| |
Kapittel 1 i proposisjonen inneholder sammendrag. I kapittel 2 gjøres det nærmere rede for konvensjonens bakgrunn og hovedinnhold. I kapittel 3 drøftes begrepet nasjonale minoriteter. Kapittel 4 inneholder merknader til de enkelte artikler i konvensjonen. Kapittel 5 omhandler administrative og økonomiske konsekvenser, mens kapittel 6 inneholder høringsuttalelser. Kapittel 7 inneholder konklusjon og tilråding.
Konvensjonsteksten i engelsk original samt norsk og samisk oversettelse følger som trykt vedlegg til proposisjonen.
Regjeringen ber i proposisjonen Stortinget om samtykke til ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter.
Det vises i proposisjonen til at Europarådet i mange år har arbeidet for å styrke menneskerettighetsvernet i Europa, herunder å bedre nasjonale minoriteters stilling. Europarådets ministerkomité vedtok 10. desember 1994 teksten til en rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.
Det vises videre til at konvensjonen er den første juridisk bindende multilaterale overenskomst om beskyttelse av nasjonale minoriteter i sin alminnelighet. Den antas derfor å være et viktig supplement til eksisterende normer på dette feltet. Som rammekonvensjon inneholder den hovedsakelig programmessige bestemmelser som fastsetter mål som statene forplikter seg til å arbeide for. Det sentrale er å oppnå en effektiv beskyttelse av nasjonale minoriteter og personer som tilhører slike grupper. Prinsippene om formell og reell likestilling mellom nasjonale minoriteter og majoritetsbefolkningen står sentralt, og partene forplikter seg til å legge forholdene til rette for at nasjonale minoriteter skal kunne bevare og videreutvikle sin egenart.
Det opplyses i proposisjonen at konvensjonen ble åpnet for undertegning 1. februar 1995. Norge var blant de 21 stater som undertegnet konvensjonen denne dagen, etter at den ble vurdert til ikke å inneholde bestemmelser som gikk lenger enn allerede eksisterende bestemmelser i norsk rett. Konvensjonen er også åpen for undertegning av stater som ikke er medlem av Europarådet. Konvensjonen trådte i kraft 1. februar 1998 og var pr. 7. mai 1998 ratifisert av 20 stater.
Det opplyses videre at konvensjonen ikke har noen definisjon av begrepet « nasjonale minoriteter ». Men etter Wien-konvensjonen av 23. mai 1969 om traktatretten kan statene ved undertegning eller ratifikasjon avgi en erklæring der de viser til hvilke grupper som anses å omfattes av konvensjonen. Pr. 7. mai 1998 hadde åtte stater avgitt erklæringer.
Det opplyses at samer, kvener, skogfinner, romanifolket (tatere/de reisende), rom og jøder anses å oppfylle kriteriene for « nasjonale minoriteter » og omfattes således av konvensjonens virkeområde. Regjeringen foreslår likevel at Norge ikke benytter adgangen til å avgi erklæring som nevnt siden det kan anses som en begrensning av konvensjonens anvendelsesområde, samt vekke utilsiktede reaksjoner blant personer som tilhører de aktuelle gruppene. Det kan her bl.a. nevnes at samene, som er positive til ratifikasjon, ikke ønsker å klassifiseres som nasjonal minoritet. Konvensjonens bestemmelser gjelder likevel fullt ut for de grupper eller enkeltpersoner som ønsker å påberope seg dens bestemmelser.
Det opplyses at spørsmålet om norsk ratifikasjon har vært forelagt alle departementer, samt en rekke institusjoner og organisasjoner til høring. En har lagt vekt på å forsøke å nå personer i de gruppene som tenkes omfattet av konvensjonen. Hovedinntrykket er at høringsinstansene ikke har innvendinger mot at Norge ratifiserer konvensjonen, og representanter for samene, kvenene, skogfinnene, rom/sigøynere og jødene støtter norsk ratifikasjon. Denne holdningen støttes også av én av romanifolkets (tatere/de reisendes) organisasjoner, men det har fremkommet en rekke skeptiske høringsuttalelser fra andre av denne gruppens representanter, jf. kapittel 6 i proposisjonen.
Når det gjelder administrative og økonomiske konsekvenser opplyses det bl.a. i proposisjonen at overvåkingen av statens gjennomføring av konvensjonen skal skje gjennom opprettelse av en rådgivende ekspertkomité som skal bistå Europarådets ministerkomité. Dette vil kunne kreve økt bidrag fra Norge som konvensjonspart. Bidraget vil måtte dekkes innenfor Utenriksdepartementets budsjettramme.
For øvrig er konvensjonen tolket slik at den ikke innebærer noen nye rettigheter i forhold til eksisterende norsk rett, slik at en norsk ratifikasjon ikke vil medføre økte økonomiske forpliktelser. Som en oppfølgning av konvensjonen og som følge av økt politisk oppmerksomhet omkring nasjonale minoriteter, vil det imidlertid kunne være ønskelig med iverksettelse av tiltak for bedre samordning av statens politikk overfor disse gruppene. I en rapport fra en tverrdepartemental arbeidsgruppe om samordning av statens minoritetspolitikk konkluderes det med at et samordningsansvar bør legges til Kommunal- og regionaldepartementet, og at det departementet da vil ha behov for tilføring av ressurser. Det anslås at det vil kunne bli behov for fem årsverk samt midler til drifts- og prosjektstøtte til frivillige organisasjoner.