| |
Jeg viser til ditt brev av 18. oktober 1999 der du stiller to spørsmål. Det ene gjelder på hvilken måte det kan gripe inn i norsk arbeidsmarkedspolitikk at Kommisjonen « bør gjevast den makta som er naudsynt for å gjennomføre denne politikken ». Det andre gjelder forståelsen av begrepet « beste praksis », og om det i dette begrepet ligger politiske føringer eller vedtak som legger et politisk innhold som for eksempel full sysselsetting eller lavest mulig arbeidsløshet inn i begrepet.
Arbeidsmarkedspolitikken er ikke omfattet av EØS-avtalen, med unntak av deltakelsen i det europeiske formidlingssamarbeidet, EURES, og regelverk vedrørende ulike trygdeordninger, herunder arbeidsledighetstrygd. Ut over dette har EUs arbeidsmarkedspolitikk ingen direkte betydning for norsk arbeids-markedspolitikk.
Det aktuelle programmet som er omtalt i St.prp. nr. 95 (1998-1999), er en del av Kommisjonens arbeid med oppfølgingen av EUs økte fokus på sysselsettingsspørsmål. Programmet i seg selv gir ikke Kommisjonen muligheten til å gripe inn i arbeidsmarkedspolitikken til de land som deltar, heller ikke i EU-landene. Formålet med programmet er en faglig kunnskapsoppbygging og -spredning som indirekte vil gi informasjon om arbeidsmarkedsutviklingen og arbeidsmarkedspolitikken i medlemslandene til bl.a. Kommisjo-nen. Denne kunnskapen brukes sammen med annen kunnskap når Kommisjonen utarbeider sine årlige sysselsettingsrapporter.
Kommisjonen utarbeider ingen rapport om norsk sysselsettingspolitikk, da det er medlemsstatene Kommisjonen bruker sine ressurser i forhold til. Det Norge primært kan oppnå ved deltakelse i programmet, er å få kunnskap om EU-landenes erfaringer vedrørende ulike sysselsettingstiltak og -program lovgivning m.v.
Begrepet « beste praksis » brukes om det eller de land som kan vise til den beste utviklingen på et felt der EU har politisk fokus. Det kan f.eks. være det land som har lavest arbeidsledighet for en gruppe, eller det land som har hatt en særlig sterk reduksjon i arbeidsledigheten for en gruppe eller på et område. Ungdomsledighet, livslang læring, arbeidsmarkedsetatens arbeid, etablererordninger og samarbeid med arbeidslivets parter er eksempler på temaer det har vært fokusert på under den delen av programmet som omhandler spredning av « beste praksis ». « Beste praksis » brukes ikke nødvendigvis for å beskrive situasjonen på et område i absolutt forstand. De fleste land vil kunne få muligheten til å orientere Kommisjonen og andre land om et felt hvor det synes det har lyktes godt.
EU har fastlagt målsettinger både i forhold til økonomisk politikk og innenfor sysselsettingsfeltet. Overordnede mål er « en høy og vedvarende vekst og sysselsetting ». EU-kommisjonen fremhever i ulike sammen-henger ambisjonen om å komme opp på en sysselsettingsrate på linje med EUs viktigste handelspartnere. Dette har vært tallfestet til en sysselsettingsrate på ca 70 % i gjennomsnitt i EU.
De fleste målsettingene er av kvalitativ karakter. Det er imidlertid knyttet konkrete målsettinger til hvor lenge en bør tillate personer å gå arbeidsledig før de bør tilbys aktive tiltak. Det nyttes mange indikatorer for utviklingen på arbeidsmarkedet samt politikkindikatorer for å følge opp de fastsatte målsettingene. Sentrale arbeidsmarkedsindikatorer er gjengitt i tabell 9.13 side 127 i St.prp. nr. 1 Arbeids- og administrasjons-departementet.
Full sysselsetting eller lavest mulig arbeidsledighet kan ikke anses å være omfattet av begrepet « beste praksis ». Ulike tiltak som kan ha bidratt til at et land kan ha oppnådd en gunstig arbeidsmarkedssituasjon, vil imidlertid komme inn under begrepet.