| |
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Einar Olav Skogholt og Gunhild Øyangen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise Høegh og Sonja Irene Sjøli og fra Senterpartiet, Ola D Gløtvold, viser til at dette spørsmålet tidligere har vært utredet av Sosial- og helsedepartementet etter anmodning fra Stortinget. I St.prp. nr. 1 (1997-1998) framgår bl.a følgende:
| « Departementet
har, slik Stortinget har bedt om, startet en utredning av kostnader og konsekvenser
ved å overføre ansvaret for tildeling av trygghetsalarmer til hjelpemiddelsentralene
der kostnadene dekkes av folketrygden. En ordning der ansvaret for utgifter til
innkjøp og drift overføres til folketrygden er foreløpig anslått å koste nær
200 mill. kroner pr. år. Av dette utgjør de årlige kostnadene til nyinnkjøp av
trygghetsalarmer ca 11 mill. kroner. » |
Flertallet viser videre til at det i etterkant av dette ble utarbeidet en rapport fra en arbeidsgruppe med medlemmer fra Sosial- og helsedepartementet og Rikstrygdeverket: « Mulige modeller for organisering og finansiering av trygghetsalarmer og trygghetsalarmtjenester. » Resultatene fra rapporten ble lagt fram for Stortinget i St.prp. nr. 1 (1998-1999). Stortinget ga sin tilslutning til følgende anbefaling fra Regjeringen:
| « Utredningen viser at en rettighetsfesting av trygghetsalarmer i folketrygden ikke vil gi brukerne lik tilgang til trygghetsalarmer og trygghetsalarmtjenester. Folketrygdens inngangsvilkår for stønad til tekniske hjelpemidler er slik at de vil utelukke mange av dagens trygghetsalarmbrukere, spesielt alle de som er tildelt alarm utelukkende pga. alder eller som et rent trygghets- og angstdempende hjelpemiddel. Konsekvensen av en rettighetsfesting av trygghetsalarm vil bli et todelt finansieringssystem (folketrygd og kommune). Med mindre kommunene pålegges å gi trygghetsalarmtjenester som en pliktmessig ytelse (avgiftsfri eller med fastsatt egenandel) vil brukertilbudet fortsatt variere fra kommune til kommune. Kommunene vil fremdeles stå fritt til å belegge alarmtjenesten med avgifter. |
| Utredningen viser at de statlige utgifter ved en overtakelse av trygghetsalarmene varierer fra 40 til 130 millioner kroner pr. år avhengig av modellvalg. Regjeringen legger til grunn at ansvaret for trygghetsalarmer med tilhørende tjenester fortsatt skal ligge i kommunene. » |
Flertallet er kjent med at Sosial- og helsedepartementet har under utarbeidelse en veileder om trygghetsalarmtjenesten som et trygghetsskapende og forebyggende tiltak. Veilederen retter seg mot kommunesektoren, og antas å være ferdig til utsendelse våren 2001.
Flertallet foreslår på denne bakgrunn
at
Dok.nr.8:11
(2000-2001) avvises.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet, lederen John I Alvheim og Harald T Nesvik, og fra
Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, viser til at prisene og
tilbudet på trygghetsalarmer varierer meget fra kommune til kommune. Dette
fører til at det er den enkeltes bostedskommune som er avgjørende for hvor
godt tilbudet er på dette feltet, og hvor stor egenandel en blir pålagt.
Disse medlemmer mener at trygghetsalarmer er et meget viktig hjelpemiddel
for at spesielt hjemmeboende eldre skal kunne føle den nødvendige trygghet.
Disse medlemmer mener at det er et uttalt mål at det skal legges til rette
for at flest mulig kan være hjemmeboende så lenge som mulig. Mange av disse
eldre har svært små inntekter, og en kan derfor frykte at mange ikke kan ta
seg råd til en trygghetsalarm fordi egenandelene er for høye. Dermed er de
tvunget til å leve uten den trygghet en slik alarm vil kunne gi. Disse
medlemmer vil også vise til
Innst.S.nr.294
(1996-1997) der partiene Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for
at trygghetsalarmer dekkes av folketrygden og tildeles gjennom
hjelpemiddelsentralen. »
Disse medlemmer mener at trygghetsalarmer må godkjennes som hjelpemiddel på lik linje med for eksempel krykker, rullestoler og liknende, og administreres enten gjennom hjelpemiddelsentralen eller hjemmesykepleien. Disse medlemmer er av den oppfatning at dagens regelverk må endres slik at denne tjenesten blir gratis.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag slik at utgiftene til trygghetsalarmer dekkes av folketrygden og tildeles gjennom hjelpemiddelsentralen. »