| |
Jeg viser til brev av 27. oktober d.å. hvor det bes om en vurdering av forslaget i Dok.nr.8:04 (1999-2000) om tilskudd til fiskebruk.
I brev av 2. juni 1998 til Stortinget (kopi vedlagt) ved Næringskomiteen redegjorde jeg for mitt syn vedr. spørsmålet i Dok.nr.8:102 (1997-1998) om oppretting av et fond der fiskeribedrifter skulle kunne søke om tilskudd og lån for å oppfylle hygienekrav i EØS-reglene.
EØS-avtalens hygienekrav følger av EU's mål om at varehandelen skal flyte best mulig. Artikkel 100 A i Romatraktaten hjemler rettsakter for gjennomføringen av det indre markedet. I medhold av denne har EU således harmonisert sitt regelverk knyttet til handel med dyr og animalske produkter, herunder fisk.
Gjennom Vedlegg 1 til EØS-avtalen overtok EFTA-landene 1. juli 1994 de aller fleste av EUs bestemmelser om helse, hygiene og kvalitetskrav innen EØS-området for nevnte produkter. Ved den såkalte Veterinæravtalen overtok Norge 1. januar 1999 de øvrige bestemmelser, slik at vi i dag er fullt ut harmonisert med EU på dette området. En viktig konsekvens av dette er at grensekontrollen mellom Norge og EU er opphevet, noe som har stor og positiv betydning for vår fiskeeksport til EU.
Alle godkjente norske fiskeindustribedrifter nyter godt av de fordeler EØS-avtalen gir på det veterinære området. Kravene er ikke særegne for EU. Det er en internasjonal trend å skjerpe regelverket for hygiene og kvalitet i matvareproduksjon. I og med at EU's regelverk baseres på internasjonale standarder, er gevinsten ved oppfylle disse kravene også i realiteten inngangsbilletten til andre markeder i verden.
På bakgrunn av at myndigheter, organisasjoner, media og den enkelte bedrift gjennom flere år har vært opptatt av konsekvensene for norsk fiskeindustri av EØS-avtalens hygienekrav, anmodet Fiskeridepartementet i november 1998 Fiskeridirektoratet om å redegjøre for dagens standard innen fiskeindustrien. Spesielt var det behov for å få en mer nøyaktig oversikt over hvor mange bedrifter som ikke oppfyller dagens hygienekrav og kostnadene ved å oppgradere disse.
Rapporten fra Fiskeridirektoratet konkluderer med at langt de fleste fiskeindustribedriftene, dvs. 686 av 775 ikke vil ha nevneverdige problemer med å oppfylle hygienekravene. For 79 bedrifter vil det imidlertid være mer lønnsomt å bygge nytt anlegg i stedet for å investere i oppgradering av det gamle.
Investeringsbehovet er anslått å være ca 2.5 milliarder kroner for å oppgradere samtlige anlegg til dagens krav. Forrentning av investeringer i full fornyelse forutsetter økt inntak av råstoff og innebærer således en kapasitetsøkning.
Departementet er innforstått med at ikke alle de nevnte 79 bedriftene vil ha tilstrekkelig økonomisk grunnlag til å investere i nytt anlegg. Rapporten viser imidlertid at flere av disse bedriftene er lokalisert til steder med mer enn ett fiskebruk, slik at en eventuell nedleggelse ikke vil medføre avsetningsproblemer for fiskerne.
Jeg kan ikke se at situasjonen for fiskeindustrien i dag er vanskeligere med hensyn til å oppfylle gjeldende hygienekrav enn ved min redegjørelse i brev av 2. juni f.å.
Fiskeridirektoratets rapport viser snarere det motsatte. Langt de fleste fiskebruk har i dag en standard som stilles i henhold EUs hygienekrav. De fleste anlegg som ikke har oppfylt EØS-regelverket når det gjelder standard, er mindre bedrifter med gammel bygningsmasse. Aktivitetene på disse anleggene er i stor grad basert på sesongfiskeri.
Jeg vil også minne om at den økonomiske situasjonen for fiskeindustrien i dag er betydelig bedre enn på langt tid, med økt inntjening og en egenkapitalandel som har økt de siste år.
Det er min oppfatning at alle aktive fiskerisamfunn bør ha et mottaksanlegg. Jeg mener at det bør være mulig å oppgradere de av de 79 bedriftene som har en viktig rolle i lokalsamfunnet, innenfor dagens ordinære virkemiddelapparat. Fiskeridepartementet har anmodet SND om å prioritere finansiering til disse anleggene.
Til slutt vil jeg minne om at det de nærmeste årene er forventet nedgang i kvotene for de viktigste hvitfiskartene. Dette tilsier at det bør vises stor varsomhet med å øke dagens samlede kapasitet innen norsk fiskeindustri.