Innst.S.nr.287 (1996-1997)
Innstilling fra finanskomiteen om forslag fra stortingsrepresentant Einar Steensnæs på vegne av Kristelig Folkeparti, om praktiseringen av eierbegrensningsregelen i lov om finansieringsvirksomhet.

Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Arne Alsåker Spilde, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til at dokumentet ble oversendt finansministeren til uttalelse i brev av 10. april 1997. Finansministerens svarbrev av 7. mai 1997 følger som vedlegg til denne innstillingen. Videre vedlegges finansministerens svarbrev av 10. juni 1997 til brev av 15. mai 1997 fra saksordfører om fortolkning av opsjoner i forhold til regelen om 90 % eierandel.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen, vil bemerke at eierbegrensningsregelen i finansinstitusjonsloven tar sikte på å sikre makt- og eierspredning i finansinstitusjoner. Flertallet vil understreke at en konsekvent praktisering av denne regelen er viktig for at formålet skal kunne innfris. Det vil gi større forutsigbarhet og forebygge noen av de mer raidpregede forsøk på oppkjøp av finansinstitusjoner.

       Flertallet viser til de omfattende strukturendringer og konsentrasjoner på finansmarkedet som har skjedd i de senere årene. Flertallet viser til at det nå bare gjenstår et fåtall finansinstitusjoner i Norge som har en eier- og organisasjonsmodell som gjør dem til potensielle oppkjøpsobjekter. Disse har i hovedsak sine hovedkontorer i ulike deler av distrikts-Norge. Flertallet vil bemerke at disse finansinstitusjonene samlet har en forvaltningskapital som er vesentlig mindre enn én enkelt av de store Oslo-baserte bankene.

       Flertallet viser til at Stortinget ved ulike anledninger har understreket ønskeligheten av en struktur i finansnæringen hvor det også finnes tyngdepunkter utenfor Oslo. Flertallet vil i den forbindelse vise til Innst.S.nr.213 (1993-1994), hvor en la vekt på å fremheve ønskeligheten av en selvstendighetslinje for Fokus Bank, som er den største gjenværende forretningsbanken med hovedkontor utenfor Oslo. Flertallet viser til at flertallet i denne innstilling ga uttrykk for en forutsetning om « at Staten ved sine disposisjoner ikke bidrar til at bankens rolle som selvstendig bank blir beskåret ». Flertallet vil understreke at dette fremdeles har gyldighet, og legger til grunn at staten retter seg etter denne forutsetning både som eier og konsesjonsmyndighet. Flertallet finner det ikke ønskelig at staten ved sitt bankeierskap skal bidra til en ytterligere sentralisering og eierkonsentrasjon i norsk finansnæring.

       Flertallet finner det uheldig at kjøpere gis mulighet til å unngå eierbegrensningsregelen ved at det innvilges dispensasjon fra denne reglen. Flertallet understreker at et vesentlig formål med eierbegrensningsregelen er å sikre en vesentlig høyere terskel i lovgivningen ved oppkjøp av finansinstitusjoner enn andre bedrifter. Flertallet vil bemerke at også hensynet til minoritetsaksjonærene tilsier en konsekvent praktisering av eierbegrensningsregelen. Flertallet legger til grunn at det vil stride mot lovens regler og formål å gi konsesjon med mindre det på forhånd er oppnådd aksept fra over 90 % av aksjene.

       Flertallet vil bemerke at de premisser for lovforståelsen som er gitt foran ikke forhindrer muligheten til unntaksvis å bruke lovens dispensasjonshjemmel f.eks. når det gjelder spesielle, begrensede samarbeidskonstellasjoner som kan styrke de eier- og maktspredningshensyn som loven skal fremme.

       Flertallet viser til at styret i Kredittilsynet har gitt uttrykk for at de eier- og maktspredningshensyn som ligger til grunn for 10-prosentregelen gir selvstendig hjemmel til også å nekte konsesjon på 100 % oppkjøp av en finansinstitusjon. Flertallet vil understreke at det anser dette for å være en viktig side av eierbegrensningsregelen, som således på ikke-diskriminerende grunnlag bør brukes til å sikre spredt eierskap i våre største finansinstitusjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre legger til grunn at en konsekvent praktisering av 10-prosentregelen også må gjelde staten som eier på samme måte som private med mindre det i lov er gitt uttrykkelig unntak.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen, har merket seg at kjøp av opsjoner, det vil si rett til å kjøpe aksjer, utover lovens eierbegrensningsregel, er blitt benyttet i pågående forsøk på å kjøpe opp finansinstitusjoner. Flertallet vil i den forbindelse vise til Innst.O.nr.83 (1996-1997) om lov om verdipapirhandel, pkt. 9.2.5 Rettigheter til aksjer:

       Flertallet mener at disse vurderinger også har enda større vekt i relasjon til eierbegrensningsregelen i finansinstitusjonsloven. Flertallet har bl.a. merket seg at institusjoner som har blitt utsatt for oppkjøp har inkludert oppkjøpers opsjonsrettigheter blant de aksjer oppkjøperen anses for å ha kontroll over. Flertallet er enig i at det i praksis ofte forholder seg slik og at det således er i strid med eierbegrensningsregelen at en oppkjøper erverver opsjoner utover et direkte eierskap på 10 %. Flertallet legger til grunn at likestilling mellom kjøp av aksjer og rett til å kjøpe aksjer er en direkte konsekvens av finansinstitusjonslovens eierbegrensningsregel.

       Flertallet legger i alle tilfeller til grunn at kjøp av opsjoner må sidestilles med eie i relasjon til gruppebestemmelsene, slik at stemmerett knyttet til aksjer det er utstedt kjøpsopsjoner på blir konsolidert med opsjonskjøpers egne aksjer, uten at det gis fradrag i relasjon til 10-prosentregelen på opsjonsselgers side.

       Flertallet vil bemerke at erfaringene etter at Stortinget behandlet Uni Storebrand-Skandia saken har vist en forsterket konsentrasjon på finansmarkedene og en utvikling som på en uheldig måte svekker formålet med eierbegrensningsreglene i finansinstitusjonsloven. Flertallet vil understreke at de retningslinjer for praktiseringen som trekkes opp i denne innstillingen ikke forhindrer at en mulig oppkjøper av en finansinstitusjon fremsetter et bud på kjøp av 100 % av institusjonen, og at han kan søke konsesjon dersom han får aksept fra over 90 % av aksjemassen. Flertallet vil bemerke at en slik aksept vil være en betinget rett, altså opsjon, på å erverve aksjene i tilfelle konsesjon, men uten økonomiske transaksjoner i forkant av konsesjonsbehandlingen.

       Flertallet vil understreke at myndighetene i sin konsesjonspraksis må legge vesentlig vekt på hensynet til soliditet, en effektiv konkurranse og de eier- og maktspredningshensyn som ligger til grunn for 10-prosentregelen og slik disse hensyn er beskrevet i denne innstilling.

       Flertallet har merket seg at oppkjøp av finansinstitusjoner er blitt forsøkt gjennomført ved forholdsvise lange og gjentatte forlengelser av tilbudsfrister, hvilket lett kan forårsake uro omkring og vanskeligheter for en finansinstitusjon, som er avhengig av kundenes og markedenes tillit. Flertallet vil be Kredittilsynet og departementet vurdere om det bør settes grenser for hvor lenge opsjonsfrister skal kunne løpe av hensyn til institusjonenes virksomhet. Flertallet forutsetter at Kredittilsynet i alle fall behandler oppkjøpsforsøk som trekkes ut i tid ut fra Kredittilsynets formål om å se til at de institusjoner de har tilsyn med virker på en hensiktsmessig og betryggende måte.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil på denne bakgrunn støtte hovedelementene i forslaget fra Einar Steensnæs på vegne av Kristelig Folkeparti og vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget legger til grunn en streng og konsekvent praktisering av finansinstitusjonslovgivningens regler om eierbegrensning, i tråd med de merknader flertallethar gitt i Innst.S.nr.287 (1996-1997). »

       Komiteens medlemmer fra Høyre legger til grunn at en konsekvent praktisering av 10-prosent-regelen også burde gjelde staten som eier. Disse medlemmer tar til etterretning at Stortingets flertall har valgt å gjøre unntak for Statens Banksikrings- og Bankinvesteringsfond. Disse medlemmer mener et slikt unntak er uheldig.

       Disse medlemmer mener at samme prinsipper må gjelde for staten som for private med hensyn til om ulike eiere skal ansees som grupper.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.S.nr.213 (1993-1994) når det gjelder forholdet mellom samfunnsmessig og privat eierskap i finansinstitusjoner når det gjelder eierbegrensningsregelen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at den generelle eierbegrensningsregelen på 10 % eierandel i finansinstitusjon skal sikre uavhengige og konkurrerende finansinstitusjoner, og skal dessuten sikre at enkelteiere ikke får sterk innflytelse. Det er imidlertid adgang til å danne finanskonsern, hvor en finansinstitusjon eier 100 % av en annen, det kan gis samtykke til at to eller flere finansinstitusjoner sammen eier 100 % av en annen finansinstitusjon som etter sine vedtekter skal tilby « særlige finansielle tjenester », og det er videre adgang til å gjøre unntak i andre « særlige tilfeller ».

       Disse medlemmer viser til at et flertall i finanskomiteen i B.innst.S.nr.I (1993-1994) uttalte at:

       Videre uttalte et flertall i komiteen i Innst.S.nr.213 (1993-1994) at man var « enig med departementet i at konkurransen i banknæringen bør bedømmes etter et kvalitativt snarere enn et kvantitativt mål ».

       Disse medlemmer viser til at dagens retningslinjer for konsesjon til å fravike fra den generelle eierbegrensningsregelen, er basert på hensynet til tilstrekkelig soliditet og konkurranse. Disse medlemmer mener dette må legges til grunn ved vurderingen av eventuelle framtidige konsesjonssøknader om fusjon mellom finansinstitusjoner.

       Disse medlemmer ser ikke at den siste tids utvikling tilsier noen endring i retningslinjene for dagens dispensasjonspraksis.

       Disse medlemmer mener at det følger av en slik kvalitativ retningslinje at eventuelle søknader om fusjon (mellom de største bankene) bør bedømmes ut fra den ovennevnte retningslinjen om tilstrekkelig konkurranse og soliditet. På prinsipielt grunnlag bør en derfor ikke gå tilbake til kvantitative reguleringer.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er enig i at det bør være en streng håndheving av eierbegrensningsregelen i lov om finansieringsvirksomhet m.m. Det er imidlertid litt uklart hva som er hensikten med forslaget fra representanten Steensnæs. Men dette medlem er opptatt av maktfordelinga i samfunnet, og synes det er viktig at makta spres mest mulig. Eierbegrensningen på 10 % og overvåking av Kredittilsynet over mulige « eiergrupperinger » er viktige virkemidler for å spre makta mest mulig og hindre monopolisering.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen er på prinsipielt grunnlag motstander av lovbestemte eierbegrensninger, også i finansinstitusjoner, og har derfor ved de anledninger dette spørsmålet har vært politisk behandlet, tatt avstand fra slik lovregulering. Utgangspunktet må etter dette medlems oppfatning være at eierandeler i allmenne selskaper skal være fritt omsettelige med mindre annet er vedtektsfestet. Verken frykt for utenlandsk oppkjøp eller ønske om å legge til rette for spredt, privat eierskap er relevante argumenter for at myndighetene skal gripe inn og fravike det fundamentale prinsipp at en aksjonær fritt rår over sin eiendom - aksjene.

       Dette medlem anser eierbegrensningsregelen i lov om finansieringsvirksomhet, og praktiseringen av denne, for å være statens fremste og mest virkningsfulle redskap i arbeidet med å sikre full statlig kontroll med norske finansinstitusjoner. Både fordi Statens Bankinvesteringsfond behendig og eksplisitt er unntatt fra bestemmelsen, og fordi Folketrygdfondet, ulike hel- og halveide statlige selskaper og andre av statskapitalismens fremste klakører med betydelige eierandeler i de samme finansinstitusjoner, ikke på samme måte som andre, eksempelvis Aker/RGI og Kjell Inge Røkke i Christiania-saken, blir å regne som én gruppe i henhold til 10-prosentregelen. Staten sitter med bukta og begge ender, og anledningen benyttes til å foreta store endringer i bankstrukturen - med stortingsflertallets indirekte velsignelse. Til tross for at det på Stortinget er et flertall for å opprettholde noe nær dagens struktur i finansmarkedet.

       Dette medlem merker seg at Finansdepartementet ved statsråden i sitt svar av 12. juni 1997 på dette medlems brev av 13. mai 1997, forsikrer at det i forkant av og i forbindelse med DnBs raid mot BN Bank ikke har vært noen form for dialog mellom statsbanken og dens eier. DnB har bare « informert » Statens Bankinvesteringsfond og Kredittilsynet. Verken sistnevnte eller Finansdepartementet har gitt uttrykk for synspunkter ifølge statsråden. Oppsiktsvekkende nok blir den rørende korrekte historien bekreftet av vedlagte brevkopier fra henholdsvis Bankinvesteringsfondet og Kredittilsynet.

       Spørsmålet er bare om dette står til troende. Dette medlem mener ikke det. Dette er bare den nødvendige offisielle historien. Dialogen skjer - og må skje - gjennom uformelle kanaler. Verken DnBs raid mot Vital, den samme statsbanks raid mot BN Bank eller Sparebankgruppens raid mot Fokus-Bank ville ha funnet sted uten at man under hånden visste eller hadde grunn til å anta at Kredittilsynet og Finansdepartementet stilte seg positive til sammenslåing. Og at staten - om nødvendig - ville bruke den eiermakt de har til å påvirke prosessen i riktig retning. Men diskret, selvfølgelig, slik det er påkrevet i politisk ømtålige saker.

       Dette medlem mener det pågår et bevisst spill i kulissene for å sikre en annen om mer konsentrert bankstruktur og større eiermakt til staten. Under dekke av at dette skjer for å sikre nasjonal kontroll, sikrer Regjeringen støtte fra de krefter i Stortinget som primært ønsker dagens bankstruktur, men som under trussel om økt utenlandsk eiermakt heller velger sentralisering og statlig eierdominans.

       Dette medlem er for såvidt enig med forslagsstiller i at eierbegrensningsregelen, når man først har en slik, bør praktiseres strengt. Strengt også i den forstand at Staten, statlige fond og bedrifter m.v. underlegges reglene.