Innst.S.nr.211 (1996-1997)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Langtidsprogrammet 1998-2001.

2. Norge i 2001 og 2005

2.1 Sammendrag

       Regjeringen vil med sin politikk skape frihet for alle mennesker, likhet for at friheten skal være reell for alle - og solidaritet fordi samfunnet skal være et fellesskap der alle kan føle seg trygge.

       Regjeringen vil bygge en bærekraftig utvikling på velferdsperspektivet, det økologiske perspektivet og generasjonsperspektivet.

       Langtidsprogrammet beskriver oppgavene for kommende 4-årsperiode slik Regjeringen ser dem. Men perspektivet går lenger enn dette. Regjeringen har laget et program der enkelte tiltak også strekker seg fram mot 2005.

       Regjeringen mener at det store løftet i kommende 4-årsperiode skal være å skape en god eldreomsorg med varierte botilbud og enerom for de som ønsker det når de kommer på sykehjem. En annen stor velferdsutfordring er å skape en primærhelsetjeneste og et sykehusvesen som fungerer godt, og som setter pasientenes behov først. Disse oppgavene forutsetter at det er tilstrekkelig arbeidskraft til rådighet. Derfor må det i årene som kommer legges til rette for høy yrkesdeltakelse. Fleksible arbeidstidsordninger og et barnehagetilbud som gjør det mulig å kombinere lønnsarbeid og omsorgsarbeid - vil være sentrale tiltak i en slik sammenheng.

       Regjeringen vil også ta et løft for kultur- og utdanningspolitikken, men gradvis fase dette inn slik at større investeringer ikke kommer i konflikt med å sette eldre og helse først.

       Et samfunn i forandring stiller krav til omstilling og læring. Kultur-, utdannings- og forskningspolitikken må gå hånd i hånd, slik at det legges til rette for personlig motivasjon, deltakelse og vitalisering av bedrifts- og samfunnsliv. Regjeringens kulturpolitiske strategi er å bidra til styrket aktivitet. Dette innebærer satsing på lokal kulturaktivitet, blant annet gjennom « signalprosjekter » på utvalgte steder i landet. Kulturinstitusjoner og skapende kulturarbeid skal gjøres mer synlig og tilgjengelig.

       Regjeringen vil gjennomføre en etter- og videreutdanningsreform med gode muligheter for fjernundervisning. Det skal etableres et kulturnett Norge der bibliotek og museer skal knyttes sammen ved hjelp av datateknologi - slik mange skoler og universitet allerede er. Dette vil gi alle i hele landet utvidet adgang til kultur og utdanning ved hjelp av ny teknologi. Forutsetningen er at barn og unge får like muligheter til å lære bruk av datateknologi i skolen. Derfor skal utstyrsparken og undervisningen på dette området rustes opp.

       Et velferdsløft, et kulturløft og utdanningsløft vil være noe vi i fellesskap gjennomfører når vi runder årtusenskiftet og når vi i 2005 feirer at landet har vært selvstendig i 100 år. Dette forutsetter en nasjonal dugnad gjennom felles innsats og felles finansiering - der offentlige, frivillige og private krefter går sammen.

       Satsing på omsorg, kultur og utdanning vil bidra til å skape en høyere livskvalitet og er også en måte å ta ut den økonomiske veksten på som er i samsvar med målet om et bærekraftig samfunn. Det norske folk må gjøre et valg, og Regjeringen mener at valget må være livskvalitet og miljø framfor økende stress og forurensende forbruk.

       Det norske samfunnet skal ikke være seg selv nok. Det må være åpent, inkluderende og vise solidaritet med verden omkring. Samfunnet vårt er flerkulturelt, noe som stiller store krav til toleranse og aksept av hverandres forskjeller. Toleranse må bygge på de grunnleggende verdiene som preger fellesskap og samhandling, som likeverd, rettssikkerhet, menings- og ytringsfrihet, likestilling mellom kjønnene og barns rettigheter.

Hovedutfordringene

       Langtidsprogrammet trekker opp hovedlinjene for politikken i neste stortingsperiode, men har samtidig et perspektiv fram til 2005. De politiske vurderingene er basert på analyser av viktige utviklingstrekk også lengre framover i neste århundre.

       I vår tids tett sammenvevde og kompliserte samfunn er alle land og folk gjensidig avhengige av hverandre. Alle mennesker og folkeslag har et felles økologisk rom på deling. Vår største utfordring er at det i dag er ubalanse i fordeling av ressursene. De rike landene har et forbruks- og produksjonsmønster som truer livsgrunnlaget. I de fattige landene overbeskattes arter og jordsmonn for å sikre overlevelse fra dag til dag. Den urettferdige fordelingen truer ikke bare dagens generasjoner, men også generasjonene etter oss. Trygghet og forutsigbare omgivelser som kan sikre velferd, naturgrunnlag, verdiskaping og gi næringslivet adgang til internasjonale markeder - kan vi bare skape gjennom samarbeid på tvers av landegrensene.

       I Norge har vi et godt utgangspunkt å bygge videre på. Samtidig står landet foran nye store oppgaver, knyttet til å skape et bedre miljø og til å finansiere folketrygden, eldreomsorgen og helsevesenet.

       Økonomi, velferdsordninger og samfunnet for øvrig må innrettes slik at oppgavene løses uten at det forringer mulighetene framtidige generasjoner har til å dekke sine behov. Produksjons- og forbruksmønstre i Norge og internasjonalt må endres. Det er nødvendig for å legge om samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig retning. For at de globale og nasjonale miljøproblemene skal kunne løses må blant annet energibruken vris fra kull og olje - som i dag er de dominerende energiformene - over mot et større innslag av fornybar energi. En vridning fra kull til gass kan også gi gode miljøeffekter globalt. Det må samtidig stimuleres til utvikling og bruk av ny og mer miljøvennlig teknologi innen energiproduksjon, samferdsel og næringsliv. Arealbruken i Norge må ta hensyn til bevaring av kultur- og naturområder, og det biologiske mangfoldet skal sikres.

       Norge vil ennå i noen år framover trolig få svært gode inntekter fra olje- og gassvirksomheten. Men etter hvert vil disse inntektene gradvis avta. Det fastlandsbaserte næringslivet i alle deler av landet må utvikles for å møte en slik virkelighet. Norsk økonomi må gradvis omformes til å bli mer kunnskapsbasert. Det vil ikke først og fremst være penger som de nærmeste årene vil legge begrensninger på hva vi kan få til, det vil være tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. Arbeidet, ikke pengene, er grunnlaget for levestandard og velferd. Og vi lever av hverandres arbeid - ikke andres.

       Næringslivet må ligge i front i teknologi- og kunnskapsbygging, slik at det er i stand til å klare seg i den globale konkurransen. Dette vil være avgjørende for verdiskaping, sysselsetting og velferd. En slik utvikling stiller store krav til kreativitet og omstillingsevne. Globaliseringen vil effektivisere produksjonen, men også øke den gjensidige avhengigheten landene imellom.

       Mange opplever tid som et større knapphetsgode enn penger. Det er en utfordring å legge til rette for et arbeidsliv med en fleksibilitet som er tilpasset arbeidstakernes livssituasjon, og behov for tid til omsorg og påfyll av utdanning. Det gode arbeid må gi rom for veksling mellom utdanning og yrke. Det må være plass for kvinner og menn med omsorgsansvar, og for de som ikke oppfyller de strengeste effektivitetskravene. Alle som vil ha lønnsarbeid skal ha en mulighet til det. Dette kan realiseres gjennom en økonomisk politikk som har full sysselsetting som mål, gjennom bedre mulighet til etter - og videreutdanning, arbeidstidsordninger som passer folks liv og tilpassede arbeidsoppgaver. Politisk vedtatte velferdsordninger kan legge til rette for et yrkesliv med plass til alle, men minst like viktig er det å skape rom for reformer gjennom fordeling av verdiskapingen i arbeidslivet.

       Vårt sosiale system, oppvekst-, utdannings-, arbeidsmarkeds- og fordelingspolitikken må innrettes slik at alle skal kunne ta del i utviklingen. Slik kan vi unngå økende forskjeller og arbeidsledighet som mange andre land opplever. Vi må forhindre at vi får et samfunn av « oss » og « de andre ».

       Økende rusmisbruk, vold og kriminalitet har sammenheng med måten vi organiserer samfunnet og fordeler ressursene på. Dette er utviklingstrekk Regjeringen vil ta tak i. Det må utvikles målrettede tiltak for å forebygge misbruk, overgrep og forbrytelser - og for å gi de som har størst problemer nye muligheter. Likeverdige levekår for barn og unge er helt avgjørende i en strategi som har forebygging som sitt viktigste element. Kampen for et tryggere samfunn er ikke en oppgave det offentlige alene kan ta på seg å løse. Det krever en bred mobilisering og engasjement fra enkeltmennesker, organisasjoner og grupper.

       Evne til å forandre forutsetter vilje til å prioritere. Uten ansvarlig styring av de økonomiske ressursene trues etablerte velferdsordninger og muligheten for å finne rom for nye velferdstilbud. Det er nødvendig å prioritere både i nedgangs- og oppgangstider. I oppgangstider må evnen til ansvarlighet beholdes for å hindre at oppgangen undergraver seg selv. Vi må bruke økt verdiskaping til fellesskapets beste og ikke sløse den bort på uansvarlig privat eller offentlig forbruk. For å sikre velferdssamfunnet kreves en aktiv styring av både inntekts- og utgiftssiden i de offentlige budsjettene. Dersom utgiftene blir større enn det økonomien tillater, vil de som er mest avhengige av vår felles velferd, tape mest. Derfor må nye kostnadskrevende reformer tilpasses et forsvarlig økonomisk opplegg i det enkelte år. I årene framover stiller dette store krav til prioriteringer innenfor stramme budsjettrammer.

       For at mål og ambisjoner skal virkeliggjøres, må det arbeides på bred front. Det er nødvendig med en helhetlig og langsiktig planlegging.

       Regjeringen vil føre videre tidligere generasjoners samfunnsbygging. Dagens norske velferdssamfunn er et resultat av arbeidsinnsats, investeringer og bevisste prioriteringer. Dersom vi skal bevare velferden og møte de nye utfordringene må byggearbeidet fortsette. Mye kan føres videre slik det var, men noe må også endres og bygges om. Det er nødvendig for å beholde styringskraften, og for å kunne realisere verdier og nye mål.

       Regjeringen har valgt å symbolisere dette ved å gi den politiske strategien betegnelsen Det norske hus.

       Grunnmuren i Det norske hus er den samlede verdiskapingen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire veggene i huset er nærings- og arbeidslivspolitikken, utdannings-, kultur- og forskningspolitikken, velferdspolitikken og utenriks- og sikkerhetspolitikken. De overordnede verdiene utgjør taket som verner huset. Disse verdiene blir til i samhandling mennesker imellom og blir reflektert i de politiske veivalgene som gjøres.

       Dette Langtidsprogrammet beskriver og konkretiserer elementene i Det norske hus.

       Regjeringen mener at ved å legge langsiktighet og ansvarlighet til grunn i den økonomiske politikken, og ved at vi velger å bygge viktige reformer skritt for skritt tilpasset den økonomiske veksten i fastlandsøkonomien - kan landet være preget av følgende i år 2005:

2.2 Komiteens merknader

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Bjørnar Olsen, Tore Nordtun og Signe Øye, mener at politikken for kommende 4-årsperiode må fokusere på velferd, økologi og hensynet til kommende generasjoner. En slik politikk må baseres på følgende:

       Disse medlemmer mener at det store løftet i kommende 4-årsperiode skal være å skape en god eldreomsorg med et variert botilbud og enerom for de som ønsker det når de kommer på sykehjem. Videre må det i programperioden skapes en primærhelsetjeneste og en sykehussektor som fungerer godt, og som setter pasientenes behov først. Det må prioriteres slik at en når disse målsettingene i programperioden.

       Det er også nødvendig å ta et løft for kultur- og utdanningspolitikken, men dette må ikke komme i konflikt med satsingen på eldreomsorg og helse. En satsing på kultur og utdanning bør innebære en nærmere sammenveving av ulike kulturinstitusjoner. For at barn og unge skal ha like muligheter til å ta i bruk datateknologi må dataparken og dataundervisningen i skolen rustes opp. Videre bør det gjennomføres en etter- og videreutdanningsreform for å sikre en godt kvalifisert og motivert arbeidsstyrke. Disse medlemmer mener dette er viktige områder for å nå målsettinger om en bedre livskvalitet for den enkelte. En satsing på eldre, helse, utdanning og kultur vil også gi gevinster for samfunnet som helhet.

       Disse medlemmer understreker at utformingen av politikken må ta hensyn til langsiktige utfordringer som går utover programperioden. Dette er i første rekke knyttet til de globale og lokale miljø- og fordelingsproblemer vi står overfor. Det er også viktig at befolkningens kompetanse og yrkesdeltagelse økes slik at vi kan gi velferdsstaten et trygt fundament i framtiden. Disse utfordringene krever en lang horisont for planleggingen.

       En vesentlig forutsetning for å nå ambisiøse mål i velferdspolitikken vil være å sikre et tilstrekkelig tilbud av kvalifisert arbeidskraft. Dette vil kreve en høy yrkesdeltagelse i befolkningen. Disse medlemmer vil peke på at fleksible arbeidstidsordninger og et godt utbygget barnehagetilbud som gjør det mulig å kombinere lønnsarbeid og omsorgsarbeid er sentralt for å få til dette.

       Disse medlemmer vil understreke at ansvarlig styring av de økonomiske ressursene er nødvendig for å sikre etablerte velferdsordniger og for å finne rom for nye velferdstilbud. I oppgangstider må det vises ansvarlighet for å hindre at oppgangen undergraver seg selv. Nye kostnadskrevende reformer må tilpasses et forsvarlig økonomisk opplegg. Dette vil stille store krav i årene fremover til prioriteringer innenfor stramme budsjettrammer.

       Disse medlemmer mener Regjeringens melding om Langtidsprogrammet 1998-2001 er et langt steg i riktig retning i forhold til tidligere langtidsprogram. Det legges avgjørende vekt på miljø og økologi i forhold til den overordnede økonomiske politikken. Særlig tydelig kommer dette til uttrykk ved at basisalternativet for framskrivningen av den økonomiske utviklingen forutsetter at det inngås en bindende internasjonal klimaavtale.

       Komiteens medlemmer fra de tre sentrumspartiene, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad fra Senterpartiet, Odd Holten og Einar Steensnæs fra Kristelig Folkeparti, og Lars Sponheim fra Venstre, viser til sin fellesmerknad under avsnitt. 8.2, Sentrumsalternativet - vilje til ansvar, samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

Behov for kursomlegging og en ny, borgerlig regjering

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Arne Alsåker Spilde, viser til at det etter en nær syv år sammenhengende regjeringsperiode for Arbeiderpartiet er behov for en kursomlegging i norsk politikk og en regjering som kan være en garantist for en slik ny kurs. Høyre går til valg på eget program og er beredt til å delta i forhandlinger med sikte på borgerlig regjeringsdannelse dersom valgresultatet gir grunnlag for det. Disse medlemmer mener at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre utgjør et naturlig politisk tyngdepunkt på borgerlig side og at regjeringsdannelse bør skje på dette grunnlag.

       Disse medlemmer vil peke på behovet for en politikk som setter borgeren i sentrum, som gir den enkelte større innflytelse over sin hverdag gjennom økt valgfrihet og større råderett over egen økonomi blant annet gjennom et redusert skatte- og avgiftsnivå og innføring av kontantstøtte til småbarnsfamiliene.

       Disse medlemmer vil understreke at demokratiet er tjent med en politikk der makt, eiendom og ansvar i samfunnet er spredd på flest mulig hender. Det gir uavhengighet og trygghet, og styrker den enkelte borgers muligheter til å fremme sine rettigheter. Det stimulerer samtidig den enkelte til å ta ansvar for sine medmennesker.

       Disse medlemmer viser til at næringslivet er tjent med en politikk for spredt eierskap, og mot monopoldannelser private eller offentlige, som hindrer mangfold i verdiskapningen. Det norske velferdssamfunnets langsiktige vekstkraft er avhengig av at statens eierinnflytelse begrenses, for å hindre at det legger en demper på utvikling av nye idéer og investeringer.

       Disse medlemmer vil vise til at småbedriftene er hjørnesteiner i Distrikts-Norges arbeidsliv. En aktiv distriktspolitikk må konsekvent stå for avbyråkratisering og lavere skattlegging for bedrifter og nyskapere, kombinert med økt satsing på kommunikasjoner og styrket på kompetanse i skolen.

       Disse medlemmer vil fremheve at all verdens lover ikke kan erstatte et godt norm- og verdigrunnlag hos den enkelte. En ny regjering av Høyre og det reelle sentrum vil kunne legge sterkere vekt på å styrke dette grunnlaget ved å satse på familien, skolens innhold, et forsvar av kulturarven og ved satsing på det personlige ansvar. En ny borgerlig regjering vil føre en politikk fast forankret i de kristne grunnverdier.

       Disse medlemmer vil peke på at et skifte av tyngdepunkt i et nytt Storting er innen rekkevidde dersom Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet mister det flertall de i dag har. Det skaper muligheter for å gjennomføre en hel rekke saker som Høyre står sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre om, men som i denne perioden blir stemt ned. Disse medlemmer vil peke på at et slikt politisk alternativ, med vekselvis støtte fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, og i enkelte saker også Arbeiderpartiet, må søke å skape grunnlag for et regjeringsskifte, der den nye regjering best mulig avspeiler det nye flertall. Høyre vil gå til valg på å skaffe velgernes tilslutning til et slikt regjeringsskifte.

Utgangspunkt

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at vår tid preges av store og raske forandringer. De kan skape utrygghet, men er samtidig uttrykk for et levende samfunn i utvikling. Forandringer er ofte et resultat av nyskaping, av at mennesker ser nye muligheter og utnytter dem.

       Disse medlemmer mener at forandringer skje gradvis og være mest mulig forutsigbare for å bevare tryggheten. Det oppnår vi ikke ved å regulere samfunnet med tanke på å begrense forandringene. En slik linje vil bare utsette forandringene. De vil komme senere, men enda kraftigere. Et samfunn som får utvikle seg friere er bedre i stand til å tilpasse seg nye tider. I et fritt samfunn blir det større spillerom for skaperevne og nytenkning. Mulighetene for fremskritt blir større. Derfor ønsker disse medlemmer å begrense den politiske styringen av samfunnet. Disse medlemmer vil sette grenser for politikkens og statens makt over menneskers liv, og legge til rette for at den enkelte kan ta et større personlig ansvar for seg selv og sine medmennesker.

       Disse medlemmer vil peke på at alle mennesker har et fundamentalt behov for trygghet. Frihet fra nød, frykt og vilkårlig inngrep er en viktig forutsetning for personlig frihet til å velge og handle selvstendig. Disse medlemmer tror ikke at trygghet først og fremst skapes av politikk. Tryggheten avhenger særlig av den vilje og mulighet den enkelte har til å ta ansvar for seg selv og sine nærmeste.

Personlig ansvar

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener personlig ansvar er ryggraden i et trygt samfunn. Et samfunn der vi treffer egne valg, blir tryggere enn et samfunn der andre bestemmer for oss. Når vi treffer egne valg, kan vi velge de løsninger som passer oss selv best. Og når vi selv tar ansvar, må vi tenke gjennom konsekvensene av våre handlinger. Økt personlig ansvar krever større etisk refleksjon. Dette er positivt fordi de viktige moralske valgene alltid bør treffes av oss selv.

       Disse medlemmer mener vi ved å ta ansvar for oss selv og andre, styrker vi også båndene til våre medmennesker. Vi hjelper hverandre i stedet for å bli avhengige av en anonym offentlig sektor. Slik får vi mer robuste sivile samfunn. For å styrke det personlige ansvaret vil disse medlemmer blant annet:

Varige verdier

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener varige verdier blir viktigere i en tid hvor forandringene er store. Fremtidens samfunn avtegner seg som et mer mangfoldig samfunn, men kanskje også som et mer kaotisk samfunn. Da blir forankring i noe mer enn det tidsaktuelle viktig. Det kristne kulturgrunnlaget utgjør et ankerfaste i det norske samfunn.

       Disse medlemmer mener kunnskap blir mer, ikke mindre, viktig når informasjonsflommen tiltar, fordi behovet for å skille det vesentlige fra det uvesentlige øker. Kulturell identitet blir mer, ikke mindre, viktig i en tid preget av verdimessig mangfold, fordi egen forankring er en forutsetning for å forstå andre. Etisk bevissthet blir mer, ikke mindre, viktig i en tid preget av utvidet frihet, fordi normene er forutsetninger for et fritt samfunn. Kirken og andre trossamfunn gir mennesker en viktig tilhørighet. Kunnskapsinstitusjonene har en viktig rolle både for verdidebatten og for verdiskapingen. For å sikre varige verdier vil disse medlemmer:

Maktspredning

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener maktspredning er nødvendig for å øke tryggheten og valgfriheten i Norge, fordi konsentrert makt lett kan misbrukes og dessuten øker særinteressers innflytelse på bekostning av helheten. Den enkeltes selvråderett begrenses i dag for sterkt av statens og kommunenes skattlegging og den følgende sentralisering av beslutninger. Maktspredning er en forutsetning for en smidig og harmonisk samfunnsutvikling. En begrenset stat vil dessuten øke sin legitimitet, og slik kunne bli sterkere der den skal være sterk. disse medlemmer vil spre makten ved å:

Sosial sikkerhet

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener et bedre sosialt sikkerhetsnett er nødvendig for å bevare tryggheten. Alle skal ha sikkerhet for at de får hjelp når de trenger det. Sikkerhetsnettet skal ikke skape klienter, men hjelpe den enkelte til selvstendighet. Disse medlemmer vil at staten skal gi borgerne sikkerhet for at de får medisinsk behandling, pleie, utdannelse og kompensasjon ved tap eller fravær av inntekt. Utsatte barn og ungdommer må gis trygghet gjennom et aktivt forebyggende arbeid. Staten bør utføre sine kjerneoppgaver sterkt og effektivt og med sosial treffsikkerhet. For å styrke det sosiale sikkerhetsnettet vil disse medlemmer:

Bedre vilkår for verdiskapingen

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener bedre vilkår for verdiskapingen er nødvendig fordi den er grunnlaget for all materiell velferd, både vår personlige velferd og den fellesvelferd vi betaler gjennom skatter og avgifter. Men vekst i verdiskapingen er også noe mer; den er et uttrykk for kreativitet og innsatsvilje, et uttrykk for den enkeltes vilje til å sørge for seg og sine gjennom eget arbeid. Fordi behov og etterspørsel stadig endrer seg er det viktig å oppmuntre utvikling og nyskaping. Dette skal ikke skje gjennom særtiltak, men gjennom en sunn økonomisk politikk. Fremtiden ligger hos de nye og små like mye som hos de store og etablerte. For å gjøre det lettere å skape verdier vil disse medlemmer blant annet:

Ansvar for kommende generasjoner

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at ansvar for kommende generasjoner er en naturlig del av et konservativt grunnsyn. Vår generasjon har fått en særlig forpliktelse til å tilpasse oss de grenser naturen setter for menneskelig utfoldelse og til å håndtere de store petroleumsinntektene på en måte som også kommende generasjoner kan ha glede av. For å skape en tryggere fremtid for oss selv og våre etterkommere, må vi tilpasse velferdsordningene til morgendagens virkelighet og unngå at vår generasjons politiske beslutninger påfører kommende generasjoner urimelige økonomiske byrder. For å ta ansvar for fremtiden vil disse medlemmer:

       Disse medlemmer viser til at personlig ansvar, maktspredning, verdiforankring, sosial sikkerhet, muligheter til å skape og ansvar for kommende generasjoner er verdier som disse medlemmer legger til grunn for sin politikk. I fremtidens Norge er det behov for en politikk som fokuserer mer på muligheter og mindre på problemer. En politikk som bidrar til trygghet ved å fjerne hindringer, heller enn å innføre ordninger som skal hjelpe noen over hindringene. En politikk som gir mennesket handlingsrom til selv å skape velferd og livskvalitet, fremfor å insistere på at samfunnet skal skape det for menneskene. En politikk som gir treffsikker hjelp når det trengs, fremfor offentlig styring når man klarer seg selv. En politikk som ser personlig ansvar som et gode, og ikke som en byrde. En politikk som respekterer den enkelte som person, og ikke bare som medlem av en gruppe. Disse medlemmer vil føre en slik politikk.

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, vil innledningsvis peke på at Langtidsprogrammet for perioden 1998-2001 er mer preget av framskrivninger og prognoser enn målsettinger og virkemidler. Disse medlemmer mener at Langtidsprogrammet i større grad må sette opp konkrete målformuleringer, og peke på strategier og tiltak for hvordan disse bør oppfylles.

       Disse medlemmer mener politikken i neste fireårsperiode må ta sikte må å skape større frihet for enkeltindividene og mindre markedsmakt som påvirker den enkeltes liv i negativ retning. Markedets makt må bli mindre hvis vi skal få mer frihet som arbeidstakere, som forbrukere, som utdanningssøkende, omsorgstrengende - og for å verne miljøet. Det er mennesket som skaper samfunnsutviklingen. Derfor kan vi også påvirke hva slags framtid vi vil ha. Opp mot kravene om at vi må tilpasse oss markedet, konkurransen, teknologien eller EU, trenger vi en politikk for å utvide menneskets handlingsrom og innflytelse over eget liv. Disse medlemmer vil peke på følgende målsettinger som helt sentrale i neste fireårsperiode:

       Disse medlemmer går bl.a. inn for følgende fem reformer i kommende stortingsperiode for å oppnå målsettingene:

       Disse medlemmer mener det bør føres en langt mer aktiv fordelingspolitikk, og at det må gjennomføres en tiltaksplan for å bekjempe fattigdomsutviklingen.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, har oppfatta at Regjeringa har lagt fram et usedvanlig uforpliktende og løst formulert dokument med tittelen Langtidsprogrammet. Regjeringa har lagt fram dette dokumentet samtidig som den fortsetter en målbevisst politikk som steg for steg undergraver Norges eksistens som sjølstendig stat. I denne situasjonen er det bruk for å skape politisk fellesopptreden mellom de partier og folkelige krefter som vil bekjempe markedsliberalismens frammarsj og stanse den gradvise undergravinga av Norges sjølstendighet.

       Dette medlem har funnet det hensiktsløst å slutte seg til deler av andre partiers merknader i denne innstillinga. Dette skyldes dels at den nye sentrumskrafta i norsk politikk har nedlagt forbud mot at andre partier slutter seg til deler av deres merknader og standpunkter. Dels skyldes det at både regjeringas Langtidsprogram og denne innstillinga setter en slags rekord for denne stortingsperioden når det gjelder intetsigende ordgyteri. Sjelden så man så mange ord plassert etter hverandre på en forvirrende og uforpliktende måte. Ettersom det heller ikke er grunn til å anta at det er særlig mange mennesker som prøver å lese denne innstillinga, og at det blant de som prøver, knapt vil være noen som fullfører forsøket, har dette medlem begrensa egne bidrag til et minimum. De få merknadene fra Rød Valgallianse gir således ikke et fullstendig bilde av Rød Valgallianses politikk for de fire kommende år. Og det finnes mange enkeltavsnitt og standpunkter som Rød Valgallianse deler med andre partier, uten at dette kommer til uttrykk i innstillinga. F.eks. synes dette medlem det er klok tale som kan gi norsk rikspolitikk er ny moralsk dimensjon, når den nye sentrumskrafta slår fast at « langtidsplanlegging krever at man først tar stilling til hva som er rett og galt og at man deretter foretar politiske veivalg ». Det ligger også mye skarp observasjonsevne i Høyres påpeking av at « vår tid preges av store og raske forandringer ». Likeledes er det godt å se at Arbeiderpartiet mener at « den økonomiske vekesten må bringes i samsvar med en bærekraftig utvikling », selv om enhver kan se at Arbeiderpartiets regjering fører en motsatt politikk.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.