| |
Hausten 2000 har Husbanken gjennomført ei utvalsundersøking om husleiger i omsorgsbustader og kommunale utleigebustader. 31 kommunar, dvs. 7,1 % av det totale talet på kommunar, har vore med i undersøkinga. Svara er fordelte på alle landsdelar, kommunestorleikar og hovudklassar etter SSBs kommuneinndeling.
Gjennomsnittleg leigepris etter undersøkinga til Husbanken er 4.475 kroner pr. månad. Lågast ligg Alta med 2.270 kroner pr. månad, høgast Bærum med 6.156 kroner pr. månad i gjennomsnitt. Sjølv om spennet i leigepris er stort, ligg mange kommunar rundt gjennomsnittet. Vel 50 % av observasjonane ligg i området 4.000-4.800 kroner pr. månad.
Leigeprisane viser ein klar auke etter folketalet i kommunane. I kommunar med mindre enn 5.000 innbyggjarar er gjennomsnittleg leigepris 4.002 kroner pr. månad, mens han er heile 5.644 kroner pr. månad i dei største kommunane.
For å vurdere leigeprisane i omsorgsbustader og kommunale utleigebustader, er det nødvendig å samanlikne med leigepriser for andre bustader.
Leigeprisane for Oslo ligg mykje over dei andre, mens gjennomsnittsleigene i Bergen, Trondheim og Stavanger ligg nær leigeprisane frå dei kommunale bustadene i dei største kommunane.
Omsorgsbustader er som regel noko mindre enn gjennomsnittet i den ordinære bustadmassen. Leiga pr. m2 blir dermed relativt høgare i omsorgsbustader enn i andre bustader.
Det er ulike måtar å definere kommunal bustøtte. Kommunal- og regionaldepartementet har ei brei definering av kommunal bustøtte, nemleg at kommunen gir støtte til å dekkje løpande buutgifter og at denne støtta er knytt opp mot ei bestemt målgruppe. Departementet gjennomførte i 1998 ei undersøking av omfanget av kommunal bustøtte. Departementet fekk svar frå 317 kommunar av totalt 435 (svarprosent på 73). Av desse hadde 26 kommunar eigne kommunale bustøtteordningar, det vil seie om lag 6 % av alle kommunane.
I ei nyare undersøking frå Norges byggforskingsinstitutt (NBI) er det registrert at det er 17 av eit utval på 172 kommunar som har etablert kommunale bustøtteordningar. Dette inkluderer dei største byane.
I begge undersøkingane kom det fram eit eintydig resultat; at dei største byane allereie har etablerte kommunale bustøtteordningar. Vidare blir det peikt på at desse ordningane er eit viktig supplement til den statlege bustøtteordninga.
Kommunal- og regionaldepartementet har i stortingsdokument, proposisjonar og rundskriv oppfordra kommunane om å etablera eigne kommunale bustøtteordningar som eit supplement til den statlege bustøtta. Utforminga av regelverket til den statlege bustønaden er ikkje utforma på ein slik måte at det blir teke omsyn til lokale behov. Det er særleg store variasjonar når det gjeld buutgifter i storbyane, som igjen forsterkar behovet for kommunal bustøtte.
I 1998 overførte Oslo, Bergen og Stavanger høvesvis om lag 16 mill. kroner, 22,2 mill. kroner og 22,4 mill. kroner i kommunal bustøtte. Den statlege bustøtta utgjorde i dei same byane høvesvis 157,8 mill. kroner, 97,7 mill. kroner og 32,6 mill. kroner.
Komiteen mener det er bekymringsfullt
at husleiene øker så kraftig når innbyggertallet i kommunen er over 20.000.
Komiteen deler Husbankens vurdering i at noe kan forklares gjennom økte
tomtekostnader og høyere entreprenørkostnader. Likevel er det
bekymringsfullt at boligsøkende som må ha hjelp fra kommunene til å skaffe
seg husvære får så høye boutgifter. Komiteen er klar over at dette kan
rettes opp noe med bostøtte til den enkelte, men vanskeligstilte får en enda
verre situasjon med så store husleier.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, er positive til at kommunene nå i
større grad etablerer egne ordninger med bostøtte. Særlig er det bra at de
store byene bruker en slik ordning, da de kommunale husleiene i disse
områdene er høyere enn i kommuner med lavt innbyggertall.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil påpeke at Regjeringen i meldingen viser til at flere
kommuner har kommunale bostøtteordninger. Flere kommuner går nå fra et
system med generelle leiesubsidier på kommunale utleieboliger, til et system
med markedsleie/gjengsleie kombinert med kommunal bostøtteordning. Dette
gir til dels svært høye leier i kommunale utleieboliger og dermed blir
andelen rimelige boliger sterkt redusert, stikk i strid med intensjonen i
Regjeringens politikk.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at i Bergen er den kommunale bostøtten en overgangsstøtte som trappes ned over tre år for så å falle helt bort det fjerde året. Slik kommunal bostøtte kan ikke kompensere for bortfall av rimelige kommunale leieboliger og vil måtte suppleres med sosialhjelp.
Dette gir en svært utrygg og
uforutsigbar boligsituasjon for den enkelte og bidrar ikke til å bedre
boligsituasjonen til de som har behov for det. I meldingen går det fram at
det i 1998 ble utbetalt 1,4 mrd. kroner i bostøtte. Ca. 2,2 mrd. kroner av
utbetalt sosialhjelp ble beregnet til å dekke boutgifter. Til sammen 3,6
mrd. kroner på bare ett år i rene driftsutgifter. Disse medlemmer vil peke
på at en investering i utleieboliger med regulert lav leie vil være langt
mer langsiktig og framtidsrettet bruk av penger og gi en helt annen
botrygghet for den enkelte og på lengre sikt redusere behovet for bostøtte.
Spesielt vil dette bidra til å bedre situasjonen for unge i etableringsfasen
som også faller utenfor bostøtteregelverket.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at tomtekostnader er svært tyngende del av
investeringer i bolig. Både stat og kommuner må derfor i større grad bidra
med rimelige eller gratis tomter for å få ned prisen på nødvendige
boligprosjekter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er viktig at de fleste boligpolitiske instrumentene er individrettet for å gi best mulig fleksibilitet, mobilitet og målrettethet. Disse medlemmer mener bostøtte er en bedre langsiktig løsning enn rasjonert utdeling av bolig.