| |
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna, og fra Høyre, Fatland og Finstad, viser til at Dok.nr.8:77 (1995-1996) med forslag om at Regjeringen setter ned en nasjonal kommisjon for bærekraftig utvikling, tar utgangspunkt i miljøutfordringene slik de er beskrevet av FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling. Flertallet deler Verdenskommisjonens situasjonsbeskrivelse og slutter seg til at det er miljøspørsmålet som er det viktigste politiske spørsmål for klodens videre eksistens.
Flertallet viser til at Rio-konferansen følges opp gjennom en rekke nasjonale og internasjonale tiltak og konferanser. FNs oppfølgingskonferanse skal eksempelvis avholdes sommeren 1997.
Flertallet viser videre til nasjonale oppfølgingstiltak som MIK (miljø i kommunene), behandlingen av klimameldingen, grønn skattekommisjon, melding om en mer samordnet samferdselspolitikk, den varslede melding om bærekraftig utvikling, « Miljøsok » m.m.
Videre ser flertallet prinsipielle betenkeligheter med å « frikoble » deler av vår tids kanskje viktigste politiske spørsmål fra de daglige og løpende politiske styrings- og budsjettprosesser gjennom å legge disse spørsmålene i hendene på en egen kommisjon.
For øvrig vises det til Stortingets kommende behandling av Dok.nr.8:57 (1995-1996) med forslag fra stortingsrepresentantene Paul Chaffey og Erik Solheim om tiltak for å redusere overforbruket slik at forbruksutviklingen bringes i samsvar med hensynet til det globale miljø.
På denne bakgrunn vil flertallet gå
imot det foreliggende forslag.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, lederen Queseth Haarstad, Enoksen og Giil, fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, og fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, viser til at de utfordringer som er knyttet til en bærekraftig utvikling i hovedsak krever internasjonale og globale tiltak. Disse medlemmer vil imidlertid peke på nødvendigheten av at det også nasjonalt føres en politikk som kan sikre en bærekraftig utvikling.
Disse medlemmer mener Norge i en slik sammenheng har en viktig oppgave å ivareta, ved også på dette området å være et foregangsland, ikke minst på grunn av den posisjon vi har fått ved at statsminister Gro Harlem Brundtland ledet Verdenskommisjonen.
Disse medlemmer viser til at arbeidet for en forsterket norsk miljøpolitikk er en kontinuerlig prosess, hvor vi nasjonalt har oppnådd betydelige resultater på en rekke områder, som f.eks. når det gjelder luft- og vannforurensning.
Disse medlemmer viser til at det vil være nødvendig med framtidige tiltak som vil gripe kraftig inn i forbruks- og produksjonsmønsteret, slik statsministeren påpekte under Rio-konferansen. Slike endringer kan bare gjennomføres dersom de har bred forankring i befolkningen. Disse medlemmer mener at en slik forankring best kan oppnås gjennom en offentlig debatt hvor flest mulig får anledning til å delta, og mener at en kommisjon for bærekraftig utvikling kan gi verdifulle innspill til en slik debatt. Dette vil også være i tråd med Rio-konferansens anbefalinger om å trekke brede grupper av befolkningen med i arbeidet for en bærekraftig utvikling.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen nedsette en
bredt sammensatt nasjonal kommisjon for bærekraftig utvikling. »
Komiteens medlem Hillgaar kan vanskelig se at en slik kommisjon som foreslått i dokumentet, vil kunne fungere som annet enn et nasjonalt supperåd. Et sterkt, ordrikt engasjement for miljøet i et land hvor miljøproblemer er blant verdens minste, kan lett virke mot sin hensikt.