| |
Jeg viser til brev av 6. oktober d.å fra justiskomiteens fungerende leder Vidar Bjørnstad, vedlagt forslag om ovennevnte (Dok.nr.8:63).
Jeg deler den uro som representantene Kristin Halvorsen og Ågot Valle gir uttrykk for, når det gjelder påkjenningene som ofre og/eller pårørende utsettes for i flere alvorlige kriminalsaker. Etter min oppfatning hender det ikke sjelden at medier går for langt i sitt arbeid for å få tak i opplysninger og synspunkter for å lage en nyhetssak, noe som pårørende og ofre nok føler krenkende. Vern om privatlivets fred er også i slike situasjoner viktig.
Imidlertid har mediene frihet til å dekke alvorlige kriminalsaker, også med informasjon fra pårørende og ofre, innen grensene man har i gjeldende rett. Jeg finner det ikke hensiktsmessig å ta initiativ til en rettslig regulering av hva mediene kan eller ikke kan gjøre, når det gjelder innhenting av informasjon i forbindelse med kriminalsaker. Pressen og mediene for øvrig må selv arbeide for å utvikle standarder som kan veilede i arbeidet overfor ofre og pårørende.
Jeg finner det heller ikke riktig at politiet, som skal ha ansvaret for gjennomføringa av etterforskningen i straffesaker, eller påtalemyndigheten som skal iretteføre sakene, skal ha som oppgave å tilby hjelp til å avgrense/begrense kontakt med mediene, selv om ofre eller pårørende skulle gi uttrykk for ønske om dette. Etter min oppfatning vil en slik praksis kunne medføre uheldige utslag, selv om det kunne være informasjonsfolk som utfører en slik virksomhet, og ikke politiets tjeneste- eller embetsmenn. Ikke minst den mistenkte eller siktede, samt forsvarersiden, kunne oppfatte en slik ordning som et forsøk fra politiets eller påtalemyndighetens side på å påvirke etterforskningen og saksbehandlingen. Det kan dessuten tenkes at også den mistenkte/siktedes pårørende kunne trenge en tilsvarende ordning, i de tilfeller der mediene er ekstra pågående.
Politiet har i dag i flere distrikter egne informasjonsmedarbeidere. Disse har som primær oppgave å bringe politidistriktets informasjon og synspunkter ut til allmennheten. Det faller etter min vurdering ikke naturlig at disse skal yte ofrene bistand når det gjelder å ivareta forholdet til mediene. Også disse medarbeiderne er underlagt politiets ledelse og vil lett bli oppfattet som å arbeide for politiets hensyn i kriminalsaker.
Det er imidlertid grunn til å ta alvorlig det press som mange ofre eller pårørende møter fra mediene i alvorlige kriminalsaker. Dette er saker der den påkjenningen som har med selve overgrepet eller forbrytelsen, i seg selv er betydelig. Jeg vil derfor se på andre muligheter for å kunne yte den assistanse overfor ofre og pårørende som representantene foreslår i Dok.nr.8:63. I den forbindelse vil jeg peke på muligheten som ligger i utvikling av rådgivningskontorer for kriminalitetsofre. Dette er kontorer som også kan benyttes av pårørende til ofre i alvorlige kriminalsaker.
Det pågår for tiden et prøveprosjekt i et samarbeid mellom Justisdepartementet og Sosial- og helsedepartementet med rådgivningskontorer for kriminalitetsofre. Erfaringene hittil er positive og jeg vil vurdere om disse bør utvikles videre med sikte på å kunne gi hjelp, veiledning og støtte som 1. linjetjeneste overfor kriminalitetsofre.
Jeg vil også nevne at politiet har en generell plikt til å yte hjelp og bistand til alle som har behov for det. Dette er nedfelt i den mål- og oppgavestruktur som alle politidistrikter arbeider etter. Dette gjelder også ofre og pårørende i kriminalsaker, som kan orienteres om at det i deres saker kan oppstå press om informasjon etc fra mediene.