Innst.S.nr.104 (2000-2001)

Innst.S.nr.104 (2000-2001)
Innstilling frå næringskomiteen om samtykke til at Norge deltar i EØS-komitébeslutning om innlemmelse av diversedirektivet (95/2/EF), fargestoffdirektivet (94/36/EF) og søtstoffdirektivet (94/35/EF) i EØS-avtalen

Vedlegg 9. Brev fra Senterpartiets stortingsgruppe v/Morten Lund til Utenriksdepartementet, datert 12. desember 2000

Spørsmål til departementet vedrørende St.prp. nr. 12 (2000-2001) Om samtykke til at Norge deltar i EØS-komitebeslutning om innlemmelse av diversedirektivet ( 95/2/EF ), fargestoffdirektivet ( 94/36/EF ) og søtstoffdirektivet ( 94/35/EF ) i EØS avtalen.

VETO-RETTEN

I forbindelse med Norges tilslutning til EØS avtalen i 1992 (ikrafttredelse 1. januar 1994), fikk EFTA i henhold til artikkel 102, som en motpart til EU, anledning til å reservere seg mot å ta inn direktiver som man av ulike årsaker anså som uønsket. I forbindelse med Norges tilslutning til EØS avtalen ble denne muligheten til å reservere seg, den såkalte veto-retten, sentral for blant annet å kunne hevde at EØS-avtalen ikke stred mot grunnloven § 93. I Stortingets EØS debatt 15.-16. oktober 1992 uttalte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland at « Regjeringen vil aktivt bruke de nye mulighetene til å forme morgendagens regelverk i Europa. Og vi vil være rede til å bruke den retten avtalen gir oss til å motsette oss at forslaget blir til felles EØS-regel, dersom vi finner dette nødvendig ».

I forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 40 (1996-1997) Matkvalitet og forbrukertrygghet, heter det at « Regjeringen legger til grunn at det i Norge ikke skal tillates bruk av tilsettingsstoffer der det foreligger faglige vurderinger som påviser/dokumenterer helsefare for forbrukere generelt, eller for spesielle forbrukergrupper ut fra det norske kostholdsmønstret. Regjeringen mener det foreligger faglige vurderinger som gir grunnlag for å opprettholde det nåværende nasjonale regelverk for azo-fargestoff, søtstoffet cyclamat og konserveringsmidlene nitrat/nitritt. For disse få tilsetningsstoffer hvor det foreligger slike faglige vurderinger, vil Regjeringen søke hensiktsmessige løsninger innenfor EØS-avtalens rammer, eventuelt med de muligheter som ligger i generelle bestemmelser om helse og miljø ».

I St.meld. nr. 12 (2000-2001) Om Norge og Europa ved inngangen til et nytt århundre omtales vetoretten som reell. Blant annet heter det at « Dersom et land tross langvarige forsøk på å finne en ordning innenfor rammen av EØS-samarbeidet finner å måtte bruke vetoretten, skal den berørte del av det vedlegget til EØS-avtalen som det aktuelle nye regelverk hører inn under, betraktes som midlertidig satt ut av kraft mellom EFTA-pillaren og EU ». For øvrig blir det også i meldingen vist til at det nå er vanskeligere for Norge å bruke vetoretten enn tidligere, men det understrekes at retten er rettslig reell.

I St.prp. nr. 12 (2000-2001) om innlemmelse av de såkalte « matsminkedirektivene » blir veto retten knapt omtalt, men det heter at et norsk veto (via EFTA) « kan få vidtrekkende konsekvenser for norsk eksportindustri » Muligheten for et norsk veto blir dermed utelukket i forhold til de tre omstridte EØS-direktivene.

Det går klart frem av proposisjonen at innføring av de tre direktivene vil ha helsemessige konsekvenser. « Det er norske fagmyndigheters vurdering at noen spesifikke bestemmelser i EUs tre tilsetningsstoffdirektiver - på ulike måter - og av forskjellige årsaker kan øke helserisikoen for hele eller deler av befolkningen, i forhold til den situasjonen en har i dag, dersom de gjøres gjeldende i Norge ».

1.	Er de helsemessige konsekvensene av å innføre de tre direktivene for små til at Norge skal motsette seg dem gjennom bruk av vetoretten?

2.	I og med at vetoretten ikke anbefales å bli brukt i denne saken, hvor store helsemessige og /eller miljømessige konsekvenser mener Regjeringen at et EØS-direktiv må ha før en benytter seg av sin rett til å nedlegge veto?

En sentral forutsetning for det flertall som i 1992 stemte for norsk tilslutning til EØS var Norges rett til å nedlegge veto mot direktiver man ikke anså som hensiktsmessig. Hvis denne retten i praksis ikke lenger eksisterer, slik det blir antydet i St.meld. nr. 12 (2000-2001) hvordan mener regjeringen da at EØS avtalen kan forsvares i forhold til § 93 i grunnloven?

4.	Hva er innholdet i den « berørte del av vedlegget til EØS-avtalen som det aktuelle regelverket hører inn under », og som midlertidig kan bli satt ut av kraft hvis Norge skulle nedlegge veto mot de tre direktivene?

5.	På hvilken måte vil denne delen av vedlegget påvirke eksport og import?

6.	Hvilke bransjer og bedrifter mener Regjeringen kan bli berørt ved bruk av et veto, og med hvilken avtalemessig begrunnelse?

EØS-artikkel 102 sier at sanksjoner ved et evt veto ikke skal ha større konsekvenser enn vetoet. Det samme er slått fast i WTO avtalens proporsjonalitetsprinsipp som er bindende både for Norge og EU. Mener Regjeringen at EU ikke har til hensikt å respektere disse prinsippene, eller vil EU kunne påstå at et norsk veto vil ha vidtrekkende konsekvenser for EUs eksportbedrifter?

8.	Leder av Europakommisjonens Oslokontor, John Maddisson sa i følge Dagsavisen 11. desember d.å. at det ikke vil bli aktuelt å ramme norsk fiskeeksport ved en eventuell bruk av veto fra norsk side i forhold til de tre direktivene. Deler Regjeringen dette synet?

FRIVILLIGHET FOR Å BEGRENSE BRUK AV TILSETNINGSSTOFFER

I henhold til St.prp. nr. 12 (2000-2001) har norske næringsmiddelprodusenter og dagligvare bransjen kommet med en uttalelse der det heter at

« EUs regelverk tillater med nitritt/nitrat og azo-fargestoffer i næringsmidler enn dagens norske regelverk. Organisasjoner som representerer næringsmiddelprodusenter og dagligvarebransjen i Norge har en holdning om ikke å endre dagens praksis med hensyn til bruk av disse stoffene i næringsmidler på det norske markedet, selv om EUs regelverk tas inn i de norske bestemmelsene ».

Hvis en tenker seg at næringsmiddelindustrien og dagligvarebransjen følger opp disse intensjonene, så vil allikevel ikke verdien av tilsetningsstoffer som ligger i de tre direktivene øke. Både i St.prp. nr. 12 (2000-2001) og i den åpne høringsrunden i næringskomiteen 11. desember d.å. var dette et sentralt punkt for dem som forfektet en innlemmelse av de tre direktivene i norsk lovgivning.

1.	Hvis næringsmiddelindustrien/og eller dagligvarebransjen allikevel øker tilsetningen av slike stoffer, hvilke sanksjonsmuligheter har da norske myndigheter?

2.	Er en slik uttalelse eller intensjon som dagligvarebransjen og næringsmiddelindustrien har lagt frem forenlig med konkurransereglene i EØS?

3.	Mener Regjeringen at en fortsatt restriktiv praksis på dette området er regulert i norsk lov, eller har markedet overtatt denne oppgaven.

4.	Er Regjeringen på prinsipiell basis tilhenger av at bestemmelser som skal sikre helse og miljø ligger i norsk lovgivning?

DIREKTIV 95/2/EF

Direktiv 95/2/EF (diversedirektivet) omhandler tilsetning av nitrat og nitritt. Disse stoffene blir særlig brukt i kjøtt som konserveringsmiddel for å øke holdbarheten. I stortingsproposisjon skiver regjeringen at nitritt og nitrat kan reagere med aminer i næringsmidlene og føre til dannelse av kreftfremkallende nitrosaminer. De verdier som det åpnes for i direktivet er høyere enn i Scientific Commitee on Food (SCF) anbefaling, og de mengdene som i dag er tillatt i Norge er av samme størrelsesorden som SCF mener er tilstrekkelig dersom produksjonen skjer under betryggende produksjonsforhold.

Regjeringen hevder imidlertid at høyere maksimalgrenser for tilsetning av nitritt og nitrat kun vil ha begrenset effekt i Norge, både fordi kreftrisikoen er svært liten, men også fordi det vesentlig er kjøtt som blir tilsatt disse stoffene, og 95 prosent av alt kjøtt som omsettes i Norge er norsk produsert.

1. Har Regjeringen et sikkert grunnlag å uttale seg på i forhold til kreftfaren på grunn av nitrosaminer?

2. Norsk landbrukspolitikk er i stadig endring. Vil problemet med høye verdier av nitrat og nitritt i kjøtt kunne bli et problem hvis importen av kjøtt til Norge øker?

3. Det er rimelig å anta at tilsetning av nitrat og nitritt kan maskere hygienisk slurv i produksjon og fremstilling av kjøttprodukter. Mener Regjeringen at dette er en relevant problemstilling?

DIREKTIV 94/36/EF

Direktiv 94/36/EF , fargestoffdirektivet, omhandler tilsetning av såkalte azo-fargestoffer. I St.prp. nr. 12 (2000-2001) heter det at tilsetning av disse stoffene kan gi overfølsomhetsreaksjoner hos utsatte personer. I en SCF rapport publisert 22. september 1995 heter det at azo-fargestoffer har vært involvert i overfølsomhetsreaksjoner. I proposisjonen blir det understreket at særlig barn vil kunne være utsatt fordi disse fargestoffene blant annet brukes i leskedrikk og slikkerier. I St.prp. nr. 12 (2000-2001) slås det fast at tilsetningsstoffer, i henhold til EØS-avtalen, kun skal aksepteres:

« - dersom det kan påvises et tilstrekkelig teknologisk behov for det, og det ønskede mål ikke kan nås ved hjelp av andre metoder som er økonomisk og teknologisk gjennomførbare

- dersom de ved de foreslåtte doser ikke utgjør noen fare for forbrukernes helse, i den grad det kan bedømmes på grunnlag av de foreliggende vitenskapelige data

- dersom bruken av dem ikke villeder forbrukerne ».

1.	Hvilke av disse tre kriteriene mener Regjeringen ligger til grunn for å kunne tillate bruk av azo-fargestoffer?

Regjeringen påpeker i St.prp. nr. 12 (2000-2001) at et aktuelt tiltak i forhold til å tillate bruk av flere azo-fargestoffer er bedre og mer utstrakt bruk av merking. Azo-fargestoffer blir særlig brukt i slikkerier og leskedrikker, og en stor del av kundekretsen vil da være barn. Hvordan tenker Regjeringen seg å innføre en merking som er forståelig for den del av befolkningen som ikke kan lese, herunder 10 prosent av den voksne befolkning og de fleste barn under 8 år?

I St.prp. nr. 12 (2000-2001) kan ikke Regjeringen stadfeste hvor mange som eventuelt vil kunne bli rammet som en følge av reaksjoner på azo-fargestoffer, men viser til en dansk undersøkelse og anslag fra USA og Sverige. Vil Regjeringen initiere en undersøkelse i Norge for å finne ut hvor mange som reagerer overfølsomt på azo-fargestoffer, og hvordan de eventuelt reagerer?

4.	Hvilke allergiske reaksjoner mener Regjeringen at inntak av azo fargestoffer kan fremprovosere, og har man i dag vitenskapelige data som viser hvordan en kombinasjon av slike stoffer kan virke på følsomme mennesker?

5.	Finnes det i dag gode tester i Norge for å kunne diagnostisere allergiske reaksjoner som en følge av azo-fargestoffer?

Det bes om at svarene på spørsmålene foreligger i rimelig tid innen den dato næringskomiteen har satt som midlertidig avgivelse, 14. desember 2000.

Sist oppdatert 9. juni 2006 av Stortingets administrasjon