| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, Kjell Engebretsen, Kirsti Kolle Grøndahl, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Tom Thoresen, fra Fremskrittspartiet, Dag Danielsen og Fridtjof Frank Gundersen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og lederen Einar Steensnæs, fra Høyre, Jan Petersen og Siri Frost Sterri, fra Senterpartiet, Johan J Jakobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet Rugtvedt, og fra Venstre, Lars Sponheim, viser til at 1999 var et dramatisk og begivenhetsrikt år for NATO: De militære operasjoner i Kosovo preget hele første halvår, et nytt strategisk konsept ble vedtatt med stor samstemmighet innen alliansen, tre nye medlemmer ble tatt opp og de fleste av Norges europeiske allierte utviklet videre sin europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP).
Komiteen konstaterer at det var bred
tilslutning i Stortinget til NATOs operasjoner i Kosovo, herunder bred
tilslutning til Regjeringens vurdering av at det nødvendige rettslige
grunnlag for maktbruk forelå. Komiteen viser til at de ulike sider ved
operasjonen evalueres og debatteres i NATO, i de enkelte medlemsland og i
det offentlige ordskifte. Komiteen mener at operasjonen var helt nødvendig
for å skape grunnlag for en fredelig utvikling på Balkan og konstaterer som
Regjeringen at NATO trolig er den eneste internasjonale organisasjon som kan
lede og gjennomføre denne type internasjonale operasjoner.
Komiteens medlem fra Sosialistisk
Venstreparti vil peke på viktigheten av en bred gjennomgang av erfaringene
fra NATOs aksjon i Jugoslavia. Flere uavhengige kilder har pekt på at det
ble benyttet våpen med unødig negative konsekvenser. Det har også kommet
anklager om brudd på krigens folkerett fra NATOs side ved at sivile mål ble
angrepet.
Komiteen viser til de siste dagers dramatiske utvikling i Serbia og knytter store forhåpninger til at Jugoslavia nå er på demokratiets vei. Komiteen mener det nå raskt er nødvendig å inkludere et demokratisk Jugoslavia blant annet gjennom støtte til gjenoppbygging. Komiteen understreker at et hovedformål er å legge grunnlaget for en forsoningspolitikk i Kosovo.
Komiteen er klar over at dette er en meget krevende prosess, men henter inspirasjon fra det faktum at utviklingen i Bosnia nå går i riktig retning, selv om utviklingen er sakte, skjør og begrenset.
Komiteen registrerer at de fleste av
våre europeiske allierte nå knytter seg nærmere sammen i ESDP. Komiteen ser
positivt på at Europa nå tar et økt ansvar i sikkerhets- og
forsvarspolitikken og at dette er et bidrag til en bedre byrdefordeling
innen alliansen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at dette imidlertid fordrer at samarbeidet resulterer i reelt bedret forsvarsevne. En styrket europeisk krisehåndteringsevne vil bidra til å styrke sikkerheten for hele det euroatlantiske område. Flertallet er derfor enig i den erklærte målsetting om at Norge skal delta aktivt i utviklingen av en klarere europeisk rolle i sikkerhetspolitikken og avviser at dette skal stå i motstrid til målet om å knytte så tette og nære bånd over Atlanteren som mulig. Flertallet vil understreke at det er av avgjørende betydning å opprettholde sterke transatlantiske bånd. Flertallet betoner derfor viktigheten av at Norge fra begynnelsen av har sagt seg villig til å bidra både gjennom NATO og ved å delta i europeiske krisehåndteringsoperasjoner.
Flertallet konstaterer at utvidelse av
NATO med de tre nye medlemsland Polen, Tsjekkia og Ungarn er gått meget bra
og at mange av de advarslene som ble fremsatt tidligere er gjort til skamme.
Flertallet mener utvidelsesprosessen langt fra er fullført og legger til
grunn at Norge må ha en aktiv og positiv holdning til den videre
utvidelsesprosessen.
Komiteen understreker betydningen av å
trekke særlig Russland og Ukraina inn i et bredt samarbeid i Europa, og
fremhever at NATO har ytet viktige bidrag ved de samarbeidsavtaler som er
inngått. Komiteen håper dette samarbeidet vil bli gjenopptatt i full
bredde.
Komiteens medlem fra Sosialistisk
Venstreparti mener at den fremste utfordringen for europeisk sikkerhet er å
etablere et sterkt alleuropeisk samarbeid som inkluderer Russland. Dette må
gjøres gjennom at de viktigste institusjonene blir åpnet opp og utvidet til
å omfatte hele Europa. Det er særlig viktig at NATO ikke blir en
organisasjon som opptrer aggressivt overfor Russland, men en
samarbeidspartner. NATOs åpning for bruk av militær makt utenfor eget
område uten etter oppdrag fra FN kan i så måte gi et uheldig signal. Det
faktum at NATO fastholder førstebruk av atomvåpen som en mulighet, viser
også at organisasjonen ikke i tilstrekkelig grad er innrettet mot samarbeid.
Norge har som nabostat til Russland en særlig interesse av å reservere seg
mot disse sidene av NATO.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremholde at utviklingen av et europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeide, hvor det forutsettes deltagelse fra land utenfor EU, bør kombineres med et visst parlamentarisk innsyn og kontroll, og at den kontroll som finner sted gjennom de nasjonale parlamenter, bør utvides og effektiviseres gjennom opprettholdelse av en internasjonal parlamentarisk forsamling bestående av delegasjoner fra nasjonale parlamenter i land som er engasjert i det sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske samarbeid. Dette innebærer at disse medlemmer mener at Norge bør bruke sin innflytelse til å sikre at VEUs parlamentariske forsamling opprettholdes i en eller annen form.