Innst.S.nr.252 (1999-2000)
Innstilling fra kommunalkomiteen om kommuneøkonomien 2001 m.v.

1. Fornyelse av offentlig sektor lokalt - innledning og generelle merknader

1.1 Sammendrag

       Innledningsvis i proposisjonen peker Kommunal- og regionaldepartementet på en del sentrale utfordringer for kommunesektoren. Kommunesektoren står i dag for størstedelen av produksjonen av offentlige velferdstjenester, og proposisjonen viser at produksjonen av tjenester innenfor f.eks helse, pleie og omsorg og barnehager har vært økende gjennom hele nittitallet.

       Samtidig er kommunen den arenaen der den enkelte har størst mulighet for å øve innflytelse gjennom direkte deltagelse i det politiske liv, eller gjennom å påvirke på annen måte i lokalsamfunnet.

       Velferdsutfordringene framover er store. Befolkningens alderssammensetning vil i seg selv føre til økt etterspørsel av kommunale tjenester utover på 2000-tallet. Ved siden av at behovet for tjenester øker, står også kommunene ovenfor et arbeidsmarked der tilgangen på arbeidskraft etter hvert vil bli knappere. Samtidig har publikums forventninger både til omfang og kvalitet på tjenestene endret seg. Valgfrihet, behov for individuelle løsninger og økt tilgjengelighet er krav som settes sterkere i fokus. Behov for mer moderne, mer effektive og mer brukervennlige tilbud vil gi store utfordringer til både stat og kommune i årene framover.

       En forutsetning for modernisering og effektivisering av kommunal sektor, er at den statlige detaljstyringen reduseres og at kommunene blir gitt større mulighet for selvstendige prioriteringer og valg tilpasset lokale forhold. Større kommunal frihet til å foreta egne valg vil også bidra til å levendegjøre lokaldemokratiet. Kommunene må ha et spillerom som gjør det interessant for folk å delta i lokalpolitikken. At innbyggerne deltar og ulike synspunkter kommer fram, er også et nødvendig fundament for å skape en effektiv kommunal forvaltning.

       Styrking av lokaldemokratiet og mer effektiv ressursbruk i kommunesektoren er viktige mål for regjeringens arbeid med å fornye offentlig sektor lokalt.

1.2 Komiteens generelle merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen og Leif Lund, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J Hoddevik og Erna Solberg, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at utvikling i kommuneøkonomien ikke kan sees isolert fra den generelle økonomiske utviklingen i landet. Det er viktig å holde en stram budsjettpolitikk for blant annet å trygge sysselsettingen og hindre renteoppgang.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, vil peke på at det er viktig at budsjettpolitikken tilpasses den økonomiske utviklingen, for blant annet å trygge sysselsettingen og hindre renteoppgang. Målet med budsjettpolitikk kan ikke bare være at den skal være stram, men at den skal være riktig.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti viser ellers til disse partiers forslag i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 61 (1999-2000) om å gi kommunene en kompensasjon for lønnsoppgjøret i offentlig sektor.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser for øvrig til at det ikke er uenighet når det gjelder behovet for et tilstrekkelig stramt budsjett, men at det er uenighet om hva som er tilstrekkelig stramhet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at situasjonen i norsk økonomi er svært god og ikke kan rettferdiggjøre manglende satsing på skole og helse. Det er imidlertid en økende ubalanse mellom privat forbruk og offentlig forbruk. En nødvendig styrking av skole, helse og omsorg er fullt mulig uten skadevirkninger for norsk økonomi. Dette kan gjøres ved å omfordele fra andre sektorer, ved å innføre grønne skatter på forurensende og miljøskadelig forbruk, og ved å øke skatten på store kapitalinntekter.

       Det uakseptabelt at et rikt land som Norge ikke løser prekære behov i skole og helsesektoren når det åpenbart finnes ressurser til det, hvis en er villig til omfordeling. Kommuneøkonomi og generell økonomi må sees sammen og budsjettpolitikken må legges opp slik at en sikrer de viktigste oppgavene først.

       Komiteen viser til at kommuner og fylkeskommuners virksomhet må tilpasses dagens velferdsutfordringer og morgendagens krav innen tjenesteproduksjon i offentlig sektor. Dette må skje parallelt med at tilgang på arbeidskraft vil bli knappere og fordrer fornyelse og effektivisering.

       Komiteen mener det er behov for fornyelse av offentlig sektor, for omlegginger og effektivisering innen kommune og fylkeskommune som de viktigste produsenter av våre velferdstjenester. Komiteen har merket seg at mange kommuner ligger langt fremme i utviklingen av gode og effektive løsninger, som tilfredsstiller innbyggernes behov. Disse er gode modeller for andre kommuner som ikke er kommet så godt i gang.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener en sterk offentlig sektor er bærebjelken i velferdssamfunnet. Flertallet understreker at det er ønskelig med en sterk offentlig sektor også i framtiden, men da må tjenestetilbud og løsninger være best mulig og gi mest mulig rettferdig fordeling av velferdsgodene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser viktigheten av at det offentlige tilbyr gode velferdstjenester på helt grunnleggende områder som helse, omsorg og utdanning. Dette betyr ikke at det må bygges opp en sterk offentlig sektor, men at det offentlige sikrer seg en solid økonomi slik at et godt tilbud av disse tjenestene kan tilbys i årene som kommer. Disse medlemmer mener at det offentlige skal finansiere helt grunnleggende velferdstjenester, men at private bedrifter kan stå for produksjonen av disse. Disse medlemmer mener at en sterk offentlig sektor ikke er et mål, og at en sterk offentlig sektor kan bidra til å svekke tilbudet av velferdstjenester. I denne sammenheng viser disse medlemmer til at en forutsetning for å opprettholde en sterk offentlig sektor er at skatte- og avgiftsnivået forblir høyt. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette vil undergrave den viktige verdiskapingen som skjer i private bedrifter. Disse medlemmer vil påpeke at det er denne verdiskapingen som vil være avgjørende for om vi makter å opprettholde et høyt velferdsnivå i fremtiden.

       Komiteen vil understreke at sterk statlig styring ikke er noen garanti for at alle kommuner har like forutsetninger for å gi et likeverdige tjenestetilbud. Komiteen er enig med Regjeringen i at detaljstyring av kommuner og fylkeskommuner må reduseres, som en forutsetning for fornyelse og effektivisering. Oppgavefordeling, kommune- og fylkesinndeling og styringssystemene er viktige rammebetingelser for omstilling og fornyelse. Komiteen vil vise til at Oppgavefordelingsutvalget legger fram sin innstilling i juli 2000. Komiteen er tilfreds med at Regjeringen vil legge fram en sak om dette for Stortinget våren 2001 for å drøfte antall forvaltningsnivåer og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene, som viktige ledd i fornyelsen og styrkingen av offentlig sektor.

       Komiteen støtter de omlegginger som foreslås i prinsippene for statlig styring; til mål- og resultatstyring basert på konsultasjoner og KOSTRA (KommuneSTatRApportering). Komiteen ser det som nødvendig gjennom konsultasjoner med Kommunenes Sentralforbund å komme fram til en felles forståelse mellom staten og kommunesektoren om hvilke oppgaver en kan forvente å løse i kommunesektoren innenfor inntektsrammen som varsles i kommuneøkonomiproposisjonen. Komiteen mener mål- og resultatstyring av kommunalforvaltningen er viktig for å sikre et velfungerende lokalt folkestyre.

       For komiteen er det viktig å bidra til å sikre rammer som styrker lokal handlefrihet. Gjennom å redusere den statlige detaljstyringen gir en kommunene og fylkeskommunene større mulighet for selvstendige prioriteringer og bedre tilpasning til lokale forhold. Målet må være få et bedre lokaldemokrati, hvor folk reelt sett får bedre innflytelse kommunalt.

       Komiteen vil vise til kontroll- og konstitusjonskomiteens enstemmige innstilling til Riksrevisjonens undersøkelse av øremerkede tilskudd, Innst.S.nr.150 (1999-2000). Kontroll- og konstitusjonskomiteen mente Regjering og Storting bør bestrebe seg på å utvikle andre og mer egnede styringsmekanismer for å nå overordnede målsettinger og for å sikre en viss standard for grunnleggende velferdstjenester. Hvordan målene nås skal i større grad overlates til lokale folkevalgte. Det er komiteens oppfatning at redusert øremerking vil bety at ressurser kan overføres fra administrasjon og kontroll til tjenesteproduksjon. Statlig detaljstyring medfører behov for kontroll og således at store administrative ressurser brukes for å etterprøve bruk av øremerkede midler. Pengene som frigis ved innlemming av øremerkede tilskudd, forutsettes å gå over i kommunenes frie midler.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det må være en prioritert oppgave at kommuner og fylkeskommuners rammevilkår setter dem i stand til å løse sine oppgaver; her spiller inntektssystemet en sentral rolle. Gjennom inntektssystemet har en også mulighet for å jevne ut forskjellen mellom landets kommuner og sikre en jevnere og mer rettferdig fordeling.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det ikke er noe mål å jevne ut inntektsforskjellene mellom kommunen. Disse medlemmer mener at en overdreven inntektsutjevning mellom kommunene ikke bidrar til å fremme effektivitet, og gir heller ikke kommunene noe incitament til selv å arbeide for å øke sine inntekter, for eksempel ved å legge til rette for næringsutvikling eller økt boligbygging. Disse medlemmer mener at inntektssystemet for kommunene først og fremst må bygge på objektive kriterier som er like for alle kommuner.

       Disse medlemmer mener at den beste måten å få dette til på, er å innføre et system med stykkprisfinansiering på områdene helse, omsorg og utdanning, og hvor staten overtar det finansielle ansvaret. Disse medlemmer vil påpeke at dersom man innfører et slikt system vil alle innbyggere uansett beliggenheten til kommunen, kommunestørrelse eller kommunal økonomi, være sikret et likt tilbud, lik finansiering og lik valgfrihet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser behovet for og støtter en omlegging av kommunenes inntektssystem for å motvirke for store ulikheter i det kommunale tjenestetilbud i dag, og for å sette alle kommuner i stand til å løse pålagte oppgaver.

Eiendomsskatt

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på kommunens mulighet til selv å skaffe seg inntekter. Innføring av eiendomsskatt er frivillig, men dette flertallet mener det er ønskelig at Regjeringen vurderer grunnlaget for beregning av eiendomsskatt.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil anmode Regjeringen ved gjennomgang av regelverket for eiendomsskatt å vurdere muligheten for å etablere incitamenter for kommuner for å innføre eiendomsskatt.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at selv om eiendomsskatten er en frivillig kommunal skatt, så bør kommuner med dårlig økonomi vurdere det potensialet som ligger i å ta i bruk eiendomsskatt. Kommuner uten eiendomsskatt kan ikke forvente at staten skal gå inn og dekke opp for inntekter den har takket nei til ved ikke å ha eiendomsskatt.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser ingen grunn til at kommuner bør stoppe taksering for iverksetting av eiendomsskatt i påvente av at prinsippene for ny boligtaksering er ferdigbehandlet av stortinget. Det er grunn til å tro at gjeldende takseringsregler vil bli lagt til grunn i flere år framover.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig at kommunene får fokus på å skaffe seg egne inntekter, bl.a ved å legge til rette for økt næringsutvikling. Disse medlemmer mener prinsipielt at ordningen med eiendomsskatt må avvikles, men så lenge den eksisterer må den være en reelt frivillig ordning. Disse medlemmer mener at staten ikke må utøve press overfor kommunene for at de skal utnytte det inntektspotensialet som ligger å i benytte seg av denne ordningen.

       Disse medlemmer mener at ordningen med kommunal selskapskatt var et meget godt egnet virkemiddel for kommunene til å kunne øke sine egne inntekter ved å legge til rette for økt næringsutvikling i kommunene. Disse medlemmer beklager derfor sterkt at selskapskatten er blitt gjort til en statlig skatt. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Dok.nr.8:40 (1999-2000).

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener eiendomsskatten skal være en reelt frivillig kommunal skatt. Disse medlemmer har registrert at det fra regjeringshold nå ytres sterkt et ønske om å øke antallet kommuner som tar inn eiendomsskatt. Slike sterke føringer griper inn i det siste lille rom av kommunalt selvstyre på inntektssiden som kommunene har, og setter således Regjeringens syn på at man skal styrke det kommunale selvstyre i fullstendig diskreditt. Disse medlemmer vil vise til at hele takseringssystemet for beskatning av boliger er under revisjon. Et slikt takseringssystem vil også danne grunnlag for taksering av eiendomsskatt. Stortingsflertallet, representert ved Arbeiderpartiet og Senterpartiet, har tidligere inngått et forlik om boligbeskatning som har som konsekvens at langt færre boliger ville kunne ilegges eiendomsskatt enn tidligere. Disse medlemmer mener det er meget uheldig at kommuner i dag opplever et press for å innføre eiendomsskatt pga. signaler gitt fra Regjeringen til fylkesmennene, i en situasjon hvor ingen vet hva inntektene blir av fremtidig eiendomsskatt, eller hvordan takstsystemet skal se ut.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen instruere fylkesmennene i å anbefale at ingen nye kommuner gjennomfører taksering for iverksettelse av eiendomsskatt før prinsippene for ny boligtaksering er ferdigbehandlet i Stortinget. »

Gjeldssituasjonen i kommunesektoren

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er oppmerksom på den oppståtte ubalansen i kommunesektorens finanser. Disse medlemmer vil peke på at dette er underskudd som har oppstått mens sentrumspartiene hadde regjeringsmakt.

       Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik foreslo en reell økning i kommunesektorens inntekter med 1 ¼ % eller knapt 2,6 mrd. kroner for 1999 og ½ % reelt eller om lag 1,1 mrd. kroner for år 2000.

       Disse medlemmer viser videre til at sentrumspartienes forlik med Fremskrittspartiet og Høyre om 1999-budsjettet ga et kutt i kommuneopplegget på 500 mill. kroner, mens budsjettavtalen for 2000-budsjettet med Arbeiderpartiet ga en økning i kommunesektorens inntekter med om lag 1 mrd. kroner ut over regjeringen Bondeviks opplegg.

       Disse medlemmer viser til at kommunesektoren står overfor store utfordringer og at underskuddene i kommuneforvaltningen de siste årene er foruroligende store. Det er derfor viktig, slik regjeringen Stoltenberg legger opp til i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001, å øke kommunenes inntekter. Den foreslåtte økningen på 3,5-4 mrd. kroner til neste år er etter disse medlemmers syn en betydelig forbedring sammenliknet med kommuneøkonomioppleggene i regjeringen Bondeviks tid.

       Disse medlemmer mener videre at det er viktig å øke de frie midlenes andel av kommunesektorens samlede inntekter. Det vises i denne forbindelse til omtalen i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at de store underskuddene i kommunesektoren de siste 2-3 år ikke var forutsatt. Kommuneøkonomiproposisjonen for inneværende år, som ble lagt fram i mai i fjor, anslo underskuddet før lånetransaksjoner i 1999 til 3,6 mrd. kroner. St.prp. nr. 1 (1999-2000) for Kommunal- og regionaldepartementet anslo underskuddet for 1999 til å bli 3,4 mrd. kroner. Foreløpige regnskapstall for 1999 viser underskudd på 11 mrd. kroner. Kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 anslår underskuddet for 2000 til ca 11 mrd. kroner. Økningen i underskuddene skyldes både en svekkelse av driftsresultatene og høye investeringer.

       Deler av underskuddet for inneværende år, ca 3 mrd. kroner, refererer seg til utgifter kommunene har hatt i forbindelse med eldrereformen og 6-åringsreformen og vil bli refundert. Allikevel mener disse medlemmer at underskuddene i kommunesektoren har blitt så store og driftsresultatene så svake de siste årene at det er grunn til at både regjeringspartiet og opposisjonen på Stortinget tar situasjonen på alvor.

       Kommunenes Sentralforbund (KS) mener årsaken til at kommunesektoren er kommet i betydelig økonomisk ubalanse ligger i at det er betydelig avstand mellom oppgaver som er pålagt kommuner og fylkeskommuner og de ressurser som er stilt til rådighet. Kommuner har over flere år benyttet kortsiktige tiltak for å saldere budsjettene. Dette har ført til at mange kommuner og fylkeskommuner ikke lenger har reserver å tære på.

       Disse medlemmer viser til at flere kommuner og fylkeskommuner står i den situasjon at de må bygge ned tjenestetilbud. Sykehusavdelinger kan komme til å måtte stenge og både grunnskoler og videregående skoler vil bli lagt ned. Samferdselstilbudet blir redusert. KS slår fast at det er umulig for kommunesektoren å følge opp handlingsplaner om aktivitetsvekst uten at det økonomiske grunnlaget for dagens drift er sikret.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at selv om mange kommuner har store økonomiske problemer, er det enighet om at den økonomiske situasjonen for fylkene er mest dramatisk. Fra fylkeskommunenes side blir det vist til flere forhold, men særlig svakhetene ved finansieringsordningen for investeringer. Det har oppstått en økende differanse mellom statens rente i refusjonen og markedsrenten. Amortiseringstilskuddet utbetales i dag over 40 år. Refusjonssatsen er for lav til at den kan avlaste den fylkeskommunale økonomien tilstrekkelig i forbindelse med store investeringsprosjekt.

       Disse medlemmer vil påpeke at innsatsstyrt finansiering (ISF) viser seg å gi mer produksjon, men også høyere kostnader. Fylkeskommunene krever mer penger til sykehusdrift enn de 1,25 mrd. kroner som foreslås bevilget i St.prp. nr. 47 (1999- 2000). Disse medlemmer viser til at Sosial- og helsedepartementet i et rundskriv til fylkeskommunene i forbindelse med framleggelsen av proposisjonen skriver at Regjeringens foreslåtte bevilgning ikke er tilstrekkelig til å rette opp den vanskelige økonomiske situasjonen som er oppstått i mange fylkeskommuner. Denne situasjonen vil bli ytterligere forverret neste år dersom det ikke bevilges mer penger.

       Disse medlemmer mener at Stortinget og ulike Regjeringer må dele på ansvaret for at kommunesektoren har kommet i en slik vanskelig situasjon.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener det viktige nå ikke er å fordele skyld, men se hva som kan gjøres for å bedre situasjonen. Disse medlemmer kommer tilbake til konkrete forslag under kap. 2.2 Det økonomiske opplegget i 2001.

       Disse medlemmer er overrasket over at Arbeiderpartiet forsøker å framstille Regjeringens kommuneopplegg for 2001 som bedre enn det reelt sett er. For det første har økningen i kommunenes inntekter en usikkerhetsmargin på en halv mrd. kroner. I tillegg tar Regjeringen et meget utradisjonelt forbehold flere steder i proposisjonen, nemlig følgende:

       Dessuten innebærer revidert nasjonalbudsjett en reell nedgang i kommunenes økonomiske rammer med 1.650 mill. kroner, jf skriftlig dokumentasjon som kommunalkomiteen fikk fra Kommunenes Sentralforbund under høringen i komiteen.

       Disse medlemmer viser til at sentrumsregjeringens økonomiske opplegg for 2000 innebar en reell vekst på 3,1 mrd. kroner, i forhold til Revidert nasjonalbudsjett 1999 og det i en vanskeligere økonomisk situasjon enn dagens. Regjeringen Stoltenberg har etter disse medlemmers syn lagt fram en kommuneøkonomiproposisjon som er svakere enn fjorårets fra sentrumsregjeringen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til at budsjettsamarbeidet for 1999 ga kommunene et reelt større økonomisk handlingsrom enn Regjeringens opplegg, pga. lavere avgifts- og skattenivå, og dermed et lavere prisnivå. Disse medlemmer vil vise til at den reelle forskjellen mellom forliket og Arbeiderpartiets forslag var 400 mill. kroner i frie inntekter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener Regjeringen i budsjettet for 2001 bør foreta en gjennomgang av statens rente i refusjonsordningene, og forholdet mellom lånenedbetalingsprofil for investeringer og statens amortiseringstilskudd til fylkeskommunene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti peker på at det har vært åpenbart for alle som vil se at kommunesektoren har vært underfinansiert. De siste års budsjettbehandlinger har forverret situasjonen. Sosialistisk Venstreparti har gjennom hele perioden styrket kommunesektorens budsjetter med flere milliarder kroner, først og fremst gjennom økt rammetilskudd og også gjennom økning på sektorbudsjettene. Dette medlem mener at de partier som nå understreker alvoret i situasjonen og påpeker den foruroligende økonomiske situasjonen, må i praktisk politikk arbeide for å realisere det flertallet som faktisk er tilstede for å bedre kommuneøkonomien.

       Dette medlem viser til forslag om å sanere fylkeskommunal gjeld knyttet til investeringer i sjukehus.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er svært fornøyd med at sentrumsregjeringen fikk i stand en prøveordning med faste konsultasjoner mellom Regjeringen v/Kommunal- og regionaldepartementet og KS. Ordningen skal bidra til felles forståelse for situasjonen i kommuner og fylkeskommuner og må brukes aktivt til å finne fram til gode løsninger og et best mulig samsvar mellom oppgaver og inntekter i kommunesektoren.

       Når det gjelder oppgavefordelingen mellom kommuner, fylkeskommuner og staten, viser disse medlemmer til det såkalte Oppgavefordelingsutvalgets innstilling som vil bli avgitt i sommer. Det er viktig at det legges opp til en bred høringsrunde og at Stortinget får tilstrekkelig tid til å drøfte disse viktige og prinsipielle spørsmålene.

       Disse medlemmer er glad for at Regjeringen følger opp regjeringen Bondeviks program « Et enklere Norge » ved at den vil gjennomgå det statlige regelverk rettet mot kommunesektoren med sikte på å gi kommunesektoren større handlefrihet. Disse medlemmer vil understreke at det er viktig å få et rammelovverk som gir lokalpolitikerne gode muligheter til å finne lokale løsninger på oppgaver som kommunen skal løse. Disse medlemmer vil peke på at dette vil stimulere det lokale demokratiet i kommunene og fylkeskommunene.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen har tatt til orde for fornyelse av offentlig sektor, for omlegginger og effektivisering innen kommuner og fylkeskommuner. Disse medlemmer er enig i at det finnes et effektiviseringspotensial innen offentlig sektor, men at dette ikke må overvurderes og at det er vanskelig å ta dette ut dersom kommunesektoren ikke tilføres frie midler. Disse medlemmer vil også vise til erfaringer som Sørum kommune har høstet i sine forsøksprosjekt i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet og Kommuneforbundet. Disse viser at besparelsene ved privatisering av omsorgsoppgaver er overdrevet, at kostnadene og ekstraarbeidet er undervurdert og at det er svært mye å hente dersom en kommer i konstruktiv dialog med de ansatte om frivillig omlegging av arbeidet.

       Disse medlemmer vil også advare mot å tro at tvungen kommunesammenslåing er vegen å gå for å spare kostnader og bedre tjenestetilbudet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under 9.2 Forenklinger i kommunesektoren, og ser det som positivt at det er enighet om at en forenkling av statlig lov og regelverk overfor kommunesektoren nå gjennomføres. Disse medlemmer viser til at sentrumsregjeringen opprinnelig ikke ønsket å følge opp stortingsvedtaket fra mars 1998 om at en slik gjennomgang skulle foretas.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet vil vise til at Framstegspartiet si grunnleggjande målsetting er å auke enkeltmenneske sin handlefridom. Derfor går Framstegspartiet inn for sterk nedsetjing av skattar, avgifter og offentlege inngrep. Den vakne lokalpolitikar vil snart oppdage at det kan sparast pengar i den kommunale og fylkeskommunale forvaltning.

       Desse medlemene vil peike på at byråkratiet held fram å vekse. Ein altfor stor del av innbyggjarane sine skattepengar går til administrasjon. Det offentlege er dessverre særs dyktige til å rive til seg oppgåver for å halde på makta.

       Desse medlemene vil peike på at tryggleik og livsglede er ein føresetnad for at den enkelte kan føle at ein har innverknad over sitt eige liv. Framstegspartiet har derfor som sitt mål, eit samfunn der dei fleste vedtak vert teke direkte av innbyggjarane sjølve, utan omvegar. Det offentlege skal ha som hovudoppgåve å sørgje for rettssikkerheit og tryggleik for liv, helse og eigedom. Kommunane skal vere levande lokalsamfunn der menneske kjenner seg heime og kan påverke sin kvardag.

       Desse medlemene vil hevde at føresetnaden for slike lokalsamfunn er at kommunale vedtak vert basert på ønskje frå grunnplanet. Dei kommunale styresmakter bør stadig spørje seg sjølv: « Kva ytingar ønskjer innbyggjarane? »

       Desse medlemene meiner at kontakten med grunnplanet bør skje ved hjelp av folkerøystingar, spørjeskjema, innbyggjarforeingar eller folkemøter. Kommunen må stadig halde seg orientert om korleis innbyggjarane er nøgde med barnehagar, sjukeheimar, skular, sosialtenester m.m. Slike undersøkingar bør overlatast til private og upartiske firma. Resultata bør samanliknast med det som er oppnådd i tilsvarande kommunar, slik at ein kan dra nytte av andre sine erfaringar.

       Desse medlemene meiner at dei ymse kommunale etatane bør få størst mogleg fridom innafor sine eigne budsjett. Avgjerdsmynde bør overførast til medarbeidarar på lågast mogleg nivå, slik at avgjerdene vert treft så nær den enkelte innbyggjar som mogleg.

       Desse medlemene meiner at den enkelte innbyggjar og den enkelte verksemd bør handsamast som kundar, og ikkje som eit forstyrrande element som er underlagt offentleg forvaltningsmynde. Den enkelte bør tvert imot oppmuntrast til å sette seg inn i og delta i avgjerdsprosessen gjennom opplysning og innspel. På denne måten kan kommunen fungere som eit moderne firma der kundar og leverandørar, innbyggjarar og private tenesteytarar arbeider hand i hand, slik at dei gamle grensene forsvinn.

       Desse medlemene vil i denne samanheng understreke at det er viktig at staten sikrar eit tilstrekkeleg tenestetilbod innafor basistenester som helsevesen, eldreomsorg og skule, og at kommunane vert gjevne fridom til utvikling av lokalt tilpassa tenester utanom desse.

       Desse medlemene konstaterar at god økonomi er viktig for tenestetilbodet. Men lokaldemokratiet har vist seg å vere vel så vitalt når økonomien er dårleg.

       Desse medlemene meiner at kommunesektoren sett under eitt legg beslag på for store ressursar og at mykje kunne vore spart ved konkurransestimulering av kommunale tenester.

       Desse medlemene meiner at kommunen bør gjere kjent sitt tenestetilbod overfor innbyggjarane, dvs. kommunen sitt vederlag for skatteinntektene. Dette kan gjerast ved at kommunane gir ut brosjyrar for kvart tenesteområde, der omfang og kvalitet på tenestene er spesifisert, slik at innbyggjarane ser kva dei får igjen for skattepengane. Dersom kommunane ikkje oppfyller sine plikter, må den betale kostnadene ved å kjøpe tilsvarande tenester for innbyggjarane på det private marknaden, til dømes privat pleie for ein som ikkje får sjukeheimsplass.

       Desse medlemene meiner at kommunen bør samle sine forvaltningsetatar i eit servicekontor slik at kundane ikkje er nøydde til å springe frå det eine kontoret til det andre for å få ordna den same saka. Kommunale styresmakter skal være serviceorgan som har til primæroppgåve å hjelpe innbyggjarane. Politikarar og byråkratar skal derfor ikkje legge unødvendige hindringar og forbod i vegen for enkeltmenneske, næringsdrivande, lag og organisasjonar. Søknader skal handsamast positivt så lenge lovverket tillet det.

       Desse medlemene vil peike på at samfunnet er samansett av offentleg og privat sektor. Framstegspartiet vil gå frå ein velferdstat der det offentlege dominerer det private, til eit velferdssamfunn der innbyggjarane sine avgjerdsle spelar større rolle enn det offentleg styrte. Den private sektor er samansett av mange ulike deler. Det handlar om nære sosiale fellesskap som familie, vener, arbeidskollegaer, menigheiter og foreiningar, så vel som handel av varer og tenester mellom menneske og verksemder, som dermed formar dei føresetnader som pregar kvardagen vår.

       Desse medlemene meiner at å privatisere innebær å overføre makt og ressursar frå det offentlege til privat sektor, til deg og meg. Derfor er privatisering eit av dei viktigaste verkemidla for å skape eit samfunn der fleire avgjerdsle vert tekne direkte av den enkelte innbyggjar. Dette fører til at det offentlege si makt minkar og valfridomen for innbyggjarane aukar.

       Desse medlemene vil hevde at tryggleik er avhengig at ein kan påverke sin eigen situasjon, og at ein ikkje risikerar at tilværet brått blir snudd på hovudet på grunn av offentlege vedtak. Økonomiske bidrag kan aldri erstatte verkeleg tryggleik, sjølv om offentleg stønad til dei som treng det er ein sjølvfølgje i eit sivilisert samfunn. Derfor er det viktigaste sosiale bidraget til lønsmottakarane med lågast inntekt å redusere inntektsskatten, slik at dei kan leve av eigne inntekter.

       Desse medlemene meiner det er urimeleg at menneske skal være avhengige av sosialstøtte når skattane er betalt. Derfor meiner desse medlemene at skattane må senkast.

       Desse medlemene konstaterar at i små kommunar er det små moglegheiter for å endre den kommunale skatten. Framstegspartiet arbeider for reell lokal fridom til sjølv å fastsette skattenivået i kommunane. Dette vil gi innbyggjarane høve til å sjå samanhengen mellom omfanget og nivået på det kommunale tenestetilbodet og eigen skatt. Kommunane må sannsynleggjere kva tenestetilbod som er pålagt av staten og kva som er vedteke av kommunen sjølv. Men for å sikre eit likeverdig tilbod innafor områda helse, omsorg og utdanning meiner desse medlemene at det må innførast direkte statleg finansiering gjennom stykkpris. Den enkelte kommune kan sjølv eventuelt eige og drive helseinstitusjonar og skular.

       Desse medlemene meiner at det offentlege berre skal gje økonomisk sosialhjelp til menneske som sjølv er ute av stand til å opptene naudsynte inntekter til livsopphald. Framstegspartiet støttar ordningar der det krevs gjenyting i form av arbeid, for økonomisk sosialhjelp.

       Desse medlemene meiner at i framtida vil det vere behov for å utvikle finansiering av den kommunale verksemda. Enkelte tenester kan finansierast med øyremerka avgifter på det faktiske forbruket av ei teneste. Slik finansiering garanterer at pengane går til det tiltenkte føremålet og ikkje til noko anna, på same måte som dagen sine avgifter for vatn, avlaup og renovasjon. Når øyremerka avgifter eller eigenandelar vert innført for konkrete kommunale tenester, må generelle skattar og avgifter reduserast tilsvarande, slik at det samla skatte- og avgiftstrykket ikkje aukar. Framstegspartiet meinar at ei rekkje tenester innafor helse og omsorg må skjermast mot høge eigenandelar, då det ikkje er rett å straffe menneske fordi dei blir eldre eller sjuke.

       Desse medlemene meiner at alle menneske skal ha lovfesta rettar til sjukehus, omsorg, utdanning og økonomisk sosialhjelp uavhengig av kvar i landet ein bur. Det offentlege ansvaret inneber likevel ikkje at det offentlege sjølv må stå for drifta av alle desse tenestene. Det viktige er at det offentlege garanterer finansieringa og kvaliteten, samt ivaretek kontrollfunksjonen. Kommunen bør stadig undersøke kva oppgåver som etter ein anbodsrunde kan utførast av private firma basert på kontrakter med kommunen.

       Desse medlemene ønskjer at innbyggjarane skal ha fridom til å velje det sjukehus, dei omsorgstenester og den skule som høver dei best. Valfridomen skal sikrast gjennom at folketrygda og staten garanterer for, og dekkjer utgiftene til, dei grunnleggjande og lovfesta tenestene ein har behov for. Ettersom det handlar om å sikre den enkelte fridom og tryggleik uavhengig av kvar i landet ein bur, er det naturleg at staten tek ansvaret for dette, og ikkje kommunane.

       Desse medlemene meiner at Framstegspartiet sin modell for organisering av den kommunale tenesteproduksjon vil sette brukarane langt meir i sentrum enn kva tilfellet er i dag.

       Desse medlemene meiner at den offentlege verksemda skal utøvast innafor ramma av rettsstaten og demokratiet. Det norske demokratiet bør ha sin basis i lokalsamfunnet. I byar og bygder finnes det nærleik mellom innbyggjarane, slik det bør vere mellom veljarar og dei valde. Kommunane er til for innbyggjarane, og ikkje motsett. Derfor må det også bli lettare for innbyggjarane å ha innverknad på korleis deira eigen kommune skal vere.

       Desse medlemene meiner at dei folkevalde skal vere innbyggjarane sine talsmenn overfor det offentlege.

       Desse medlemene meiner at lokale folkerøystingar, folkemøter, opne høyringar, brukarstyring og servicekontraktar må bli naturlege deler av ei opa lokalforvaltning. Med slike tiltak vil ein bringe kommunen sine innbyggjarar med i både avgjerdsprosessar og drift av tenester, samstundes som ein avgrensar makta til politikarar, profesjonar og byråkratar til fordel for tenestemottakarar, pårørande, elevar, foreldre, brukarar og innbyggjarar elles.

       Desse medlemene meiner at dersom ein skal få til slike kommunar er det viktig og riktig at det vert ei anna deling av det finansielle ansvar for dei grunnleggjande velferdsoppgåvene.

       Desse medlemene vil derfor fastslå at dagens inntektssystem i utgangspunktet bygger på prinsipp vi ikkje er samde i.

       Desse medlemene ønskjer eit nytt system der alle innbyggjarane vert gjeve dei samme grunnleggjande rettar, og vil derfor overføre det finansielle ansvar for skule, sjukehus og eldreomsorg direkte til staten. Dette vil gi den naudsynte tryggleiken for at alle innbyggjarane, uansett kvar dei bur og kommunal økonomi, vil kunne få eit likeverdig tilbod. Kommunale prioriteringar vil dermed ikkje lenger kunne svekke det vi reknar som basistenester. Ansvaret for å vedta reformer og finansiering av reformer vil dermed vere plassert på same stad, nemleg i Stortinget.

       Desse medlemene meiner dessutan at den offentlege sektor må bruke skattebetalarane sine pengar meir rasjonelt og effektivt enn det vert gjort no.

       Desse medlemene vil hevde at kommunesektoren har store innsparingspotensial.

       Desse medlemene meiner at dersom ein konkurransestimulerar kommunale tenester, ikkje berre dei teknisk enkle, men også dei tunge, innafor helse og omsorg er innsparingspotensialet særs stort. Dette vil føre til ein betra kommunal økonomi som igjen vil føre til at kommunen vert den servicekommunen som innbyggjarane har behov for.

       Desse medlemene meiner derfor at eit systemskifte som går ut på at kommunesektoren skal konsentrere all sin verksemd rundt nærare definerte primæroppgåver er naudsynt.

       Desse medlemene meiner at kommunesektoren sett under eitt legg beslag på altfor store ressursar og mykje kunne vore spart ved konkurransestimulering av kommunale tenester.

       Desse medlemene meiner vidare at det verken er ønskjeleg eller mogleg at det offentlege skal løyse alle dei oppgåver og problem kvar enkelt måtte ha.

       Etter desse medlemene si meining vil ein slik offentleg sektor gi ein falsk tryggleik. Dessutan vil den ha for stor makt, den vil sløse med ressursane, og vil til sist bryte saman økonomisk.

       Desse medlemene meiner at norske kommunar har teke på seg altfor mange oppgåver som det ikkje er kommunane sitt ansvar å løyse.

       Desse medlemene meiner at denne utviklinga ikkje kan halde fram. Kommunane må ikkje bruke meir pengar enn det dei har - akkurat som dei enkelte hushaldningar og verksemder.

       Desse medlemene vil likevel peike på at Framstegspartiet vil styrke primærkommunen sitt sjølvstyre. Den enkelte kommune skal få betre styring med eigen økonomi gjennom å styre sine inntekter sjølv og ikkje bli pålagt oppgåver frå staten utan at finansieringa er sikra.

       Desse medlemene meiner at kommunane også skal få større ansvar for ein ansvarleg økonomisk styring der staten sin økonomiske utjamning mellom kommunane vert redusert og basert på objektive kriterier.

       Desse medlemene meiner at kommunane må sikrast fridom til å organisere og finansiere øvrige oppgåver slik dei ser det mest fornuftig, utan statleg innblanding.

       Desse medlemene viser elles til sine merknader i Innst.S.nr.220 (1998-1999) Kommuneøkonomien 2000 til sine merknader i denne innstillinga under dei ymse kapittel.

       Desse medlemene konstaterer at trass i at ein ved fleire høve har erfart at sal av kommunale eigedomar, som til dømes aksjar i kraftselskap, og konkurransestimulering, har betra den kommunale økonomien, er det mange kommunar som ikkje har prøvd dette - mest grunna politiske prinsipp. Desse medlemmer vil hevde at dersom kommunane endrar haldninga til desse prinsippa, er innsparingspotensialet særs stort. Desse medlemene vil derfor hevde at kommunane sjølve har ein del av skulda for sin eigen økonomiske situasjon. Desse medlemene er samd med dei som hevdar at Stortinget pålegg kommunane den eine reforma etter den andre og at pengar ikkje følgjer med. Desse medlemene vil vise Framstegspartiet sine forslag om at staten skal ha det økonomiske ansvaret for helse, omsorg og utdanning. Dette ville ha ført til at kommunane sin økonomi ville ha vorte vesentleg betre og kommunane kunne ha konsentrert seg om å verte gode servicekommunar for innbyggjarane sine. Desse medlemene viser til handsaminga av St.prp. nr. 61 (1999-2000) om Revidert nasjonalbudsjett og Framstegspartiet sine merknader og forslag andsynes kommuneøkonomien for 2000.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil vise til at dagens anstrengte kommuneøkonomi er et resultat av flere forhold. Store reformprogrammer innenfor skole, eldreomsorg, helsesektoren o.l, skaper aktivitets- og forventningspress på kommunene. Samtidig er den nasjonaløkonomiske situasjon preget av et svært høyt aktivitetsnivå og et anstrengt arbeidsmarked. Flertallet vil peke på at de siste fem årene av 1990-tallet har vært preget av mindre økonomisk handlefrihet for kommunene, til tross for en klar vekst i kommunebudsjettene. Den begrensede handlefriheten skyldes først og fremst en sterk øremerking av tilskudd og lav vekst i frie inntekter, samt en generell trend til økt rettighetslovgivning, økt detaljstyring gjennom lover og forskrifter og rundskriv overfor kommunesektoren.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil påpeke at til sammen medfører disse utviklingstrekkene en situasjon som er uholdbar over flere år. Den strenge øremerkingen og detaljkravene hindrer effektivisering og mer rasjonell utnyttelse av de ressurser som kommunene rår over, samtidig som den eneste muligheten for kommunene til å kunne møte forventningene fra innbyggerne og sentrale politikere, nettopp er knyttet til å kunne effektivisere og rasjonalisere tjenester slik at man får mest mulig ut av de inntektene man har.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen legger sterk vekt på å endre statens styringsprinsipper overfor kommunene. Disse medlemmer vil peke på at det synes som om Regjeringen i for sterk grad er opptatt av å styre kommunene, selv om prinsippene for styringen er nye. Disse medlemmer mener at den statlig styringen først og fremst må være knyttet til makroøkonomisk utvikling.

       Disse medlemmer mener likevel at endelige prioriteringer mellom ulike oppgaver må gjøres av det enkelte kommunestyre eller av Stortinget som lovgivende og bevilgende myndighet.

       Disse medlemmer viser til at komiteens medlemmer fra Høyre i fjor foreslo å innlemme en rekke øremerkede tilskudd i inntektssystemet, og registrerer at Regjeringen nå følger opp med å foreslå sju øremerkede ordninger innlemmet i inntektssystemet og sju øremerkede ordninger avviklet. Disse medlemmer vil ta opp igjen forslaget om å øke antallet øremerkede tilskudd som skal innlemmes, og viser til senere merknader om dette. Disse medlemmer vil videre understreke at få av de øremerkede tilskuddene Regjeringen nå fjerner er blant de som har de største systemsvakhetene knyttet til byråkratisering, målforskyvning osv. Disse medlemmer vil understreke at målsetningen må være at man i fremtiden ikke bruker øremerkede tilskudd for å igangsette aktiviteter, som ellers er innenfor det kommunale ansvarsområdet. Disse medlemmer vil derimot understreke at statlige øremerkede ordninger i form av ren stykkprisfinansiering av ulike tjenester ikke medfører de samme typer systemfeil, derimot viser flere undersøkelser at denne typen tilskudd er effektivitetsfremmende. Disse medlemmer vil understreke at en viktig styrking av det kommunale selvstyre er å skape et skikkelig fundert inntektssystem for kommunesektoren. Etter disse medlemmers mening bør et inntektssystem baseres på tre hovedhensyn:

       Disse medlemmer har lagt disse forholdene til grunn for det videre arbeidet med endringer i inntektssystemet.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at endringer i inntektssystemet ikke kan oppveie behovet for bedre samsvar mellom oppgaver og økonomi. Dette medlem vil hevde at nødvendige og rettferdige omlegginger i inntektssystemet vanskeliggjøres av dette misforholdet. Med en bedre balanse mellom oppgaver og økonomi, ville flere kommuner ha reell mulighet til å godta endringer som i seg selv er rettferdige, men som oppleves umulige fordi underbalansen i budsjettene nå er så stor.