Innst.S.nr.101 (1998-1999)
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om statens forhold til frivillige organisasjoner. Styrking av aktivitet i lokale, frivillige organisasjoner.

3. Komiteens merknader

3.1 Bakgrunn og disposisjon for meldingene

       Komiteen viser til at bakgrunnen for St.meld. nr. 27 (1996-1997) og St.meld. nr. 44 (1997-1998) er et enstemmig vedtak i Stortinget 18. oktober 1995. Dette igjen med bakgrunn i tidligere Stortingsmeldinger som St.meld. nr. 29 (1992-1993) Nærmiljømeldinga og St.meld. nr. 16 (1993-1994) « Lat ikkje graset gro att mellom grannar ». Enstemmig vedtak i Stortinget 1995 lyder:

       Komiteen viser til at frivillige organisasjoner i lange tider har fungert som sosiale, religiøse og kulturelle tradisjons- og verdiformidlere i vårt samfunn. De har bidratt til å opprettholde den sosiale og moralske bæreevne som et fundament for personlig ansvarsfølelse og for samfunnets evne til å løse sosiale oppgaver. Innsatsen fra foreninger og organisasjoner har også vært banebrytende i utviklingen av viktige institusjoner på flere samfunnsområder, ikke minst innen humanitær omsorg, velferd og kunnskapsformidling. Barn og unge har representert en viktig målgruppe. Selv om noe av det frivillige engasjementet gradvis har gått over til å bli betraktet som et supplement til de offentlige ordninger, mener komiteen at frivillige ideelle organisasjoner fortsatt vil spille en viktig rolle når det gjelder å formidle holdninger og verdier til enkeltmennesker og samfunn. Gode arbeidsvilkår er en forutsetning for at de kan være i stand til å ivareta denne viktige rollen.

       Komiteen konstaterer at det er bred politisk enighet om prinsippene for en framtidig statlig politikk overfor de frivillige organisasjonene, basert på tre ulike former for frivillig virke: medlemsbasert virke, verdibasert samvirke og fortjenestefri velferdsproduksjon. Et aktivt og levende sivilsamfunn er en grunnleggende forutsetning for en videre utvikling av velferdssamfunnet. De frivillige organisasjonene knytter mennesker sammen, styrker demokratiet, realiserer viktige individuelle og sosiale verdier og er selve fundamentet i et aktivt kulturliv. Deltakelsen i de offentlige oppgaveløsningene gir vesentlige bidrag til å løse viktige velferdsoppgaver.

       Komiteen viser til at framveksten av den moderne velferdsstaten førte med seg endringer i forholdet mellom staten og organisasjonene. Bakgrunnen for dette var først og fremst den sterke utvidelsen av det offentlige ansvarsfeltet. Det offentlige engasjementet økte der frivillige organisasjoner hadde vært enerådende. Det gjaldt spesielt helse- og sosialområdet, barns og unges oppvekstvilkår samt kultursektoren. Denne utviklingen har etter komiteens syn vært helt grunnleggende for dannelsen av det norske velferdssamfunnet. Det synes i dag klart at de offentlige velferdsambisjonene på enkelte områder vanskelig lar seg realisere uten medvirkning fra de frivillige organisasjonene.

       Komiteen vil for øvrig henlede oppmerksomheten mot behovet for å stimulere frivillig arbeid som har som siktemål å samle mennesker fra forskjellige aldersgrupper. Dette vil motvirke en uheldig alderssegregering og styrke båndene mellom generasjonene. Det er også grunn til å spørre om tilskuddsordningene rettet mot arbeidet for bedre integrering av innvandrere i det norske samfunn er gode nok. Dette gjelder spesielt i forhold til barn og unge, som på mange måter har lett for å « falle mellom » to kulturer.

       Komiteen vil understreke betydningen av at statlige støtteformer og kontrollordninger tilpasses de ulike formene for frivillig virke. Dette både for å fange opp mangfoldet, behovene for økonomisk støtte til enhver tid og for å sikre at kontrollordningene ikke er mer omfattende og byråkratiske enn strengt tatt nødvendig. I den anledning vises til St.meld. nr. 27 (1996-1997) hvor bl.a. behovet for å finne fram til kontrollrutiner som er tilpasset særpreget i den frivillige virksomheten, blir påpekt. Komiteen forutsetter at Regjeringen foretar en grundig gjennomgang av dagens kontrollrutiner med sikte på å forenkle disse så langt det er mulig og hensiktsmessig. I særlig grad gjelder dette ordningene som angår barne- og ungdomsorganisasjonene, og i forhold til grunnstøtten.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker også på de frivillige organisasjonene som gjennom sitt meningsmangfold setter viktige spørsmål på dagsorden og fungerer som premissleverandører i den politiske debatten. Disse organisasjonene passer på at viktige mål som er vedtatt av politiske organ, blir fulgt opp med handling, og fungerer på mange måter som voktere av samfunnsinteresser og demokratiet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil likevel understreke betydningen av at organisasjonene ikke tillegges oppgaver som bl.a. av hensyn til rettferdig fordeling fortsatt må være et offentlig ansvar. De frivillige organisasjonene må fortsatt være et supplement til det offentlige tilbudet. I motsatt fall vil vi få en utvikling mot et « veldedighetssamfunn » og en svekkelse av velferdsstaten.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer også at hensikten var å drøfte og klargjøre den delen av de frivillige organisasjonenes arbeidsvilkår og økonomi som skal være et statlig anliggende.

       Disse medlemmer stiller seg bak at forutsetningen for en ytterligere utvikling av samfunnet avhenger av et levende og aktivt samfunn. Disse medlemmer presiserer her at de Frivillige organisasjonene er en meget viktig del av dette. Disse medlemmer viser til at organisasjoner vi kjenner i dag var etablert før Riksforsamlingen på Eidsvoll hadde sitt første møte. At Stortinget i løpet av fem år har hatt til behandling fire Stortingsmeldinger hvor tema om frivillighet er berørt på forskjellige måter forteller hvor stor betydning frivillig virke og frivillige organisasjoner har for norsk tradisjon.

       Styrken og tradisjonen vises best ved å vise til at i Norge er det over 2000 landsdekkende organisasjoner, og nesten 17 millioner organisasjonsmedlemskap. Det utgis medlemsblader eller lignende publikasjoner i et samlet opplag på nesten 17 millioner.

3.2 Finansiering

       Komiteen viser til at staten gjennom ulike departementer overfører betydelige økonomiske midler til de frivillige organisasjonene og deres virksomhet. I 1995 utgjorde disse overføringene gjennom organisasjonenes sentralorganisasjoner ca 4,7 mrd. kroner. De ulike departementene legger imidlertid ulike tildelingsprinsipper til grunn for overføringene samtidig som de også benytter forskjellige kontrollrutiner.

       Komiteen mener det er viktig å bemerke at det offentlige tilskuddet utgjør en relativt liten andel av de frivillige organisasjonenes inntektsgrunnlag hos noen, mens det hos andre er helt avgjørende. Komiteen er oppmerksom på at noen lag/organisasjoner er best tjent med grunnstøtte, mens andre har mer behov for prosjektstøtte, og mener dette må det tas hensyn til.

       Komiteen viser til at NOU 1988:17 synliggjorde organisasjonenes mangfoldige innsats i det norske samfunn og deres innveving i offentlig politikk og økonomi. Utredningen viste at organisasjonene er viktige bærebjelker på så å si alle samfunnsområder. Den viste også at staten, fylkeskommunene og kommunene er viktige medspillere for de frivillige organisasjonene. Offentlige bevilgninger til organisasjonene og deres tiltak er svært ofte en grunnleggende forutsetning for deres virke. Uten offentlig støtte ville virksomheten hatt et betydelig mindre omfang enn i dag. Komiteen vil på denne bakgrunn understreke betydningen av at de offentlige tilskuddsbevilgningene holdes på et høyt nivå. I de fleste tilfeller utgjør det offentlige tilskuddet en relativt liten del av den enkelte organisasjons totale økonomi, men svært ofte er det snakk om basisfinansieringen av den organisatoriske ryggraden i organisasjonen.

       Komiteen støtter forslaget om at det opprettes en ny statlig tilskuddsordning til organisasjonenes lokale lag og foreninger og målsettingen med denne. Den nye ordningen skal komme i tillegg til dagens ordninger. Komiteen har merket seg at det i liten grad skal legges statlige føringer på anvendelsen av støtten og at den skal komme lokallag og foreninger til gode og slik sett understøtte organisasjonenes primæraktiviteter. Komiteen gir sin tilslutning til dette.

       Komiteen gir også sin tilslutning til den skisserte finansieringsordningen med sammenslåing av spill og avsetning av 10 % av tippeoverskuddet innen formålene idrett og kultur, og har merket seg at bevilgningens endelige størrelse vil bli fastsatt i forbindelse med den årlige budsjettbehandlingen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har for øvrig merket seg at overskuddet til henholdsvis idrettsformål og kulturformål bare kan anvendes til de respektive formål.

       Dette flertallet vil understreke at 10 prosentavsetningen i sin helhet skal brukes til å stimulere til aktivitet i henhold til målsetningen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i 1995 ble fordelt om lag 4,7 mrd. kroner fra departementene til frivillige lag og organisasjoner. Disse medlemmer viser her til at majoriteten av disse midlene gikk til frivillige organisasjoner som utfyller det offentlige på velferds- og tjenesteproduksjon (eks. skole, barnehager, bistandsarbeid).

       Disse medlemmer mener det ligger noe selvmotsigelse i St.meld. nr. 44 (1997-1998). Disse medlemmer viser her til at viktigheten av organisasjonenes suverenitet og uavhengighet presiseres meget grundig i begge meldingene, men gjenspeiles ikke i de praktiske tiltakene i tilleggsmeldingen. Disse medlemmer finner allikevel meldingens fremheving av de særegne kvalitetene ved frivillig virke dekkende. Disse medlemmer mener også at de tre ulike formene for frivillig virke som foreslåes kan søke støtte, er riktig i forhold til å nå ut til det mangfoldige frivillighetsarbeide som finnes, Når det gjelder de tre støtteordningene vil disse medlemmer presisere at det er grunnstøtten som er ryggraden i de frivillige organisasjonenes suverenitet. Aktivitetsstøtte og prosjektstøtte bør kun anvendes i liten grad, dette for å unngå en indirekte styring av organisasjonene. Disse medlemmer mener disse to støtteordningene bør rettes mot den uorganiserte frivilligheten.

       Disse medlemmer mener derimot at den foreslåtte fordelingsmodellen i St.meld. nr. 44 (1997-1998) er et brudd på organisasjonssuvereniteten, og den bryter med prinsippene i hovedmeldingen. Disse medlemmer mener at Regjeringen ved en slik fordelingsmodell bygger opp et nytt byråkratisk apparat. Disse medlemmer vil også her vise til at kommunestrukturen er i endring over det ganske land, kulturetater blir underlagt andre etater, mange kommuner reduserer sitt engasjement innenfor lokale kulturaktiviteter til fordel for lovpålagte oppgaver.

3.3 Fordelingen

3.3.1 Fylkeskommunal/kommunal fordeling

       Komiteen viser til at det ved utformingen av dagens tilskuddsordninger har vært viktig å finne løsninger som sikrer organisasjonenes frie stilling i samfunnet og som heller ikke påvirker deres egenart og interne prioriteringer. Det har også vært viktig å unngå at den interne demokratiske organisasjonsstrukturen påvirkes av det offentlige. Det skal være organisasjonenes eget ansvar å utvikle de lokale lagene. Komiteen er også sterkt opptatt av at eventuelle nye tilskuddsordninger ikke må resultere i etableringen av mer byråkrati og nye kontrollordninger som organisasjonene må forholde seg til.

       Komiteen viser til at begge Stortingsmeldingene understreker at det først og fremst er behov for å styrke lokalleddene i det frivillige organisasjonsarbeidet. Det understrekes også at det er enkeltmenneskets engasjement gjennom medlemskap, økonomisk bidrag og aktiv innsats i lokalt foreningsliv og andre typer organisering som er fundamentet for frivillig virke. ( St.meld. nr. 27 (1996-1997).)

       Komiteen sier seg derfor tilfreds med at Regjeringen har lagt til rette for en ny støtteordning spesielt rettet mot organisasjonenes lokalledd, samtidig som en også ønsker å nå mindre lokale organisasjoner uten tilknytning til nasjonalt ledd. Det overordnede målet med den foreslåtte støtteordningen er å bedre rammebetingelsene for lokale lag og foreninger, for derigjennom å styrke lokalleddets primæraktiviteter. Hensikten er også at dette kan gjennomføres uten at det fører til reduksjon i de betydelige midlene som i dag overføres til de frivillige organisasjonenes sentrale ledd over ulike departementers budsjetter.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, kan på denne bakgrunn ikke støtte Regjeringens opplegg for den praktiske gjennomføringen av nyordningen. Statlige tilskudd til frivillige organisasjoner bør fortsatt kanaliseres gjennom organisasjonenes sentrale ledd, noe annet vil kunne undergrave den organisasjonsstrukturen som er bygd opp i Norge til nå. Flertallet har tillit til at de frivillige organisasjonene både har kunnskaper og evne til å stimulere til aktivitet i de lokale frivillige organisasjonene.

       Flertallet støtter intensjonen om at de nye midlene skal komme lokale lag og foreninger tilgode og det bør derfor legges føringer som sikrer dette. Det bør for øvrig undersøkes om tildeling til lag og foreninger som mangler sentralledd kan skje gjennom Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner, LNU, eller andre paraplyorganisasjoner.

       Flertallet har merket seg at departementet i brev av 3. februar 1999 (tatt inn som vedlegg 1) mener at målsettingene bak den nye støtteordningen ikke lar seg realisere dersom midlene kanaliseres gjennom organisasjonenes sentralledd. Det er imidlertid en kjent sak at både LNU og Norsk Musikkråd har fordelt statlige tilskuddsmidler til lokal aktivitet med gode resultater. Det vises bl.a. til LNUs engasjement i forbindelse med « Ungdom mot rasisme -95 », hvor det ble opprettet en idébank som i perioden 1995-97 fordelte flere millioner kroner til lokale barne- og ungdomsorganisasjoner. Forsøket med idébank vil etter det flertallet kjenner til bli videreført. Videre vises det til den danske ordningen hvor LNUs søsterorganisasjon fordeler tilskudd til foreninger, organisasjoner eller frittstående grupper som igangsetter nye aktiviteter for barn og unge. Disse eksemplene viser at det er mulig å finne fram til gode ordninger ved å bruke organisasjonenes eget apparat og som fullt ut ivaretar intensjonene med den nye tilskuddsordningen. Flertallet ser også omtalen i departementets brev av 16. februar 1999 (tatt inn som vedlegg 2) av LNUs rolle som en bekreftelse på dette. Organisasjonene har også allerede etablert egnede kontrollrutiner som kan benyttes.

       Flertallet kan ikke se at de betenkelighetene ved en eventuell fordeling gjennom de sentrale organisasjonene som departementet peker på i sitt brev av 17. februar 1999 (tatt inn som vedlegg 3), er så store at det forsvarer etableringen av et nytt system ved fordeling via fylkeskommunene og kommunene. Den nye ordningen vil, ut fra sin målsetting, innebære at organisasjonene justerer, eventuelt supplerer, sine etablerte fordelings- og kontrollrutiner. Når det gjelder behovet for kartlegging og dokumentasjon av aktivitetsomfanget på lokalt plan, antas at de fleste organisasjonene allerede i dag har god oversikt over dette innenfor sine respektive områder. Flertallet har for øvrig merket seg at det i dag finnes en tilskuddsordning under Barne- og familiedepartementet hvor det fra statens side ikke foreligger krav om kontroll i forhold til bruk av midler i lokale lag. Da det også her dreier seg om grunnstøtte, bør erfaringene fra denne ordningen vurderes ved utformingen av kontrollrutinene for den nye tilskuddsordningen.

       Flertallet mener at dersom staten skulle ønske å styrke kommunenes muligheter til å yte kommunale tilskudd på dette området, bør dette skje gjennom økning av kommunenes rammetilskudd til kulturformål, selv om dette ikke er såkalte « øremerkede » midler. Flertallet legger også vesentlig vekt på at Kommunenes Sentralforbund i brev av 21. januar 1999 av prinsipielle grunner har gått imot Regjeringens forslag.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser for øvrig til at etablert praksis tilsier at øvre aldersgrense for tilskudd bør settes til 25 år og ikke begrenses til 18 år for den nye ordningen. Dette vil også øke mulighetene for å nå intensjonen om å styrke lag og foreninger der barn og unge selv har innflytelse på utviklingen av aktivitetene.

       Flertallet vil understreke at den økte statlige støtte til frivillige lag og organisasjoner ikke er ment å erstatte det kommunale og fylkeskommunale engasjement. Flertallet mener at fordeling gjennom organisasjonenes sentralledd bidrar til å understreke at det kommunale nivå fortsatt har like stort ansvar for å stimulere og støtte frivillige lag og organisasjoner i egen kommune uavhengig av statens bidrag.

       Flertallet vil påpeke at også kommunene har et ansvar for tiltak rettet mot uorganiserte barn og unge. Dette ansvaret må ikke reduseres ved at statlige midler tiltenkt frivillige lag og organisasjoner delvis avsettes til prosjekter eller tiltak for uorganisert ungdom.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet støtter Regjeringens forslag om at den nye støtteordningen bør overføres via andre kanaler enn de øvrige eksisterende ordningene, for å unngå sammensmeltning med disse og for å sikre at den lokale satsing i størst mulig utstrekning blir tilgodesett. Etter disse medlemmers oppfatning vil dette også være med å sikre de frivillige organisasjoner større ressurstilgang samlet sett og slik bidra til styrking av organisasjonenes slagkraft. En kanalisering gjennom den kommunale forvaltning anses også av den grunn som mer hensiktsmessig enn en ordning med fordeling gjennom organisasjonenes sentralledd.

       Disse medlemmer mener det ikke er grunnlag for å hevde at en ordning hvor midlene overføres via kommuneforvaltningen i større grad enn andre ordninger vil ha som konsekvens at kommunene reduserer egne bevilgninger til lokale lag og organisasjoner. Den foreslåtte ordning med overføring via kommunene vil snarere kunne bidra til å styrke kontakten mellom det frivillige arbeidet og kommuneforvaltningen, noe som må anses som en betydelig fordel.

       Disse medlemmer kan heller ikke se at den foreslåtte ordning vil resultere i etablering av ekstra byråkrati og nye kontrollordninger, slik det blir hevdet. Tvert imot vil en ordning med kanalisering av midlene gjennom organisasjonenes sentralledd ha større administrative konsekvenser for sentralforvaltningen og samlet sett bli mer omfattende for organisasjonene enn den ordningen Regjeringen foreslår. Dette er grundig underbygget i brev fra kulturministeren datert 3. februar 1999 som vedlegges denne innstillingen.

       Disse medlemmer viser også til at den foreslåtte støtteordning i stor grad er tenkt som en grunnstøtteordning øremerket lokalleddene og vil derfor kreve andre tildelingskriterier og kontrollordninger enn de eksisterende støtteordningene som ofte har vært gitt som prosjektstøtte. Dette innebærer at en eventuell kanalisering av støttemidlene via organisasjonenes sentrale ledd vil kreve etablering av nye omfattende rutiner. Dersom en slik ordning blir valgt må det først av alt gjennomføres en kartlegging der organisasjonene må dokumentere sitt aktivitetsomfang på lokalt nivå. En slik kartlegging vil være nødvendig for at departementet kan foreta en skjønnsmessig vurdering i forhold til hvor mye den enkelte organisasjon skal kunne få i statlig støtte. En tildeling gjennom de kommunale ledd vil derimot foregå på grunnlag av et objektivt, lett kontrollerbart kriterium, som ifølge departementet ikke fordrer de samme registrerings- og kontrollprosedyrer som en tildeling gjennom organisasjonenes sentralledd, jf. kulturministerens brev datert 17. februar 1999 som også vedlegges denne innstillingen.

       Disse medlemmer vil imidlertid særlig understreke kommunenes nærhet til den lokale aktivitet som begrunnelse for sitt syn på fordelingsordningen. Den enkelte kommune står nærmest til å ha oversikt over alle typer aktivitet og er derfor det organ som best vil være i stand til å foreta en helhetlig vurdering i forhold til det enkelte lokalsamfunn og derved sikre et mangfold i det lokale lag- og foreningsliv. For øvrig viser disse medlemmer til den argumentasjon som er anført for dette i tilleggsmeldingen, St.meld. nr. 44 (1997-1998).

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen foreslår en ny tildelingsmetode for den nye støtteordningen. Disse medlemmer ser både styrke og svakheter med den foreslåtte ordningen. Ved en kommunal/fylkeskommunal støtteordning er det ikke til å unngå at det medfører ulik praksis i forvaltningen. Disse medlemmer registrerer Regjeringens målsetning ved den nye modellen om økt aktivitet i organisasjonene sammen med et ønske om å støtte aktiviteter rettet også mot andre enn organisasjonenes egne medlemmer i lokalmiljøet.

       Disse medlemmer deler Regjeringens mål om å bidra til økt aktivitet både i organisasjonene og i lokalmiljøet generelt. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen fremhever to mulige kanaler for å nå lokalt frivillig arbeid. Disse medlemmer er enig i at statlige myndigheter ikke kan stå for denne detaljfordelingen.

       Disse medlemmer mener den foreslåtte ordningen fra Regjeringen som går igjennom ytterligere to offentlig forvaltningsledd vil medføre ytterligere byråkrati, ulike vurderinger fra kommune til kommune.

       Disse medlemmer mener Regjeringens forslag bryter med prinsippet om at forholdet mellom offentlig forvaltning og de frivillige organisasjonene skal ha gjensidig tillit og respekt. Det er meget viktig at man ivaretar og styrker den demokratiske strukturen det frivillige organisasjonslivet har i samfunnet. Disse medlemmer anser at den foreslåtte ordningen i St.meld. nr. 44 (1997-1998) bryter denne strukturen når det offentlige griper inn i de interne organisasjoners prioriteringer.

       Disse medlemmer viser til at Kommunenes Sentralforbund presiserer i brev av 21. januar 1999 at offentlige myndigheter ikke bør etablere ordninger som inviterer til at frivillige organisasjoners lokale virksomhet administreres som « underbruk » av offentlig forvaltning - og uten nødvendig respekt for frivillighetens selvstendige rolle. Et annet moment disse medlemmer vil peke på er frykten for at kommunene vil redusere eksisterende bevilgninger til den lokale frivillighet. Disse medlemmer ser selvfølgelig faren for dette, og har registrert at enkelte kommuner allerede har signalisert dette gjennom sine budsjetter for 1999. Disse medlemmer ser imidlertid at denne utviklingen vil skje uavhengig av valg av modell. Disse medlemmer vil også peke på at bevilgningene til frivillige lag og organisasjoner ikke er noen lovpålagt oppgave slik at kommunene her står fritt.

       Disse medlemmer vil allikevel henstille til at kommunene betrakter dette som nye midler som skal komme frivilligheten tilgode utover eksisterende bevilgninger.

       Disse medlemmer kan finne dekning for Regjeringens argumentasjon om kommunens nærhet og kjennskap til frivilligheten i enkelte tilfeller, men komiteen finner ikke argumentet dekkende nok til å frata de frivillige lag og organisasjonenes tillit til å utføre fordelingen. Disse medlemmer mener organisasjonene bør ta dette som en utfordring, og sørge for at midlene får en rettferdig og mangfoldig fordeling.

3.4 Organisasjonenes ledd

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen frykter store administrative problemer ved å forholde seg til svært mange sentralorganisasjoner, og at det vil være vanskelig å skille den nye ordningen fra den eksisterende. Disse medlemmer mener dette kan løses ved å øremerke midlene med den forutsetning at de i sin helhet skulle tilfalle lokal aktivitet. Føringen fra staten ville her være hvor midlene skulle kanaliseres og ikke til hva. Alternativt mener disse medlemmer de nye midlene kunne vært kanalisert gjennom et mindre antall utvalgte sentralledd som øremerkede midler til lokal aktivitet med føringer om at også uorganisert aktivitet blir ivaretatt.

       Disse medlemmer viser her til at de organisasjoner som har hatt ansvar for fordelingen av Flax-midlene i 1998, har utført denne oppgaven tilfredsstillende. Eksempelvis Norsk Musikkråd som fordelte 6 mill. kroner hvorav 4,2 mill. kroner gikk til organisasjonene og de resterende til 19 fylkeskontor. Fylkeskontorene fikk så ansvaret med å fordele midler til de som ikke er medlemmer, dette omfatter frie grupper og tiltak, lokale foreninger innenfor andre organisasjonsstrukturer, samarbeidstiltak på tvers av lag og aktiviteter og nye tiltak til det beste for det lokale musikklivet. I tillegg har de gitt tilskudd til den uorganiserte frivilligheten. Disse medlemmer mener Norsk Musikkråds fordeling ivaretar alle de intensjoner Regjeringen har lagt i St.meld. nr. 27 (1996-1997), og bekrefter at de frivillige organisasjonene utfører fordelingen på en slik måte at mangfoldet på det lokale plan blir ivaretatt. Det er også verdt å merke seg at de 10 % som man kunne satt av til administrasjonen ble kanalisert ut til skoleorkestrene.

       Disse medlemmer er overbevist om at reaksjonene raskt vil fremkomme hvis sentralleddene ikke oppfyller intensjonene overfor lokal aktivitet.

       Et annet alternativ disse medlemmer mener kunne vært benyttet er en kombinasjonsmodell hvor for eksempel 30 % av de nye midlene kanaliseres via primærkommunene alene og de resterende midlene via sentralleddene, eventuelt noen utvalgte. Disse medlemmer ville se det som en selvfølgelighet at organisasjonene gjennom demokratiske metoder skulle finne frem til disse ved et slikt modellvalg. Men en slik modell ville sannsynligvis bli både byråkratisk og uoversiktlig. Disse medlemmer vil igjen vise til de strukturendringer som skjer i kommunene.

3.5 Samordning

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at St.meld. nr. 27 (1996-1997) pekte på behovet for en bedre samordning av departementenes tildelingspraksis. Det ble også vist til behovet for å finne fram til generelle tildelingsprinsipper som har gyldighet for hele statsforvaltningen, på tvers av departements- og sektorgrenser. Flertallet finner grunn til å understreke at dette arbeidet må gjennomføres snarest. Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at det ofte er problematisk å forholde seg til alle de forskjelligartede ordningene som finnes og at ikke alle ordningene fungerer like rettferdig. Regjeringen bør derfor komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette forholdet i forbindelse med neste års budsjettforslag. Herunder bør også behovet for et tverrdepartementalt koordineringsorgan vurderes. Det er en forutsetning at en bedre samordning ikke skal føre til at mangfoldet i organisasjonsmønsteret blir begrenset.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i at det bør tilstrebes mest mulig like tildelingsprinsipper for de ulike støtteordningene, men vil samtidig understreke at ulike organisasjoner som sorterer under ulike fagdepartementer i mange tilfelle også har svært ulikt formål og ulik organisasjonsstruktur. Det kan derfor være vanskelig å finne fram til like tildelingskriterier.

       Disse medlemmer er enig i at det foretas en gjennomgang av departementenes tildelingspraksis, men mener samtidig det er viktig at dette ikke fører til en begrensning av mangfoldet i organisasjonsmønsteret. Disse medlemmer vil også peke på at man i en slik gjennomgang må være oppmerksom på at noen organisasjoner pr. i dag får svært lite eller ingen midler.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er kjent med at det i dag er ulik politikk i de forskjellige departementer når det gjelder tilskudd til frivillige organisasjoner. Disse medlemmer mener det har utviklet seg ulike kulturer i departementene på dette feltet. Dette innebærer ulik behandling, uoversiktlighet og urettferdig økonomisk støtte. Dette medfører at tunge interesseorganisasjoner har mottatt forholdsvis store deler av midlene på bekostning av mangfoldet på lokalt plan. Disse medlemmer mener derfor at departementene må samordne sin politikk for å oppnå de mål som ligger til grunn i Regjeringens ønskede politikk i forhold til de frivillige organisasjonene.

       Disse medlemmer foreslår her at hver avdeling i departementene ved ekspedisjonssjefene settes sammen i et samordningsorgan sammen med aktører i det frivillige liv i en toårs periode for kontinuerlig å evaluere styrke og svakheter ved statens forhold til frivillige lag/organisasjoner.

       Disse medlemmer mener et slikt samordningsorgan bør medvirke til at:

       Disse medlemmer mener dette vil medvirke til mindre byråkrati og fellesløsninger på tvers, komiteen mener videre det vil motvirke eventuelle tendenser til kameraderi mellom organisasjoner og embetsfolk. Disse medlemmer vil anse dette som et mål mot et felles departement pga. at man må ta stilling til oppgaver av felles art, og at kriteriene for støtte blir rettferdige.

       Disse medlemmer mener den nye tilskuddsordningen bør evalueres etter to år og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sette ned et samordningsorgan bestående av departementene og valgte representanter fra de frivillige organisasjonene. Organet settes ned for to år og har som mandat å evaluere statens forhold til de frivillige organisasjonene med bakgrunn i St.meld. nr. 27 (1996-1997) og St.meld. nr. 44 (1997-1998). »

3.6 Oppsummering

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til sine respektive merknader foran og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen iverksette en tildelingsmodell for den nye tilskuddsordningen hvor midlene kanaliseres gjennom organisasjonenes sentralledd. Det forutsettes at det legges nødvendige føringer som sikrer at midlene når fram til grunnplanet i samsvar med målsettingene for ordningen. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til sine merknader under pkt. 3.3 Fordelingen, slutter seg til Regjeringens forslag til fordelingsordning og fremmer følgende forslag:

       « Den nye statlige tilskuddsordningen til frivillige organisasjoners lokale lag og foreninger, samt mindre lokale organisasjoner uten tilknytning til et nasjonalt ledd kanaliseres gjennom fylkeskommunene etter forslag fra kommunene. »

3.7 Spillemarkedet

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter Regjeringens intensjoner om å regulere spillemarkedet slik at det legges til rette for en bedret økonomisk situasjon for frivillige organisasjoner. Herunder bør spørsmålet om å innføre krav om minimumsandel av overskudd til det lotteriverdige formålet for samtlige lotteriformer vurderes, slik Regjeringen legger opp til.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at utviklingen av organisasjonssamfunnet har skjedd med en betydelig statlig medvirkning. Det er gjennom årene bevilget store pengebeløp til ulik drift og andre støtteordninger. Disse medlemmer vil vise til den beskjedne oppmerksomheten omkring det forhold at staten har tatt over og monopolisert store deler av organisasjonenes eget inntektsgrunnlag. Disse medlemmer mener statens engasjement på spillemarkedet sammen med store og tunge nasjonale, og også etter hvert internasjonale, organisasjoner reduserer inntektsgrunnlaget for frivillige lag og organisasjoner. Disse medlemmer mener derfor det er en alvorlig utvikling når populære, ukontroversielle inntektskilder ser ut til å havne på staten, mens organisasjonene og frivilligheten sitter igjen med diskutable og omstridte tiltak som skaper debatt om spilleavhengighet. For å motvirke denne utviklingen ønsker derfor disse medlemmer at søknaden om oppstart av Bingo-Lotto revurderes og innvilges. Disse medlemmer er av den oppfatning at med en så relativt aktiv stat i forhold til frivillighetens inntekter, utløser dette fordelingsmekanismer som kan bli urettferdige.

3.8 Regulering av spillemarkedet

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at « Regjeringen vil vurdere rammevilkårene for de ulike lotteriformer og tiltak med sikte på å oppnå en rettferdig fordeling av organisasjonenes samlede andeler i spille- og lotterimarkedet ». Disse medlemmer viser til Innst.O.nr.9 (1994-1995) der justiskomiteens medlmemer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet går imot at lotterimarkedet skal reguleres etter skjønn, jf. forslag om at det kan « tas hensyn til en samfunnsmessig forsvarlig fordeling av inntektsmulighetene for lotterivirksomhet ».

       Disse medlemmer mener fortsatt at det er uheldig om myndighetene går inn med tiltak for å regulere de ulike organisasjoners innbyrdes inntektsmulighet. Disse medlemmer viser til at alle organisasjoner som ønsker å operere på spillemarkedet, i utgangspunktet må søke og få en godkjenningstillatelse før lotteri kan settes i gang.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringens forslag til kontrolltiltak synes meget kostnadskrevende, både for myndighetene og for de berørte parter. Disse medlemmer mener at omfattende regulerings- og kontrolltiltak ikke bør iverksettes før Stortinget har tatt stilling til dette i egen sak. Før slik sak fremmes, må de økonomiske konsekvenser for administrasjon, organisasjoner og næringsliv klarlegges, og berørte instanser må få mulighet til å bli hørt.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen revurdere avslaget på søknaden om oppstart av Bingo-Lotto, og innvilger søknaden med en prøvetid på inntil to år. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen har iverksatt flere tiltak for å få bedre oversikt og kontroll over spilleautomatmarkedet og at den også varsler ytterligere begrensninger både med hensyn til aldersgrenser og utplassering. Regjeringen går videre inn for å opprette et sentralt automatregister og gjennomføre ordninger som sikrer at fastsatte regler om fordeling av overskudd til lotteriverdige formål overholdes.

       Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag og vil understreke at det ikke minst av hensyn til barn og unge haster med å innføre en strengere regulering av spillemarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen ønsker nye reguleringer og innstramninger i spillemarkedet. Dette begrunnet i de siste års utvikling når det gjelder det økende antall aktører, og at den teknologiske utviklingen har ført til nye og mer « aggressive » automater. Disse medlemmer vil her vise til at Justisdepartementet allerede har iverksatt flere tiltak for å få bedre oversikt og kontroll over spillemarkedet som bl.a.:

       De allerede iverksatte tiltakene kan redusere inntektene for de frivillige organisasjonene. Her vil disse medlemmer vise til SUNHAs tilleggsinformasjoner til høringssvar av 26. mai 1998 vedrørende typegodkjenning av gevinstautomater hvor konklusjonen er som følger:

       Dette pga.:

       Disse medlemmer registrerer også at Regjeringen gjennom sterkere kontroll ønsker å sikre at inntektene går til formålene, Regjeringen anser også større muligheter for å øke inntektene for organisasjonene ved de foreslåtte tiltak.

       Disse medlemmer mener imidlertid at det kun er leverandørene på de nye automatene som får økte inntekter av departementets forslag. Disse medlemmer vil med dette signalisere at organisasjonene må få lengre og bedre overgangsordninger som sikrer inntektene i større grad. Disse medlemmer mener man bør avvente virkningen av disse tiltakene før nye tiltak iverksettes. Regjeringens forslag til nye tiltak på automatmarkedet utsettes, og taes opp til vurdering når iverksatte tiltak er evaluert.

3.9 Økonomiske rammebetingelser (skatte- og avgiftsregler)

       Komiteen viser til vedtak i trontaledebatten 17. oktober 1995 som lyder:

       Komiteen registrerer at Regjeringen hadde som målsetning å legge frem en utredning av skatte- og avgiftsreglene for allmennyttige organisasjoner før sommeren 1998 med sikte på å gjennomføre endringene allerede fra 1998.

       Målet var å skape bedre vilkår for inntektsskaping og lønnet arbeid i frivillige organisasjoner. I denne sammenhengen skulle det også bli vurdert en forenkling i de formelle reglene for oppgaveplikt til skatte- og avgiftsmyndighetene.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen hadde til hensikt å gi en vurdering av reglene for oppgaveplikt til skatte- og avgiftsmyndighetene for frivillige organisasjoner i statsbudsjettet for 1999.

       I Ot.prp.nr.1 (1998-1999) opplyser imidlertid Regjeringen at den tar sikte på å sende ut forslag til konkret regelverk på høring våren 1999.

       Komiteen imøteser en utredning fra Regjeringen om de økonomiske rammebetingelsene for de frivillige organisasjonene. Komiteen forventer med bakgrunn i dette at Regjeringen legger frem konkrete forslag til nytt regelverk som vil styrke de frivillige organisasjonene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til partienes standpunkt i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1999. Det ble her vist til flere betenkelige sider ved Regjeringens forslag og partiets finansfraksjon konkluderte med følgende:

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, henviser til at Stortinget under budsjettbehandlingen høsten 1998 vedtok følgende:

       Flertallet imøteser Regjeringens forslag til konkret utformning av en ordning for fradragsrett for bidrag/gaver til frivillige organisasjoner. En slik fradragsrett vil være et viktig bidrag til å sikre organisasjonenes økonomi og til å redusere organisasjonenes avhengighet av offentlig støtte.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i tillegg vise til Fremskrittspartiets prinsipielle syn om at fradrag for fagforeningskontingenten bør fjernes.

3.10 Andre tiltak

       Komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig at « Utviklingsprogrammet for styrking av oppvekstmiljøet » videreføres som et samarbeidstiltak for å bekjempe negative trekk i ungdomsmiljøene. Når det gjelder finansieringen viser flertallet til St.prp. nr. 1 (1998-1999) kap. 857 post 72 hvor det sies følgende:

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg Regjeringens henvisning til « Utviklingsprogrammet for styrking av oppvekstmiljøet » som administreres av Barne- og familiedepartementet. Dette programmet skal ifølge Regjeringen komme i tillegg til den foreslåtte nye støtteordningen. Disse medlemmer støtter Regjeringens ønske om at kommunene, ut fra lokale forhold, tar initiativ til dialog og samarbeid om tiltak som kan bekjempe negative trekk i ungdomsmiljøene, bl.a. ungdomsstyrte aktiviteter mot vold, mobbing, rus og rasisme, og at utviklingsprogrammet kan brukes i et samarbeid mellom organisasjonene og offentlige myndigheter. Disse medlemmer finner imidlertid grunn til å minne om, og beklage, at regjeringspartiene med støtte fra Fremskrittspartiet og Høyre ved behandlingen av budsjettet for inneværende år reduserte bevilgningen til programmet fra 4 mill. kroner til 100000 kroner. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag om å styrke bevilgningen slik det ble redegjort for i budsjettframlegget. I motsatt fall vil det overhodet ikke være mulig å få til noe samarbeid om de forannevnte tiltakene, noe som vil være sterkt å beklage.

3.11 Behovet for forskningsbasert kunnskap

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til St.meld. nr. 27 (1996-1997), der det ble pekt på behovet for bedre forskningsbasert kunnskap om de frivillige sammenslutningene i Norge og hvordan organisasjonslivet fungerer i dag. Denne kunnskapen er begrenset, spredt og lite systematisk. I meldingen blir det vist til flere områder hvor forskning og forskningsbasert evaluering kan gi økt innsikt i organisasjonenes særegne arbeidsformer og driftsmåter, noe som kan være til nytte både for organisasjonene selv og for myndighetene. Flertallet forutsetter at Kulturdepartementet i samarbeid med andre departementer følger opp dette arbeidet.