| |
Jeg viser til finanskomiteens brev av 2. mars 1998 med oversendelse av Dok.nr.8:68. I dokumentet foreslås det å be Regjeringen (I) å fremme forslag om skatteregler som skaper insentiv for at private midler stilles til rådighet for forskning og (II) å vurdere å etablere et statlig forskningsfond.
Som virkemiddel for å skape skatteinsentiv for å øke overføringene fra næringsliv og private til forskningen, foreslås det i Dok.nr.8:68 å gi bedrifter og ev privatpersoner anledning til å utgiftsføre donasjon til forskning med mer enn 100 %.
Jeg ser behovet for en høy forskningsinnsats og er enig i at en bør oppfordre til at næringslivet i større grad bidrar med midler til forskning og utvikling. Regjeringen vil medvirke til å stimulere til næringsrettet forskning.
I skattesystemet ligger allerede et visst insentiv til å bidra med midler til forskning gjennom den generelle fradragsregelen i skatteloven § 44 første ledd, og den mer spesielle fradragsregelen i skatteloven § 44 femte ledd.
Skattytere har etter skatteloven § 44 første ledd, innledningen, fradragsrett for utgifter som « skjønnes å være pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse ». I praksis får bestemmelsen anvendelse på utgifter til forskning som har en tilstrekkelig nær tilknytning til vedkommendes inntektsskapende aktivitet.
Etter skatteloven § 44 femte ledd får dessuten alle skattytere fradrag for tilskudd til institutt som under medvirkning av staten forestår vitenskapelig forskning. Tilskudd som er større enn kr 10.000 kan ikke overstige 10 % av skattyterens inntekt. Begrunnelsen for at regelen ble innført var å stimulere privatpersoner til å stille midler til disposisjon for forskningen, jf Innst.O.nr.XXX (1947) på s. 4.
Hensynet til samfunnsøkonomisk effektivitet tilsier at skattene bør fordeles på mange skattegrunnlag med lave skattesatser, framfor å legges på få grunnlag med høye satser. En viktig side ved skattereformen 1992 var nettopp å redusere omfanget av skattemessige fradrag for dermed å kunne redusere skattesatsene, noe både bedrifter og privatpersoner er tjent med. Det nevnte forslaget går i motsatt retning.
Etter en samlet vurdering vil jeg frarå at det gis fradrag for mer enn 100 % av tilskuddet til forskning fra bedrifter eller privatpersoner. Det ligger allerede et særlig skatteinsentiv for å styrke forskningen i skatteloven § 44 femte ledd, og jeg vil vurdere nærmere behovet for å heve beløpsgrensene i denne bestemmelsen.
Videre bes Regjeringen vurdere å opprette et forskningsfond som kan bidra med statlige andeler som delfinansiering av forskning som utløses av private donasjoner.
I forslaget bes det også om at det offentlige bidrar til å styrke den uavhengige forskningen ved å benytte deler av petroleumsfondet til å bygge opp et statlig forskningsfond.
Når reservene utvinnes, gir dette eksportinntekter som for en stor del tilfaller statskassen som skatteinntekter og som inntekter knyttet til statens eierandeler på kontinentalsokkelen. Den delen av disse inntektene som brukes, bevilges over statsbudsjettets utgiftsside, dels til å bygge opp real- og kunnskapskapital for å styrke vår framtidige produksjonsevne, og dels til å finansiere løpende offentlig og privat konsum.
Den økonomiske politikken bygger på at en vesentlig del av petroleumsinntektene spares i form av finansielle fordringer. Petroleumsfondet er det sentrale instrument for å ta hånd om den finansielle sparingen på statens hånd. Å redusere avsetningene til fondet for å finansiere økt forskningsinnsats vil redusere statens finansielle sparing.
Det vil være ryddigere at spørsmålet om økte bevilgninger til forskning tas inn som en del av den ordinære budsjettprosessen. På denne måten får man et bedre grunnlag til å prioritere innenfor en samlet budsjettramme. Jeg kan på denne bakgrunn ikke tilrå at det opprettes et statlig forskningsfond.