Innst.S.nr.197 (2000-2001)
Innstilling fra kommunalkomiteen om asyl- og flyktningpolitikken i Norge og om forslag fra stortingsrepresentant Odd Einar Dørum om å gjennomgå lover, forskrifter og praksis for å sikre forfulgte kvinner bedre beskyttelse

1. Bakgrunn

1.1 Sammendrag

       Kommunal- og regionaldepartementet viser til at i dei siste åra har talet på asylsøkjarar og flyktningar som har kome til Noreg variert mykje. I 1999 kom det heile 10.160 asylsøkjarar til landet. I tillegg tok Noreg imot om lag 6.000 evakuerte flyktningar frå Kosovo som fekk kollektivt vern i eitt år. Til samanlikning søkte mellom 1.460 og 2.270 personar årleg om asyl i Noreg i perioden frå 1995 til 1997, medan talet auka til over 8 500 asylsøkjarar i 1998. Desse raske endringane har sett systemet for mottak av asylsøkjarar og flyktningar på prøve.

       Vi har i dag ein situasjon med lange ventetider i samband med behandling av søknader om asyl, og busetjing i ein kommune for dei som får opphald i Noreg. Mange asylsøkjarar og flyktningar har derfor hatt langvarige opphald i mottak. I tillegg er vi langt frå målet om at flyktningar raskast mogleg skal bli sjølvhjelpa og kome i arbeid. Statistikk viser at flyktningar har lågare inntekter enn folk elles og er overrepresenterte blant mottakarar av sosialstønad. Arbeidsløysa blant flyktningar er òg høgare enn blant folk elles i Noreg.

       I samband med behandlinga av St.prp. nr. 1 (1999-2000) vedtok Stortinget å oppmode regjeringa om å gå igjennom og evaluere asyl-, innvandrings- og integreringspolitikken. Evalueringa skulle ha hovudfokus på flaskehalsar i behandlinga av asylsaker og i arbeidet med busetjing i kommunane. I tillegg bad Stortinget om at gjennomgangen skulle omfatte dei kompensasjonsordningane som eksisterer for asylmottak, for busetjing, for norskopplæring for vaksne og for einslege mindreårige asylsøkjarar.

       På bakgrunn av den situasjonen vi har i dag, og Stortinget sitt vedtak, legg Regjeringa no fram ei melding om prinsippa for behandling av asylsøknader, busetjing av flyktningar i kommunane, og tilskots- og finansieringsordningar for kommunane sitt arbeid, med eit særskilt fokus på einslege mindreårige. Ettersom mange asylsøkjarar og flyktningar har fått lange opphald i mottak, tek meldinga og for seg tilbodet i mottak. Meldinga tek derfor òg for seg tilbodet i mottak. Tolk står sentralt på alle områda, og er òg eit tema i meldinga.

       Utfordringane etter busetjing er mange. Det viktigaste er at dei nykomne flyktningane raskast mogleg blir sjølvhjelpa - både økonomisk og slik at dei kan delta aktivt i samfunnet på lik linje med folk elles. I denne meldinga legg Regjeringa derfor òg fram forslag til eit heilskapeleg tilbod om grunnleggjande kvalifisering.

       Når det gjeld den generelle innvandrings- og integreringspolitikken elles, vil Regjeringa vise til St.meld. nr. 17 (1996-1997) Om innvandring og det fleirkulturelle Noreg som tek for seg det langsiktige arbeidet med integrering og likestilling mellom innvandrarar og nordmenn, uavhengig av kva den opphavlege årsaka til innvandringa var. Meldinga fekk brei tilslutning i Stortinget og er framleis Regjeringa si politikk.

       Situasjonen i dag tilseier likevel at vi står overfor utfordringar også når det gjeld denne politikken. Rasisme og diskriminering går føre seg på mange område i samfunnet og på mange ulike nivå. Ei vesentleg utfordring er å byggje ned barrierar på arbeidsmarknaden og på bustadmarknaden. Det er òg behov for auka innsats med sikte på å skape gode oppvekstvilkår i Noreg for ungdom med innvandrarbakgrunn. Tiltak for å førebyggje og hindre til dømes vald mot kvinner og gjengkriminalitet må prioriterast. Denne meldinga, som er avgrensa til å gjelde nykomne flyktningar tek ikkje for seg desse problemstillingane. Dette er felt der det er behov for ei vidare utvikling av politikken. Regjeringa vil arbeide vidare med det.

       Regulering av arbeidsinnvandringa har vore eit omdiskutert tema den siste tida. Regjeringa arbeider stadig med problemstillingar knytt til dette. Arbeidskraftbehovet i Noreg og rekruttering av arbeidskraft frå utlandet er likevel ikkje tema i denne meldinga, ettersom behovet for arbeidskraft i Noreg ikkje gir grunnlag for å få asyl eller opphald på humanitært grunnlag.

       I tråd med Stortinget sitt vedtak set denne meldinga søkjelys på den innanlandske asyl- og flyktningpolitikken. Prinsippet om ein heilskapleg flyktningpolitikk ligg fast, slik det er skissert i St.meld. nr. 17 (1994-1995) Om flyktningpolitikken. Ein heilskapleg flyktningpolitikk inneber mellom anna at ein skal sjå den innsatsen Noreg gjer utanlands og innanlands i samanheng. Tilbakevending blir framheva som normalt den beste løysinga på eit flyktningproblem, òg for flyktningar som har fått vern i Noreg. Regjeringa vil derfor omtale tilbakevending i denne meldinga.

       Meldinga som no blir lagt fram må òg sjåast i samanheng med St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum. Handlingsplan for menneskerettigheter. Handlingsplanen slår fast at på det nasjonale plan har asylsøkjarar i all hovudsak det same vernet etter menneskerettane som andre individ. Planen har ei rekkje tiltak som gjeld rettstryggleiken for asylsøkjarar og flyktningar, og tiltak som særleg gjeld situasjonen for einslege mindreårige asylsøkjarar.

1.2 Merknader fra komiteen

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen og Kari Manger, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J Hoddevik og Erna Solberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Gerd Fladset, fra Senterpartiet, Unn Aarrestad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Helge Bjørnsen, vil understreke at det av hensyn til de som trenger beskyttelse er viktig å ha en asyl- og flyktningbehandling som er grundig, men også hurtig. Det er etter komiteens mening viktig å få en godt fungerende utlendingsforvaltning, bedre mottak og en god integreringspolitikk. Hovedmålet må være at personer som har et beskyttelsesbehov raskt kan bli selvhjulpne individer i det norske samfunn. Det må derfor være en viktig oppgave i årene som kommer å få en mer effektiv utlendingsbehandling, radikal nedgang i saksbehandlingstiden, raskere tilbakesendelse av de som ikke har et beskyttelsesbehov og hurtigere bosetting og bedre integrering av de som får oppholdstillatelse eller flyktningstatus. Stortinget behandlet for fire år siden St.meld. nr. 17 (1996-1997), jf Innst.S.nr.225 (1996-1997) Om innvandring og det flerkulturelle Norge. Etter den tid har vi fått økt tilstrømming av asylsøkere, og det er avdekket store problemer i saksbehandlingskjeden helt frem til integreringsarbeidet i kommunene. Komiteen viser til at et samlet Storting ved behandlingen av B.innst.S.nr.5 (1999-2000) vedtok å be Regjeringen om å gå igjennom og evaluere asyl-, innvandrings- og integreringspolitikken. Evalueringen skulle ha hovedfokus på flaskehalsene i behandlingen av asylsøknader og i arbeidet med bosetting i kommunene. I tillegg ba Stortinget om en gjennomgang av de omfattende kompensasjonsordningene som eksisterer for asylmottak, for bosetting og for norskopplæring for voksne og enslig mindreårige asylsøkere. Komiteen konstaterer at Regjeringen har lagt fram St.meld. nr. 17 (2000-2001) på bakgrunn av dette vedtaket. I tillegg viser komiteen til at Regjeringen i statsbudsjettet for 2001 gjennomgikk noen av kompensasjonsordningene til kommunene, og bl.a foreslo en sterk økning i integreringstilskuddet. Dette fikk Stortingets tilslutning.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at fra Stortinget fattet sitt vedtak i 1999 til i dag, er utviklingen i tempoet i behandlingen av asylsaker og andre utlendingssaker blitt forverret. Saksbehandlingstiden for nesten alle saker er forlenget, og i mange saker betyr dette at saksbehandlingen tar uakseptabel lang tid. Selv om det etter flertallets mening er riktig å prioritere arbeidstillatelse og asylsaker, kan det ikke aksepteres at man får årelang venting i kurante saker vedrørende familiegjenforening eller besøksvisum for familie.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at det ikke har vært noen negativ utvikling i tempoet i behandlingen av asylsaker, da asylsakene nå blir prioritert i UDI. Dette har ført til en fortgang i behandling av asylsakene, noe disse medlemmer er positive til. Disse medlemmer viser til Årsrapport 2000 fra UDI hvor det står følgende:

       Disse medlemmer mener at prioriteringsvalget av ulike sakstyper må vurderes fortløpende, da den uheldige konsekvensen av å prioritere asylsaker er lange restanser i forhold til andre saker.

       Komiteen viser til at det har vært en politisk utvikling mens Stortinget har hatt meldingen til behandling, som har medført at statsråden har varslet nye tiltak som ikke er nevnt i meldingen. Komiteen viser til at statsråd Sylvia Brustad 13. februar 2001 orienterte komiteen om situasjonen knyttet til etableringen av et nasjonalt transittmottak og de administrative rutinene i UDI. Orienteringen er tatt inn i meldingen som trykt vedlegg. Orienteringen kom på bakgrunn av oppslag som hadde vært i media og at tidligere informasjon gitt til Stortinget hadde vist seg å være feil.

       Komiteen vil vise til at statsrådens i sin redegjørelse for kommunalkomiteen 13. februar 2001 konstaterte at Stortinget hadde fått feil opplysning om oppstarttidspunktet. Statsråden sa seg lei for at Stortinget ikke hadde fått den nøyaktige informasjonen, noe komiteen da sluttet seg til.

       Statsråd Brustad uttalte følgende:

       Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at St.meld. nr. 17 (2000-2001) i liten grad berører konkrete tiltak for å få gjort noe med saksbehandlingssituasjonen i UDI, og mener dette er en svakhet med meldingen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at meldingen berører konkrete tiltak for behandling av saker og er således uenig i merknaden fra flertallet ovenfor.

       Disse medlemmer vil peke på at meldingen ble fremlagt primo desember 2000 og at det dermed var praktisk umulig å behandle de konkrete forslagene fra UDI fra 29. november 2000 i selve meldingen. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at statsråden tok fatt i forslagene fra UDI så raskt som mulig.

       Komiteen konstaterer at statsråden i sin orientering til komiteen slår fast at hun vil få foretatt en konsulentgjennomgang av UDI, som skal se på rutiner for økonomistyring, organiseringen av og effektiviteten i saksbehandlingen. Komiteens kjennskap til UDIs administrative rutiner tilsier at det er behov for en slik gjennomgang. Samtidig vil komiteen understreke at en slik gjennomgang ikke må medføre at man ikke gjennomfører endringstiltak som kan forbedre og korte ned saksbehandlingstiden i mellomtiden.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ber om at Regjeringen sørger for at konsulentgjennomgangen blant annet tar for seg effektiviteten i organisasjonen, informasjon til søkere og allmennheten, og evaluerer systemet med land-/regionorganiseringen og vurderer denne mot andre lands organisering av arbeidet.

       Komiteen vil peke på at det nylig i regi av Statskonsult er foretatt en gjennomgang av saksbehandlingskjeden fra flyktningenes ankomst til etablering i kommunene. I denne påpekes det at det uten regelverksendringer er mulig å effektivisere og korte ned på saksbehandlingstiden, gjennom omorganiseringer og tilførsel av ressurser.

       Komiteen viser til statsråd Sylvia Brustads svar av 27. mars 2001 på spørsmål 4 fra saksordfører hvor det gis en opplisting av oppfølgingen av de anbefalte endringstiltakene i Statskonsults rapport.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at oppfølgingstakten ikke er i samsvar med den alvorlige situasjonen utlendingsadministrasjonen er inne i. Dette understreker behovet for et sterkere press for å gjennomføre endringer raskt som kan få saksbehandlingstiden i utlendingssaker ned.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at meldingen ikke berører endringer i utlendingsregelverket og saksbehandlingen. UDI fremmet selv 29. november 2000 en utfyllende liste over forslag til regelverksendringer som vil kunne lette arbeidsbyrden, og derfor gi raskere saksbehandling. Disse forslagene har nå statsråden fulgt opp gjennom de regelverksendringer som ble varslet 15. februar og 21. mars 2001.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at asylpolitikken bør strammes inn slik at tilstrømmingen av asylsøkere avtar, noe som gjør at det etter hvert blir færre asylsøknader og dermed raskere saksbehandling.

       Komiteen mener endringer i regelverket både på asylområdet, men også på andre utlendingssaksområder som UDI i dag forvalter, vil være et av de viktigste tiltakene for å få saksbehandlingstiden ned. Komiteen har konstatert at statsråden i pressemelding 15. februar 2001 varsler både kortsiktige regelverksendringer og en full gjennomgang av utlendingsloven. Komiteen er enig i at det er behov for å modernisere utlendingsloven etter at Norge er blitt et mer flerkulturelt samfunn, med flere innbyggere med permanent opphold i Norge og med tette familiære kontakter til andre land. Dette medfører økt sakstilgang for UDI.

       Komiteen viser til at det gjennom komiteens høringer med ulike organisasjoner også er tatt opp en rekke forhold knyttet til praktiseringen av asylinstituttet kontra opphold på humanitært grunnlag. Og det faktum at internasjonale sammenligninger viser at Norge har færre asylsøkere som får opphold og status som flyktninger, men har flere begrunnet i humanitære forhold. Dette er forhold som etter komiteens mening må gjennomgås i forbindelse med gjennomgangen av utlendingsloven.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at på enkelte områder som kjønnsbasert og religiøs forfølgelse, er det behov for en raskere gjennomgang av norsk og internasjonal erfaring og om retningslinjene dekker beskyttelsesbehovet. Flertallet viser til omtalen under pkt. 3.2.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at gjennomgangen av retningslinjer og erfaring hva angår kjønnsbasert forfølgelse og religiøs forfølgelse, naturlig inngår i den helhetlige gjennomgangen av utlendingslovgivningen som allerede er varslet.

       Komiteen vil likevel understreke at det er viktig å ha et høyt tempo og et klart fokus på kortsiktige avlastningstiltak, som får ned saksbehandlingstiden. Det er uverdig og uakseptabelt at saksbehandlingstiden er så lang.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, konstaterer at de kortsiktige tiltakene som ble fremlagt på pressekonferansen til kommunal- og regionalministeren og arbeids- og administrasjonsministeren 21. mars 2001 var knyttet opp til forenklinger vedrørende arbeidsinnvandringen.

       Flertallet viser til at blant de tiltakene som ble lansert den 21. mars 2001 er tiltak som vil gjøre det lettere å få familiemedlemmer til Norge mens familiegjenforeningssakene blir behandlet. Videre at man kan få midlertidig arbeidstillatelse før endelig bosetting er avklart. Flertallet synes det er positivt med en mykere tilnærming, og er enige om at dette også skal gjelde gamle saker. For personer som i dag har fått innreisetillatelse for familie til Norge, men ikke fått endelig avklart oppholdstillatelse, kan det oppstå en rekke problemer knyttet til rettigheter for barn og utenlandsk ektefelle (skole, legebehandling, barnetrygd, midlertidig arbeidstillatelse, språkkurs etc). Flertallet forutsetter at gamle og nye saker behandles likt i forhold til å få innreise mens saksbehandling pågår.

       Komiteen vil understreke at avlastningstiltakene ikke må medføre at man ikke får saksbehandlingstiden ned på de ordinære og varige tillatelsene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil peke på at kommunalkomiteen ble informert ved statsråd Brustads redegjørelse i komiteen 13. februar 2001, samt at Stortinget gjennom svar på interpellasjon 28. februar og i spontanspørretimen 28. mars 2001 ble informert om at statsråden ville sette i gang en gjennomgang av UDI, herunder økonomistyring og effektivisering av saksbehandlingen. Statsråden presiserte at hun ville engasjere et eksternt konsulentfirma for gjennomgangen av UDI. Samtidig ble det informert om at den varslede gjennomgangen ville kunne foreligge i løpet av sommeren eller tidlig på høsten 2001. At komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti til tross for dette likevel krever det umulige, nemlig en gjennomgang som skal presenteres i Revidert nasjonalbudsjett 2001 nå i vårsesjonen, er etter flertallets vurdering helt uforståelig og urimelig.

       Flertallet mener ytterligere tiltak må sees i sammenheng med gjennomgangen/evalueringen som nå skal være ferdig 1. august 2001, men ber statsråden i Revidert nasjonalbudsjett 2001 gi en orientering om bl.a hvilke strakstiltak som er nødvendig før utredningen og statsbudsjettet legges fram.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at som et ledd i å få saksbehandlingstiden ned, må en kartlegge både ressursbehov og effektiviseringstiltak for å ta unna det etterslep av saker som ligger både i UDI og Utlendingsnemnda, samt få saksbehandlingstiden for nye saker ned på den tid som er målsetningen. Målet må være å få utlendingsbyråkratiet til å fungere innen 2002.

       Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2001 legger frem en gjennomgang av de tiltak som er iverksatt for å få UDI til å fungere, samt en tidsplan for videre arbeid med langsiktige endringer av UDI, strakstiltak for å avvikle restanser, prioriteringsprinsipper mellom saker, andre kortsiktige avhjelpingstiltak, og en gjennomgang av ressursbehov for å få dette til.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av UDI i tråd med flertallets merknader, som skal skape et grunnlag for å få en fungerende utlendingsadministrasjon hvor målsettingen om kortere saksbehandlingstid kan oppnås, og hvor restansene er nedbygget innen 1. januar 2002. »

       Disse medlemmer konstaterer at meldingen i liten grad svarer på Stortingets ønsker om å få fjernet flaskehalser i asylbehandlingen, men at en rekke enkeltstående elementer i kommunalministerens håndtering, som følge av mediefokus på UDI og saksbehandlingstiden i utlendingssaker, har dannet et grunnlag for tiltak som kan gi bedre resultater.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet forutsetter at ytterligere tiltak sees i sammenheng med gjennomgangen/evalueringen som skal være ferdig 1. august 2001.

       Komiteen vil vise til at antallet asylsøkere har økt betraktelig de siste årene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at Fremskrittspartiet har stått for en alternativ asyl- og flyktningpolitikk som hadde resultert i at nye og drastiske tiltak ikke hadde vært nødvendig. Gjennom Fremskrittspartiets politikk ville flyktningstrømmen blitt redusert, samtidig som man ville fått en bedre fungerende utlendingsadministrasjon, bedre mottak og en god integreringspolitikk, slik at de som får opphold kan bli selvhjulpne individer i det norske samfunnet så fort som mulig.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at mens flere enn noensinne er tvunget til å forlate sine hjem og søke beskyttelse i andre land, ser det ut til at viljen i vestlige land til å ta imot flyktninger og asylsøkere blir stadig mindre. Det er mellom 35-40 millioner flyktninger eller internt fordrevne mennesker på flukt i verden. Dette er blant de største menneskelige tragediene verdenssamfunnet står overfor, og som Norge må ta sitt medansvar for.

       Disse medlemmer vil påpeke at Norge gir få asylsøkere flyktningstatus i henhold til FN-konvensjonen av 1951. Dette kan gi et uheldig signal til befolkningen om at få har et reelt behov for beskyttelse. Det faktum at mange får opphold på humanitært grunnlag gir inntrykk av at Norge har en liberal og raus praksis. Dette er ikke riktig. Tvert imot framstår norsk flyktningpolitikk som streng og restriktiv.

       Disse medlemmer vil hevde at asyl- og flyktningbestemmelsene må håndteres med en betydelig sikkerhetsmargin og etter et prinsipp om at det er bedre å hjelpe en person for mye enn en for lite.

       Disse medlemmer vil understreke at det er asylsøkerens beskyttelsesbehov som skal tillegges vekt i asylvurderingene og uttak av kvoteflyktninger, ikke deres arbeidskapasitet og deres kompetanse.

       Disse medlemmer vil støtte at det er behov for raske reaksjoner for å utvise personer som åpenbart ikke har asylgrunn og som har kriminelle hensikter.

       Disse medlemmer vil hevde at det er behov for en gjennomgang av utlendingslovens bestemmelser og tilhørende forskrifter med sikte på å ta inn i loven elementer som gir grunnlag for flyktningstatus, slik som kjønnsrelatert forfølgelse, tilhørighet til særlig sosial (etnisk) gruppe, barn som sosial gruppe, krigsflyktninger, internt fordrevne og forfølgelse fra ikke-statlige aktører. Dette vil sikre likebehandling og forutsigbarhet og bidrar til å få en nødvendig politisk avklaring av viktige prinsipielle avveininger som nå er lagt til Utlendingsnemnda.

       I tillegg er det behov for å få innarbeidet Flyktningkonvensjonen av 1951 med tilhørende protokoller fra 1967 i norsk rett.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ved gjennomgangen av utlendingsloven, fremme nødvendige endringsforslag slik at FNs flyktningkonvensjon av 1951 blir innarbeidet i norsk lov. »

       Flertallet viser til St.meld. nr. 21 (1999-2000) Handlingsplan for menneskerettigheter og Ot.prp.nr.3 (1998-1999) Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett, samt behandlingen av disse sakene i Stortinget. Her blir det sagt at de mest sentrale, globale menneskerettskonvensjonene om tortur, kvinner, barn og rasediskriminering skal innarbeides i norsk lov.

       Flertallet vil påpeke at skal en lykkes bedre i arbeidet for flyktninger og asylsøkere enn i dag, er det avhengig av endringer innenfor all generell politikk. Det norske samfunnet kommer til å være mer mangfoldig og flerkulturelt i framtida. All politikk må ha dette som et positivt utgangspunkt og legge til rette for respekt og inkludering av minoriteter i samfunn og sosialt fellesskap. Holdninger, verdisyn og normer er ulike. Dette stiller store krav til toleranse og åpenhet, både fra majoritet og minoritet.

       Flertallet understreker at det norske samfunn bygger på respekt for menneskerettighetene og demokratiske prinsipper. Dette er helt grunnleggende verdier og premisser for all politikk. Alle som bor i Norge, uavhengig av hva slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og muligheter i alle deler av samfunnet og til å bruke sine ressurser. I praksis betyr dette at ulike individ og grupper trenger ulike tiltak og rammebetingelser for å kunne nytte og fylle sine retter og plikter fullt ut. En politikk for likestilling må derfor ha et stort spekter av virkemidler for å oppnå reell likeverdighet.

       Flertallet vil slå fast at prinsippene om likestilling mellom kjønnene og prinsippet om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt verdigrunnlag. Disse verdiene er ikke kultur- eller religionsrelativistiske. Dette verdigrunnlaget er en helt nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn og for å kunne lykkes i arbeidet med å ivareta interessene til minoriteter.

       I tillegg til en bedre og mer inkluderende politikk for flyktninger og asylsøkere, er det et stort behov for å få et helhetlig lovverk mot rasisme. Både arbeidsledighet, problemer på boligmarkedet, sosiale konflikter og segregering kan ha sin rot i diskriminering.

       Flertallet vil vise til at regjeringen Bondevik nedsatte et utvalg for å utrede ny lov om etnisk diskriminering.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at visumkrav i praksis kan gjøre det nærmest umulig å kunne reise fram til Norges grense på lovlig måte. Det er ikke ulovlig å ta seg inn i andre land uten visum eller innreisedokumenter så lenge hensikten er å søke asyl, men visumkrav gjør det langt vanskeligere å reise lovlig og retten til å søke asyl blir dermed undergravd. Dette åpner opp et marked for menneskesmugling og kriminalitet.

       Disse medlemmer mener det er behov for lovlige måter å komme til Norge på ved for eksempel å vurdere å gi asylsøkere rett til å søke asyl på flere norske utenriksstasjoner, såkalt eksterritorial asylprosedyre. Disse medlemmer ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av ulike modeller for hvordan asylsøkere kan få lovlige reisedokumenter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er i likhet med UNHCR enig i at i de fleste tilfeller er det mest hensiktsmessig å gi flyktninger beskyttelse så nær hjemlandet som mulig. Dersom dette ikke er mulig, må land utenfor regionen stille opp. I spesielle situasjoner kan det være behov for å bruke kollektiv beskyttelse. Dette er situasjoner der en stor gruppe flyktninger tar seg inn over grensa til et naboland, for eksempel dersom flere tusen russere flyktet til Finnmark. Kollektiv beskyttelse gir flyktningene et svakere vern og færre rettigheter, og myndighetene større handlefrihet på bekostning av flyktningens rettsstilling. Flyktninger som har fått kollektiv beskyttelse må ha rett til en grundig og individuell behandling av asylsøknad på linje med andre.

       Disse medlemmer vil påpeke nødvendigheten av at Regjeringen strammer inn sin praksis på dette området, og at midlertidig kollektiv beskyttelse ikke må blir brukt i situasjoner den ikke er beregnet på. En innstramming i dette instituttet må henge sammen med en mindre restriktiv asylpolitikk. I de situasjoner der det er reell grunn til å bruke kollektiv beskyttelse, mener disse medlemmer at flyktningene som utgangspunkt må forlate landet når det ikke lenger foreligger noe beskyttelsesbehov. Tilbakesendelse skal skje etter en plan og i samarbeid med tilbakevendingslandet og i samråd med UNHCR.