre tilbud om arbeidsmarkedstiltak i løpet av 6 måneder dersom den aktuelle arbeidssøker ikke har annet tilbud.
3.Tilbud om tiltak eller arbeid til personer som nærmer seg slutten av dagpengeperioden etter å ha mottatt dagpenger i 80 uker.

       Komiteen viser til at departementet også er bedt om å vurdere arbeidsmarkedstiltak for aldersgruppen 20-24 år i forhold til tilbudet om studieplasser og utdanningskapasitet. I sitt svar av 1. juni 1995 skriver Finansdepartementet:

       «Regjeringen ser det som særlig viktig å unngå at unge blir gående ledige over lang tid eller blir varig utstøtt fra arbeidslivet. Regjeringen foreslo derfor i revidert nasjonalbudsjett å styrke innsatsen overfor langtidsledige unge i alderen 20-24 år.
       Arbeidsmarkedssituasjonen for unge er bl.a. karakterisert ved hyppige, men relativt korte ledighetsperioder. Gjennom den siste oppgangskonjunkturen har reduksjonen i ledigheten vært sterkest for 20-24 åringene, sammenlignet med alle andre aldersgrupper. Dette kan indikere at overgangen til ordinær sysselsetting skjer raskere for denne gruppen enn for andre.
       Foreløpige tall fra universitetene kan tyde på at søkingen til disse har gått ned den siste tiden. Dette kan både skyldes lavere ungdomskull og en bedret arbeidsmarkedssituasjon.
       For å sikre en best mulig oppfølging av unge arbeidssøkere, er det viktig at en både har en effektiv formidling til arbeid, utdanningstilbud og et bredt sett av arbeidsmarkedstiltak. Mange av de som har lengre ledighetsperioder kan imidlertid være lite skolemotiverte. Overfor denne gruppen vil ofte ikke tilbud i høyere utdanning være en god løsning.
       Disse forholdene tilsier at en eventuell øking av opptakskapasiteten i høyere utdanning fra høsten 1995 trolig i liten grad vil endre ledighetssituasjonen for langtidsledige unge. Økt antall studieplasser må derfor i hovedsak anses som et tiltak for å bedre tilbudet for de som søker høyere utdanning. »

       Flertallet i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, mener på denne bakgrunn at det er behov for ekstraordinær innsats overfor ungdom i aldersgruppen 20-24 år som ikke søker høyere utdanning og som er uten ordinært arbeid. Dette er særlig viktig for å sikre at ikke deler av ungdomsgruppene varig blir stående utenfor arbeidsmarkedet. Flertallet mener at det er viktig at staten gjennom arbeidsmarkedsetaten, kommunene og fylkeskommunene forsterker samarbeidet og innsatsen overfor denne gruppen ungdom.

       Flertallet vil vise til forslag i Revidert nasjonalbudsjett der Regjeringen går inn for å øke innsatsen overfor 20-24-åringene ved at alle langtidsledige i denne ungdomsgruppa skal sikres tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak.

       Flertallet viser også til at Regjeringen i forslag til Revidert nasjonalbudsjett har foreslått økte ressurser slik at langtidsledig ungdom i aldersgruppen 20-24 år kan gis tilbud i tråd med denne garantien.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av en satsing på et bredt spekter av tiltak for å gi aldersgruppen mellom 20 og 25 tilbud om arbeid eller utdanning. Det er behov for en prioritering av flere lærlinge- og praksisplasser samt et sterkere samsvar mellom studieretningene i Reform 94 og samfunnets behov for kvalifisert arbeidskraft.

       Disse medlemmer vil videre peke på at faste stillinger til uløste oppgaver i kommunene innen f.eks. helse, omsorg, kultur og miljø samt nye studieplasser, vil være viktige bidrag for å skaffe flere unge arbeid eller utdanning.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag om utvidet ungdomsgaranti synes å gjelde ungdom mellom 20 og 24 år som har gått ledige i 6 måneder.

       Disse medlemmer mener aktuelle tilbud skal være avklart som en naturlig forlengelse av dagens ungdomsgaranti og uten et opphold på 6 måneder.

       Disse medlemmer mener dette innebærer en forsterket innsats overfor aldersgruppa 20-24 år for å sikre tilbud om arbeid eller utdanning. Dersom det ikke kan skaffes slikt tilbud, må det tilrettelegges for arbeidsmarkedstiltak.

       Disse medlemmer vil understreke at dette forutsetter styrking av rådgivingstjenesten i videregående skole og av formidlingen av arbeid.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i Statsbudsjettet for 1996 fremme forslag om tiltak som sikrer all ungdom under 25 år rett til tilbud om utdanning eller arbeid. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen tar avstand fra at denne type politiske « garantier » kan skape økt verdiskapning eller flere arbeidsplasser. Disse medlemmer vil i stedet styrke muligheten for at unge kan skaffe seg arbeid eller utdanning ved økt satsning på flere studieplasser og ved stimulanser til økt verdiskapning og sysselsetting i bedriftene.

       Disse medlemmer vil vise til Finansministerens brev til finanskomiteen av 24. april 1995 hvor det skrives:

       « På den andre siden har reduksjonen i ledigheten vært sterkest for 20-24 åringene når en sammenligner med alle andre aldersgrupper. Fra perioden 1993 til 1994 sank ledigheten for denne gruppen med 13 % mot 5 % for personer over 25 år. I nedgangsperioder rammes denne aldersgruppen vanligvis hardest av ledigheten. I oppgangstider kommer de derimot relativt raskt ut i jobb. »

       Disse medlemmer viser videre til at Finansministeren opplyser at i denne aldersgruppen faller langtidsledigheten relativt sterkere enn i aldersgrupper over 25 år. Disse medlemmer konstaterer at problemene for aldersgruppen mellom 20 og 24 år ikke kan sies å være større enn for grupper over 25 år og at det derfor ikke er behov for å lage spesialregler eller garantier for denne gruppen i forhold til eldre arbeidsledige som etter dagens statistikk har større problemer i arbeidsmarkedet.

       Komiteen viser til at Regjeringa har lagt fram for Stortinget St.meld. nr. 35 (1994-1995) « Velferd mot 2030 » og at denne inneholder vurderinger av situasjonen for alderspensjonister og Folketrygdens framtid. Komiteen mener at forslaget om adgang til førtidspensjon for langtidsledige over 60 år bør vurderes i forbindelse med behandlingen av denne meldinga.

       Komiteen viser til at det er nødvendig å vurdere to viktige forhold når det gjelder rettigheter for arbeidsløse over 60 år. For det første at man ikke må bidra til at eldre skyves ut av arbeidsmarkedet, og for det andre eldres behov for en verdig avgang fra arbeidslivet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at forslaget om adgang til førtidspensjon for langtidsledige over 60 år er fremmet i Stortinget en rekke ganger tidligere, men bare har oppnådd støtte fra et mindretall fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Finansdepartementet i sitt brev av 24. april 1995 bl.a. uttaler følgende:

       « I dag er det ingen begrensninger i dagpengeperioden for dagpengemottakere over 64 år. Med en forutgående dagpengeperiode på 186 uker betyr det at en stønadsmottaker kan motta dagpenger sammenhengende fra fylte 60,5 år til 67 år. »

       Disse medlemmer ser det ikke som noen heldig situasjon at eldre skal være henvist til å motta dagpenger over så lang tid. Etter disse medlemmers mening vil mulighet til førtidspensjon innebære en mer verdig avgang fra yrkeslivet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil advare mot å innføre nye ordninger som kan stimulere eller presse flere arbeidstakere som har fylt 60 år over i en permanent pensjonstilværelse.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti tidligere har tatt opp spørsmålene om fleksibel pensjonsalder fra 64 år og økte muligheter for kombinasjon av trygd og arbeid, bl.a. en mulighet for en slags tidskontoordning for eldre arbeidstakere. Kristelig Folkeparti vil komme nærmere tilbake til disse spørsmålene ved behandlingen av Velferdsmeldingen, St.meld. nr. 35 (1994-1995).



oversikt første neste

Sist oppdatert 8. nov 2005 av Stortingets administrasjon