| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Berit Brørby, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S Sørfonn, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, viser til at finansministeren i brev 6.november 1998, etter anmodning fra saksordføreren 19.oktober 1998, har avgitt uttalelse til dokumentet. Brevet fra finansministeren følger som trykt vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen viser til Regjeringens svar i
brev av 6. november 1998 om finanskomiteens behandling av
Dok.nr.8:124
(1997-1998) fra Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen om tiltak mot
valutaspekulasjon. Til forslagets pkt. 1 viser Regjeringen til at den vil
utrede og vurdere på bred basis betydningen av frie kapitalbevegelser og
muligheten for og ønskeligheten av å regulere og begrense disse. I denne
utredningen vil det bli gitt en oversikt over hovedtrekk i det
internasjonale regelverket på området, vurderinger av muligheter for å
forebygge internasjonale finansielle kriser, vurderinger av ulike sider ved
en såkalt « Tobin-avgift », oversikt over ulike forhold som har betydning for
finansiell stabilitet som f.eks. informasjon, et effektivt tilsyn, et godt
kapitaldekningsregelverk og gode kreditt- og risikovurderingssystemer i
bankene. Komiteen sier seg tilfreds med at Regjeringen vil komme tilbake
med slike brede vurderinger i Revidert nasjonalbudsjett 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at enhver eventuell kontroll med eller restriksjon på valutahandel krever internasjonale avtaler og fungerende kontrollorganer for å unngå konkurransevridninger som følger av for eksempel ensidige avgifter på valutahandel.
Disse medlemmer vil i tillegg påpeke
at en « Tobin-avgift » neppe vil ha stor innflytelse på omfanget av den type
valutaspekulasjon som er eksemplifisert gjennom Soros salg av 10 milliarder
britiske pund, det meksikanske sammenbruddet i 1994, eller Norges Banks
midlertidige oppgivelse av fastkurspolitikken høsten 1998. Disse medlemmer
vil videre peke på at en slik avgift må være global slik at ikke handelen
forflytter seg til « valutaparadiser ».
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil understreke at dersom en slik
avgift skal kunne fungere effektivt må den være globalt omfattende. Disse
medlemmer vil videre påpeke at en slik avgift ikke vil ha effekt på interne
valutatransaksjoner i multinasjonale selskaper.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er tilfreds med at Regjeringen vil utrede ulike sider av spekulasjonsøkonomien, også en avgift på valutatransaksjoner. Dette medlem stiller seg tvilende til om det er mulig å gjennomføre en omfattende utredning av så komplekse forhold i løpet av et halvt år. Dette medlem hadde primært sett at en utredning om spekulasjonsøkonomien hadde endt opp i en stortingsmelding, og ber departementet holde denne muligheten åpen, eventuelt som en oppfølging av det tillyste symposiet om globalisering i 1999 og redegjørelsen som er bebudet i Revidert nasjonalbudsjett.
Dette medlem vil understreke at det i en utredning om valutaspekulasjoner vil være viktig å få belyst om en Tobin-avgift kan innføres nasjonalt eller regionalt eller fordrer en internasjonal avtale der alle land er med. Det vil også være viktig å få belyst hvilke konsekvenser en slik avgift vil kunne medføre både for bedrifter og for statsbudsjettet, og om hvordan man kan bøte på eventuelle negative konsekvenser.
Dette medlem viser til at et forslag er at det gjennom en slik avgift vil være mulig å delfinansiere FN eller andre internasjonale organisasjoner som arbeider for fred og stabilitet.
Komiteen viser til Regjeringens svar
vedrørende begrensninger på norske bedrifters mulighet til å spekulere mot
krona. Komiteen vil understreke det uheldige i å forskjellsbehandle norske
bedrifter i forhold til flernasjonale selskaper og ulempene som kan påføres
norske bedrifter. Det vises videre til de internasjonale avtalene Norge har
sluttet seg til. Komiteen konstaterer at Norge gjennom disse bl.a. har
forpliktet seg til ikke å innføre nye, permanente restriksjoner på
kapitalbevegelser eller handel med visse finansielle instrumenter.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti erkjenner at restriksjoner på norske bedrifters muligheter til valutasalg kan innebære en ulempe for den enkelte bedrift. Ulempen ved dette må veies opp mot ulempen for bedriftene ved å bli utsatt for valutasjokk med påfølgende svingninger i kronekurs og rentenivå.
De internasjonale avtaler Norge har sluttet seg til på disse områdene legger sterke begrensninger på Norges mulighet til å ilegge strenger restriksjoner på utenlandske bedrifter enn de som gjelder for innenlandske. Det er vanskelig å se hvordan et tiltak som utelukkende legger restriksjoner på innenlandske bedrifter ikke skal komme i konflikt med internasjonale avtaler.
Dette medlem vil også peke på at en mulig begrensning i denne regelen kan være å legge restriksjoner utelukkende på statlige bedrifter. De statlige bedriftene er storhandlere av valuta, og det vil være lettere å regulere disse slik at de opptrer lojalt i forhold til det som er samfunnsmessige interesser.
Dette medlem ser derfor behov for å få foretatt en vurdering og en utredning om regler på dette området, slik det foreslås i forslagets pkt. 2.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen vurdere å
legge begrensninger på norske bedrifters mulighet til å spekulere mot
krona. »
Komiteen viser til forslagets pkt. 3 vedrørende global økonomisk styring. Komiteen er enig i intensjonene bak forslaget om å utvikle redskaper for å begrense valutaspekulasjon, og forebygge internasjonale finansielle kriser. Komiteen viser til Regjeringens svar vedrørende forslag om at Regjeringen skal arbeide for et FN-toppmøte i 1999 om global økonomisk styring, der et økonomisk sikkerhetsråd som legger opp retningslinjer for Pengefondets og Verdensbankens virksomhet og tiltak mot valutaspekulasjon bør være hovedtemaer. Komiteen konstaterer at det skal avholdes et internasjonalt symposium om globalisering i Oslo i 1999. Komiteen vil understreke viktigheten av at alle aktører bidrar til stabile markeder og en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling, slik at globaliseringen også kommer de fattigste til gode.
Komiteen viser til at det fra flere
hold har blitt tatt initiativ for å reformere de internasjonale finansielle
institusjonene, bl.a. har Tysklands finansminister lansert ideen om et
reformprogram for Verdensbanken.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil derfor be
Regjeringen allerede nå arbeide aktivt i internasjonale fora for å skape
oppslutning om tiltak som kan begrense og forebygge internasjonale
finansielle kriser. Slike tiltak kan bl.a. være styrking av sentrale
institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF),
tiltak for større grad av åpenhet og gjennomsiktighet i de globale
selskapenes transaksjoner, felles internasjonale regler for innsyn og
kontroll med bank- og finansinstitusjoner og et globalt kredittilsyn.
Flertallet ber Regjeringen komme tilbake til oppfølgingen av dette, og en
vurdering av FNs mulige rolle på dette området, i samband med utredningen
som skal presenteres i Revidert nasjonalbudsjett 1999.
Komiteens medlemmer fra Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil be om at Regjeringen viderefører
arbeidet i internasjonale fora for å skape en felles oppslutning om tiltak
som kan begrense og forebygge finansielle kriser. Slike tiltak kan bl.a.
være styrking av sentrale institusjoner som Verdensbanken og Det
internasjonale pengefondet (IMF), tiltak for større grad av åpenhet og
gjennom-siktighet i de globale selskapenes transaksjoner, felles
internasjonale regler for innsyn og kontroll med bank- og
finansinstitusjoner og et globalt kredittilsyn. Disse medlemmer forutsetter
at Regjeringen kommer tilbake til dette, og til en vurdering av FN s mulige
rolle på dette området, i samband med utredningen som skal presenteres i
Revidert nasjonalbudsjett 1999.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at Regjeringen mener at det neppe er realistisk å endre innretningen av Verdensbanken, Pengefondet og å opprette et økonomisk sikkerhetsråd i regi av FN. Dette medlem vil anbefale Regjeringen å drøfte disse forslagene på det annonserte symposium om globalisering som er bebudet sommeren 1999, og ikke minst å reise dem på årsmøtet i Verdensbanken og det internasjonale pengefondet. Forslagene ble i sin tid annonsert av en rekke sosialdemokratiske ledere i Europa, og er nødvendige bl.a. fordi kritikken mot Verdensbanken og Valutafondet har vært massiv i forbindelse med finanskrisene i Asia og Russland. Mange påpeker at de krav som stilles fra pengeinstitusjonene har forsterket krisene og ikke bidratt til å løse dem. Etter to tiår med stadig mer liberalisert økonomi, der Pengefondet og Verdensbanken har gått i spissen, vil det nå være nødvendig at innretningen på fondene endres.
Dette medlem vil videre understreke at et økonomisk sikkerhetsråd i regi av FN ville kunne bidra som et globalt kredittilsyn, og vil kunne bidra til å stabilisere verdensøkonomien. Dette medlem registrerer at det skal avholdes ulike møter i regi av FN om beslektede temaer knyttet til globaliseringen, men at det ikke er planlagt møter om den økonomiske liberaliseringen og ustabiliteten valutatransaksjonene bidrar med i verdensøkonomien. Dette medlem vil sterkt anbefale at Regjeringen tar opp dette på symposiet i Oslo til sommeren og arbeider videre med det i FN.