Innst.S.nr.197 (2000-2001)
Innstilling fra kommunalkomiteen om asyl- og flyktningpolitikken i Norge og om forslag fra stortingsrepresentant Odd Einar Dørum om å gjennomgå lover, forskrifter og praksis for å sikre forfulgte kvinner bedre beskyttelse

3. Asylsaksbehandling

3.1 Sammendrag

       FNs flyktningkonvensjon av 1951 er grunnlaget for behandlinga av personar som ber om vern som flyktningar i Noreg. Utlendingslova av 1988 regulerer mellom anna kven som har krav på vern mot forfølging i Noreg. Lova nyttar flyktningkonvensjonen sin definisjon av kven som er flyktning, og gir flyktningar rett til asyl i landet. Alle som søkjer asyl i Noreg har krav på å få søknaden behandla, med mindre dei alt har ein asylsøknad til behandling i eit anna land eller kunne ha søkt asyl i andre land før dei kom til Noreg. Det er UDI som gjer vedtak i første instans, medan Justis- og politidepartementet avgjer klagesakene. Frå 1. januar 2001 vil klagesakene bli behandla av den nye Utlendingsnemnda.

       Asylsakene blir behandla i samsvar med dei prinsippa som elles er vanlege i forvaltninga. Det inneber at søkjarar som får avslag i første instans (UDI), kan påklage vedtaket. Søkjarar som får avslag, har òg høve til å bringe saka inn for domstolane. Utover desse generelle prinsippa står rettstryggleiken sentralt når asylsakene skal behandlast.

       I meldinga blir det vist til at den situasjonen vi har hatt dei siste åra, med lange ventetider på behandling av asylsøknader, har i hovudsak samband med ein auke i talet på asylsøkjarar, etterskot i politiet sitt arbeid med å gjennomføre asylintervju og manglande kapasitet i Utlendingsdirektoratet (UDI). Det er fleire årsaker til at saksbehandlingstida er lang. Asylsakene er ofte innfløkte, og krev samansette vurderingar. Identiteten og reiseruta til asylsøkjaren kan vere uklar. Det tek ofte lang tid å undersøkje slike saker, mellom anna fordi ein må hente inn opplysningar frå andre land før ein kan gjere vedtak.

       Det er heller ikkje mogleg å vite på førehand kor mange som kjem til å søkje asyl i Noreg. Slik rutinane for løyvingar over statsbudsjettet er lagde opp i dag, tek det noko tid frå ein eventuell auke i talet på asylsøkjarar, til det blir gitt ekstra løyving. Deretter må ein lyse ut stillingar og gi personalet ei forsvarleg opplæring. Samla sett fører dette til at det kan gå opp til eitt år før bemanninga er auka i tråd med tilstrøyminga av asylsøkjarar. I ein situasjon der det kjem mange asylsøkjarar, fører det til at styresmaktene blir liggjande etter i behandlinga av søknadene.

       Ei anna viktig årsak til den lange saksbehandlingstida er at mange asylsøkjarar som får endeleg avslag, ikkje reiser frå landet frivillig. I staden prøver mange å få gjort om det endelege vedtaket i håp om å få opphald på humanitært grunnlag, til dømes fordi dei har vore her lenge. Det fører til mykje unødig ressursbruk, idet den tida som skulle gått med til å behandle nye saker, må nyttast til å arbeide med saker som er avgjort. I tillegg er det eit problem at enkelte land nektar eller er lite villige til å ta imot eigne borgarar som ikkje sjølve vil reise heim, jf St.meld. nr. 6 (2000-2001) Om utlendingssaker - tilbakemeldinger til Stortinget, der dette spørsmålet er drøfta nærmare.

       I år er det gjort større endringar på asylsaksfeltet. UDI har det siste året tilsett langt fleire saksbehandlarar. I tillegg er direktoratet no omorganisert slik at arbeidet med asylsaker blir prioritert. Det er mellom anna oppretta eigne organisatoriske einingar for behandling av asylsaker. Meininga er at desse asyleiningane raskt skal kunne få tilført personale frå andre saksområde når det er behov for det.

       1. juli 2000 overtok UDI ansvaret frå politiet for å intervjue asylsøkjarar om deira motiv for å søkje asyl. Endringa vil medverke til auka rettstryggleik, mellom anna fordi saksbehandlarar i UDI har god kjennskap til situasjonen i asylsøkjaren sitt heimland, og fordi same person intervjuar og innstiller til vedtak i saka. Regjeringa reknar med at den nye ordninga òg vil medverke til kortare saksbehandlingstid fordi saka i større grad blir behandla av ein instans. I tillegg fyller asylsøkjarar no ut ei eigenerklæring så raskt som mogleg etter at dei har kome til landet. Erklæringa skal skrivast på deira eige morsmål, og søkjaren skal med eigne ord gjere greie for kvifor dei søkjer asyl og korleis dei kom seg til Noreg. Det er eit mål at kvinnelege asylsøkjarar i størst mogleg grad skal intervjuast av kvinnelege saksbehandlarar, og viss mogleg med kvinneleg tolk. Vidare skal det haldast ein samtale med barn som kjem i lag med foreldra sine, med mindre det er klart unødvendig eller foreldra set seg i mot det.

       Frå 1. juli 2000 er det òg innført nye rutinar som skal sikre ei hurtigbehandling av visse typar asylsaker. Dette gjeld til dømes saker der asylsøkjar kjem frå bestemte land og søknaden er klart grunnlaus. Saker til kriminelle asylsøkjarar skal òg prioriterast i alle ledd så langt det er mogleg og forsvarleg. Regjeringa har vidare endra retningslinjene for å behandle oppmodingar om å gjere om eit vedtak. Slike oppmodingar blir berre behandla dersom særskilde vilkår er oppfylte.

       Målet med omlegginga av klagehandsaminga ved oppretting av Utlendingsnemnda, er først og fremst å styrkje rettstryggleiken til asylsøkjarar og å auke tilliten til saksbehandlinga. Utlendingsnemnda blir eit domstolliknande og uavhengig klageorgan. Asylsøkjarar som klagar på vedtak frå UDI om avslag på søknaden, skal derfor som hovudregel få møte personleg for ei nemnd før endeleg vedtak blir gjort.

       Regjeringa vil:

3.2 Merknader fra komiteen

3.2.1 Raskere og mer effektiv saksbehandling

       Komiteen viser til sine generelle merknader hvor det klart understrekes at den viktigste utfordringen vi i dag har er å få opp tempoet i behandlingen av asylsakene. Hurtigere tempo betyr at de som har rett på asyl raskere får det og raskere kommer i gang med et ordinært liv. Raskere saksbehandling kan også bety en reduksjon i antallet personer som innvilges opphold på humanitært grunnlag fordi den lange saksbehandlingstiden i seg selv er sykeliggjørende og gjør det vanskeligere, f.eks. for barn, å returnere til sitt opprinnelige hjemland. Dessuten er det viktig med et høyere tempo i behandlingen for å skille ut de som åpenbart ikke har grunnlag for å søke asyl og de som kommer til Norge med andre hensikter, f.eks. kriminelle.

       Komiteen viser til at Regjeringen har fulgt opp de ønsker Stortinget tidligere har gitt uttrykk for om å etablere ordninger med hurtigbehandling av asylsøknader fra enkelte land hvor man anser menneskerettighetssituasjonen for å være tilfredsstillende og hvor grunnleggende rettssikkerhetsgarantier blir ivaretatt. Komiteen er enig i at helt åpenbart grunnløse søknader fra slike land bør behandles raskt. Komiteen viser også til at det legges opp til hurtig behandling av søkere som er anmeldt, siktet eller dømt for straffbare forhold. Komiteen er enig i dette, og understreker at dette gjelder forhold utført i Norge, som beskrevet i statsrådens oppklarende svar til saksordfører .

       Komiteen vil understreke at det er viktig for den allmenne tilslutningen til asylpolitikken at man er handlekraftig mot kriminell aktivitet i alle ledd av mottaks- og saksbehandlingskjeden. Ikke minst viktig er det at politiet etterforsker sakene, slik at publikum anmelder saker og det blir et grunnlag for å sette i gang hurtigbehandling av asylsøknadene til de anmeldte.

       Komiteen vil påpeke at prinsippene om rettssikkerhet må ivaretas i behandlingen av alle sakene. Komiteen vil understreke at det er hensynet til den som søker asyl som er viktigste grunn til å få ned saksbehandlingstiden.

       Komiteen vil vise til at det er gjort flere større organisatoriske endringer i behandlingen av asylsaker de senere årene. Overføringen av intervjuansvaret for asylsøkere til UDI, ansvarsoverføringen til Kommunal- og regionaldepartementet og etableringen av Utlendingsnemnda har medført at personer må trenes for nye oppgaver og etableres i nye strukturer. I den forbindelse er det ikke unaturlig at ting bruker litt tid til å falle på plass. Samtidig har man både i tilknytning til intervjuene og ankesakene hatt store restanser i saker som har gitt et dårlig utgangspunkt ved etableringen.

       Komiteen er enig i Regjeringens målsetting om saksbehandlingstid, slik det legges frem i Stortingsmeldingen.

       Komiteen vil understreke behovet for å få behandlet restansene raskt slik at man kommer inn i en mer normal situasjon. Komiteen vil understreke at Stortinget har bevilget de midler ulike regjeringer har bedt om.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forutsetter at Regjeringen frem til Revidert nasjonalbudsjett kartlegger ressursbehovet for å få redusert den akkumulerte saksmengden, og fremmer forslag om ressurser og en handlingsplan for effektivisering som er avpasset målsetningen om å redusere saksbehandlingstiden drastisk, både i asylsaker og andre utlendingssaker.

       Målsetningen må være å ha en utlendingsforvaltning som fungerer tilfredsstillende i 2002. For øvrig viser disse medlemmer til sine merknader om å forenkle regelverket i utlendingssaker under pkt. 1.2.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at statsråden har tatt fatt i situasjonen i UDI og at statsråden allerede har foretatt viktige grep for effektivisering og forbedring. Statsråden har varslet at gjennomgangen av UDI vil være ferdig 1. august 2001, og disse medlemmer mener det av hensyn til kvaliteten på gjennomgangen er riktig å avvente rapporten og ikke stille krav til rapportering allerede i Revidert nasjonalbudsjett 2001. Disse medlemmer vil peke på at det eneste en oppnår ved å forsere gjennomgangen er dårligere kvalitet.

       Disse medlemmer vil vise til at det er enormt stor pågang hos UDI, særlig på telefonen med opptil 3.000 telefoner daglig. Det er naturlig at søkere vil vite hvor saken står og at det purres. Disse medlemmer er klar over at UDI som følge av dette oppfattes som utilgjengelig på tross av at rundt 20 årsverk går med på å besvare telefonhenvendelser fra søkerne.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil peke på at det er et stort problem at det er vanskelig å komme i kontakt med saksbehandlerne i UDI. Informasjonen er i svært mange tilfeller meget begrenset og mange sitter igjen med en opplevelse av at det er umulig å få informasjon om sin sak. Disse medlemmer vil videre peke på at det er meget uheldig at UDI etter hvert er blitt allment kjent for sin lange saksbehandlingstid. Disse medlemmer er enig i at UDI har hatt en meget stor utfordring ved at antall flyktninger og asylsøkere har økt meget de siste årene. Disse medlemmer mener allikevel at det er uakseptabelt at også kurante visumsøknader og familiegjenforeningssaker skal ta opptil over ett år. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at UDI organiseres slik at alle saker som kan behandles raskt, får en rask behandling.

       Disse medlemmer vil peke på at det er viktig at UDI tar hensyn til land- og kulturkompetanse som finnes utenfor UDIs system. Disse medlemmer vil vise til at det er viktig at når informasjon fra UDIs offisielle kilder står i strid med den informasjonen som frivillige og humanitære organisasjoner har, må UDI ta hensyn til og vurdere all informasjon som de mottar i en sak. Det er viktig at man har gode kontrollrutiner, men man på også passe på at kontrollene ikke får en slik dimensjon at effektiv saksbehandling ikke er mulig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til endringene som har funnet sted ved overføring av avhør til UDI og etablering av Utlendingsnemnda. Disse medlemmer stemte imot disse endringene. Disse medlemmer mener at Stortinget må forelegges årlige rapporter med oppsummering av vedtak, slik at det gis innsyn i arbeidet.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil hevde at det er stort behov for raskt å få i gang arbeidet med å se på Utlendingsnemndas rettsanvendelse. Dette er nødvendig for å se om praksis endres, om praksis er i tråd med FNs prinsipper i flyktningekonvensjonen og om det er samsvar mellom rettsanvendelsen og politisk oppfating av hvordan asyl og flyktningepolitikken skal være. Mye taler for å justere praksis slik at asylsøkere med et reelt beskyttelsesbehov normalt bør anerkjennes som konvensjonsflyktninger og gis asyl etter utlendingslovens kap. 3.

       Disse medlemmer vil også be Regjeringen sørge for at Utlendingsnemndas praksis offentliggjøres i anonymisert form, slik at utenforstående kan følge med på utviklingen innen et så viktig felt for menneskerettigheter og forvaltningsrett i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at en rask saksbehandling ikke er et politisk omstridt tema.

       Disse medlemmer mener at det må settes inn store ressurser i behandlingen av utlendingssaker for å få en rask saksbehandling. Dette er svært viktig bl.a fordi lang saksbehandlingstid fører til mange innvilgelser til mennesker som aldri skulle hatt oppholdstillatelse i Norge. En rask saksbehandling vil virke avskrekkende på asylsøkere med dårlig begrunnete asylsøknader.

       Disse medlemmer registrerer at mange saker bare fortsetter i systemet med et utall omgjøringsbegjæringer etter at endelig vedtak er truffet, og at sakene i svært mange tilfeller ikke stopper før oppholdstillatelse er innvilget og vil som følge av dette be Regjeringen gjennomføre en innstramming i adgangen til å fremme omgjøringsbegjæringer.

       Disse medlemmer vil for øvrig vise til flere indikatorer som viser at antallet innvilgede oppholdstillatelser i asylsaker øker sterkt når saksmengden er stor. Dette er etter disse medlemmers syn svært alvorlig, og et ansvar som departementet må se seg bevisst å kontrollere. Det må være klart at når enkelte potensielle asylsøkere kjenner til denne angivelige bristen i systemet, vil sjansen for at Norge får økt antall asylsøknader øke drastisk, noe som igjen fører til en videre økning i søknader. Norge befinner seg på dette feltet for tiden i en negativ spiral, som ble skapt av sentrumsregjeringen, og som den nåværende regjeringen bringer videre.

3.2.2 Gjennomgang av utlendingsloven

       Komiteen vil understreke at en raskere asylbehandling i utgangspunktet vil virke forebyggende, nettopp mot asylsøkere med klart ubegrunnede asylsøknader. Komiteen viser til at utlendingsloven av 1988 bruker flyktningkonvensjonens definisjon av hvem som er flyktning og gir flyktninger rett til asyl i landet. Komiteen vil likevel understreke at det har vært en utvikling i tolkningen av hvem som defineres som flyktning og hvem som skal beskyttes, både gjennom det norske regelverket og i internasjonal tenkning. De to vesentligste generelle åpningene for nye tolkninger i flyktningkonvensjonen og dermed utlendingsloven, er begrepene medlemskap i en spesiell sosial gruppe og om forfølgeren er andre enn landets myndigheter. Komiteen viser bl.a til at det økte fokuset på kjønnsbasert forfølgelse, både i Norge og i andre land, dels skyldes nye FN-konvensjoner og at vold mot kvinner i en rekke land synes å øke. Komiteen viser til at det har vært en dialog mellom Høykommissæren for flyktninger og norske myndigheter om det antallet som får asyl eller status som flyktning i forhold til konvensjonen. Tilsynelatende viser tallene at Norge gir færre av asylsøkerne opphold på asyl og flere opphold av humanitære grunner. Komiteen viser til at denne dialogen resulterte i en gjennomgang av praktiseringen av flyktningkonvensjonen som ledet til nye asylkriterier 13. januar 1998. Komiteen viser til svar fra statsråden på spørsmål 15 fra saksordfører av 27. mars 2001 hvor det bl.a skrives:

       Komiteen viser til at statsråden har varslet en gjennomgang av hele utlendingsloven. Komiteen mener det i en slik gjennomgang også bør foretas en evaluering av grensegangen mellom bruk av flyktningstatus og å gi personer opphold på humanitært grunnlag, og den praktiske oppfølgingen av de nye asylretningslinjene fra 1998. Spesielt gjelder dette personer som får opphold på humanitært grunnlag på grunn av det som kan kalles en flyktninglignende situasjon, eller hvor behovet for beskyttelse har vært det dominerende.

       Komiteen viser til at det i dag ikke er adgang til å utstede kortvarige « nødpass » for flyktninger som er bosatt i Norge og som har mistet eller blitt frastjålet sine identifikasjonspapirer. Slike uhell kan skje alle, og skape store praktiske problemer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil peke på det kan være problematisk å gi en rett til utstedelse av nye midlertidige reisedokumenter ved tap av de ordinære dokumentene.

       Problemet ligger i lang saksbehandlingstid, og det bør vurderes å delegere denne oppgaven til politiet. Dokumentene er verdifulle, så faren for misbruk må fortsatt vurderes nøye.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det bør etableres regler som gir mulighet for å utstede reisedokument med kort varighet for å løse slike problemer.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen lage et regelverk for at politiet kan utstede reisedokument med begrenset varighet for personer med opphold i Norge som har tapt sine ordinære reise-/identitetsdokument. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at i andre land, bl.a Sverige og Danmark, opereres det med tre kategorier flyktninger, f.eks. kommisjonsflyktning og de facto-flyktning og flyktning med rett til opphold på humanitært grunnlag. Flertallet mener det bør vurderes om det bør innføres en mellomkategori for personer som har beskyttelsesbehov, men som etter en streng vurdering ikke faller innenfor konvensjonsdefinisjon. Et annet alternativ kan være at en i en ny utlendingslov gjør lovens kriterier klarere og at også flyktninglignende situasjoner omfattes.

       Flertallet ser det som naturlig at man som et grunnlag for et slikt lovarbeid også etablerer en uavhengig gjennomgang av enkeltsaker som belyser hvordan utlendingsforvaltningen praktiserer lovverket - spesielt med fokus på hvem som får flyktningstatus og hvem som får opphold på humanitært grunnlag, men primært begrunnet i utlendingsloven § 15 første ledd (personer som åpenbart trenger beskyttelse). Det kan i denne sammenheng også være grunnlag for å se på informasjonsinnhentingen til UDI for å sikre at den blir best mulig.

       Flertallet ber Regjeringen sikre at det som grunnlag for revisjonen av utlendingsloven blir foretatt en uavhengig gjennomgang av utlendingsforvaltningens praktisering av lovverket med særlig fokus på grensedragningen mellom kriterier for asyl og opphold på humanitært grunnlag.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at dokumentasjon er vanskelig også når det gjelder forfølgelse på grunn av religiøs tro. Slik forfølgelse vil oftest ikke komme fra landets myndigheter, men fra fanatiske grupper. Forfølgelsene blir ikke mindre reelle av den grunn. Disse medlemmer ber om at departementet gjennomgår retningslinjene og dokumentasjonskravene i forhold til religiøs forfølgelse og kommer tilbake til Stortinget med dette.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil vise til at statistisk materiale viser at asylprosenten i Norge er svært lav i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med. Dette tyder på en særlig streng utøvelse av skjønn med hensyn til innvilgelse av politisk asyl. Disse medlemmer vil vise til at Norge er forpliktet i henhold til internasjonale konvensjoner. Det er viktig at vi ikke har en utøvelse av skjønn som er i strid med disse konvensjonene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at utlendingsloven gir asylsøkere/flyktninger langt flere rettigheter enn det FNs flyktningkonvensjon tilsier og at derfor fullt mulig for Norge å foreta en vesentlig innstramming uten å komme i konflikt med internasjonale forpliktelser. Disse medlemmer viser til sitt forslag om å pålegge Regjeringen å ta et initiativ for å få påbegynt en reforhandling av FNs flyktningkonvensjon slik at den blir tilpasset dagens internasjonale situasjon med en voldsom asylinnvandring til de vestlige land samt innsmugling av mennesker til de samme land.

       Disse medlemmer vil for øvrig nevne at i Danmark er det ikke anledning til å påklage avslag på klart grunnløse asylsøknader, noe som disse medlemmer mener også bør innføres i Norge. Disse medlemmer mener i tillegg at klager på klart grunnløse asylsøknader ikke må gis oppsettende virkning, således at søkeren sendes ut av landet så snart asylsøknaden er avslått av UDI. Disse medlemmer vil påpeke at dette skjer i enkelte tilfeller i dag og at denne ordning bør utvides.

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer for asylsøknader slik at klart grunnløse søknader ikke kan ankes. »

       Disse medlemmer ønsker at det innføres en ordning hvor asylsøkere, flyktninger og personer som får opphold på humanitært grunnlag må underskrive på at de forplikter seg til å overholde norske lover og regler også dersom disse er i strid med egne religiøse bestemmelser eller skikker fra hjemlandet, samt at de vil avholde seg fra ulovlige demonstrasjoner og skadeverk i Norge som retter seg mot forholdene i deres hjemland. Brudd på forpliktelser medfører automatisk utvisning.

       På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning hvor asylsøkere, flyktninger og personer som får opphold på humanitært grunnlag må underskrive på at de forplikter seg til å overholde norske lover og regler også dersom disse er i strid med egne religiøse bestemmelser eller skikker fra hjemlandet, samt at de vil avholde seg fra ulovlige demonstrasjoner og skadeverk i Norge som retter seg mot forholdene i deres hjemland. Brudd på forpliktelsene medfører automatisk utvisning. »

       Disse medlemmer mener at det også må opprettes lukkete mottak hvor asylsøkere som blir tatt for naskeri/butikktyveri/uakseptabel adferd kan plasseres til søknaden er behandlet. Asylsøkere fra land som det ikke kan forventes at søknader vil bli innvilget som for eksempel land fra det tidligere Sovjetunionen kan også etter en vurdering plasseres i lukkete mottak. Disse medlemmer mener at dette vil gi et signal til de som søker asyl i Norge med plan om vinningskriminalitet fra opphold i mottak i søknadsbehandlingstiden om at de bør avstå fra å forsøke seg. Plassering i lukkete mottak vil være til fordel for flertallet av asylsøkere, som ikke er kriminelle. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til oppslag i nyhetene om personer fra tidligere østblokkland som systematisk benytter asylsøknadstiden til kriminell virksomhet.

       På bagrunn av dette fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide ordninger som plasserer asylsøkere med uakseptabel atferd i egne lukkete mottak. »

       Disse medlemmer vil igjen understreke at asylsøkere som begår kriminelle handlinger mens de er i Norge automatisk bør få sine søknader avslått.

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Asylsøknader fra personer som begår kriminelle handlinger i Norge mens de venter på behandlingen av sin søknad avslås. »

       I dag er det slik at botiden for statsborgerskap løper fra det tidspunkt det er søkt om asyl i landet.

       Disse medlemmer mener at botiden for å søke om norsk statsborgerskap først bør løpe fra det tidspunkt en asylsøker har fått innvilget sin søknad eller er gitt opphold på humanitært grunnlag.

       På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag slik at botiden for å oppnå norsk statsborgerskap først løper fra det tidspunkt en person er gitt opphold. »

       Disse medlemmer har registrert at det over en lengre periode har vært problemer for norske myndigheter å avgjøre den reelle familietilknytningen mellom personer som søker om familiegjenforening. Det finnes allerede i Norge mange eksempler på personer som søker om familiegjenforening og som hevder at de er i nær familie, men som på et senere tidspunkt avsløres å ikke være det. I dag brukes altfor store ressurser på å undersøke den reelle familietilknytningen i slike saker, og i mange tilfeller er det umulig å finne noen som helst form for bevis. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning av at det trengs andre metoder for å kartlegge den reelle familietilknytningen mellom søkerne. DNA-testing av de som søker om familiegjenforening bør etter disse medlemmers syn bli benyttet som standardprosedyre i slike saker, da det gir et raskt resultat som er 100 % sikkert. Dette vil både være positivt for søker og for myndighet, da en rask avklaring bør være ønskelig fra begge sider.

       På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer slik at DNA-testing blir benyttet som standardprosedyre i familiegjenforeningsaker slik at man kan kontrollere søkerens opplysninger på en rask og kostnadseffektiv måte »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er uhensiktsmessig og fordyrende å kreve DNA-testing i alle saker om familiegjenforening, men mener det bør brukes når myndighetene er i tvil om slektskapet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at regelverket for familiegjenforening bør innstrammes slik at det ikke innvilges familiegjenforening for flyktninger som er gitt asyl før etter 36 måneder og ikke for personer med opphold på humanitært grunnlag. Det er også oppfatningen til disse medlemmer at det ikke bør være noen automatikk i at familiegjenforening automatisk skal bety at slik gjenforening skal eller bør skje i Norge. Det er fullt mulig for en person med for eksempel pakistansk bakgrunn å få familiegjenforening i Pakistan. Det må også påpekes at personer som får opphold på humanitært grunnlag har full anledning og mulighet for å gjennomføre familiegjenforening i hjemlandet og særlig for de mange som også besøker sitt hjemland på ferie. På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen endre regelverket for familiegjenforening slik at det ikke innvilges familiegjenforening for flyktninger som er gitt asyl før etter 36 måneder og ikke for personer som gis opphold på et annet grunnlag. »

       Disse medlemmer mener også at man bør begrense antall flyktninger og personer som får opphold på humanitært grunnlag til 1.000 pr. år og viser i denne sammenheng til at Norge ikke er forpliktet til å gi opphold på humanitært grunnlag. Det er således fullt mulig å henvise mange personer som ikke er reelle flyktninger til å søke opphold i flyktningleire som organiseres og administreres av FNs høykommissær for flyktninger slik at det unngås at personer med dårlig grunnlag for flyktningestatus sniker i køen i forhold til kvoteflyktninger fra slike flyktningleire. På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide et forslag som begrenser antall flyktninger og personer som får opphold på humanitært grunnlag til 1.000 personer pr. år. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at personer som søker asyl i Norge skal få sine søknader behandlet i forhold til sitt behov for beskyttelse etter utlendingslovens regler og internasjonale konvensjoner. Hvis disse i søknadstiden gjøre noe som bryter mot norsk lov skal saken deres hurtig behandles etter gjeldende kriterier. Hvis de har et beskyttelsesbehov etter konvensjonen og utlendingslovens definisjon er det et klart brudd på deres menneskerettigheter automatisk å sende dem tilbake til hjemlandet. Fremskrittspartiet forslag vil kunne medføre at en person som blir dømt for tyveri i Norge, eller som demonstrerer ulovlig, blir henrettet som en konsekvens av dette hvis personen returneres til noen av verdens verste regimer. Er en asylsøker en reell flyktning skal vedkommende få beskyttelse, men selvfølgelig sone straff i Norge for eventuelle brudd på norsk lovgivning.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 1.2 om behov for en gjennomgang av utlendingslovens bestemmelser og tilhørende forskrifter med sikte på å ta inn i loven elementer som gir grunnlag for flyktningstatus, slik som kjønnsrelatert forfølgelse, tilhørighet til særlig sosial (etnisk) gruppe, barn som sosial gruppe, krigsflyktninger, internt fordrevne og forfølgelse fra ikke-statlige aktører.

       Disse medlemmer viser til at statsløse flyktninger kan bli værende svært lenge i Norge, uten at de har mulighet til å returnere. Det er behov for å få satt tidsfrister for hvor lenge en slik midlertidighet skal vare. Disse medlemmer ber Regjeringen fremme forslag om slike tidsfrister.

       Disse medlemmer vil påpeke behovet for å få en avklaring på hvordan myndighetene skal håndtere kirkeasyl, spesielt med hensyn til barn. Barn over 3 år skal ikke være i kirkeasyl. Nå er det ifølge svar til komiteen av 9. februar 2001 opp til Utlendingsdirektoratet, og i tilfelle klage til Utlendingsnemnda, å vurdere om det faktum at foreldre har gått i kirkeasyl, skal påvirke behandlingen av selvstendige asylsøknader fra barna. Dette er et tema som bør avklares politisk.

       Disse medlemmer mener at revisjonen av utlendingsloven må skje senest i løpet av 2002.

3.2.3 Kjønnsbasert forfølgelse og bedre beskyttelse av kvinner

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at kjønnsbasert forfølgelse i dag faller inn under begrepet medlemskap i en spesiell sosial gruppe, og at det etter en individuell vurdering kan innvilges asyl. Etter at reglene i 1998 ble endret synes det likevel som om få har fått opphold basert på kjønnsbasert forfølgelse.

       Flertallet viser til at de spørsmål en her står overfor er spørsmål som også vurderes i en rekke andre land, bl.a i forhold til vurderingen av om hjemlandets myndigheter kan beskytte effektivt en skilt kvinne fra hevn fra sin tidligere manns familie. Flertallet er enig med Regjeringen i at det er viktig å sette fokus på temaet kjønnsbasert forfølgelse, og vil understreke at det er viktig å skape et godt grunnlag for de vurderinger utlendingsmyndighetene skal foreta i de enkelte tilfellene de møter. Det er derfor et behov for å gjennomgå retningslinjene og dokumentasjonskravene i forhold til kjønnsbasert forfølgelse.

       Flertallet viser til den utførlige korrespondansen mellom statsråden og ulike komitémedlemmer som er knyttet til spørsmålet om kjønnsrelatert forfølgelse. Korrespondansen er inntatt i vedlegg til innstillingen. Flertallet viser til at statsråden i svar 26. mars 2001 til saksordfører skriver:

       Flertallet mener det er behov for en gjennomgang av beskyttelsesregelverket for personer som rammes av kjønnsbasert forfølgelse. Flertallet mener dette temaet, herunder norsk og internasjonal praksis, dagens retningslinjer og hva som bør forskrifts- og lovreguleres bør utredes og legges frem for Stortinget på egnet måte. Flertallet vil understreke at dette haster.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av regelverket for å beskytte mot kjønnsbasert forfølgelse. Gjennomgangen bør inkludere en gjennomgang av norsk og internasjonal praksis, samt utviklingen i denne, dagens retningslinjer og vurdering av behov for endringer både av praksis, forskrifter og lov. Gjennomgangen bør legges frem for Stortinget på egnet måte. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil understreke viktigheten av at det ikke foregår forskjellsbehandling av kvinner og menn i asylsaker. Kvinners begrunnelser for å søke asyl må vektlegges like tungt som menns begrunnelser. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at kvinner som opplever kjønnsbasert forfølgelse, får innvilget asyl. Disse medlemmer vil videre understreke viktigheten av at man ved utøvelse av skjønn i disse sakene tar i betraktning at dette, som f.eks. mishandling, er temaer som det i mange land ikke snakkes åpent om, og at de kan oppleves meget vanskelige å berette åpent om i asylsøkerintervju.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker at på tross av at det er gjort endringer i regelverket, slik at innvandrerkvinner som er utsatt for vold i ekteskapet ikke skulle risikere utvisning dersom de ble skilt, har dette ikke løst problemet. Det er behov for å gi kvinner selvstendig rett til opphold i Norge ved skilsmisse dersom bruddet skyldes vold eller trusler om vold. Det faktum at myndigheter i mange land ikke er villige til å gi kvinner beskyttelse mot slik vold, er like alvorlig som andre forhold som faller inn under bestemmelsene.

       Disse medlemmer vil vise til forslag i Dok.nr.8:67 (2000-2001) forslag fra stortingsrepresentant Odd Einar Dørum som tar opp disse forhold. Disse medlemmer støtter intensjonen i forslaget med hensyn til behov for endringer i lover, forskrifter og praksis. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen i brev av 26. mars 2001 til komiteen skriver at den inntil en totalgjennomgang av gjeldende lovverk er gjennomført, i mellomtiden vil ta initiativ til nødvendige endringer i lov og/eller forskrift for å gjøre loven og forskriftene klarere. Dette er nødvendig. Intensjonen i lovverket og Regjeringens uttalte holdning til saken ser ut til å være god, men i praksis utvises fremdeles kvinner som skulle komme inn under bestemmelsen og bli gitt asyl. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme forslag om at Regjeringen stiller effektuering av vedtak basert på bestemmelsen om oppholdstillatelse for kvinner etter samlivsbrudd og de som hevder at de har vært utsatt for kjønnsbasert forfølgelse i bero inntil ny vurdering av søknadene er gjennomført.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å stille i bero effektuering av vedtak basert på bestemmelsen om oppholdstillatelse for kvinner etter samlivsbrudd og de som hevder at de har vært utsatt for kjønnsbasert forfølgelse, inntil ny vurdering av søknadene er gjennomført. »

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er imot å utvide flyktningbegrepet utover FNs flyktningkonvensjon og vil gå imot at kjønnsbasert forfølgelse innad i et land skal innføres som grunnlag for å gi beskyttelse. I flere land vil det etter vestlig tenkning kunne hevdes at det gjennomføres systematisk kjønnsbasert forfølgelse, og det er også de som hevder at skikk og bruk i mange fundamentalistiske muslimske land som styres etter Sharialovene også baseres på forfølgelse og undertrykking av kvinner, altså kjønnsbasert forfølgelse. Hvis forfølgelse fra en familie som følge av en familiekonflikt skal åpne for oppholdstillatelse, vil det være en vesentlig utvidelse av utlendingsloven som disse medlemmer vil gå imot. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen avstå fra å fremme forslag som utvider asylretten til også å omfatte såkalt kjønnsbasert forfølgelse da slikt er normalt i land som styres etter de muslimske Sharialovene, samtidig som det åpner for en betydelig asylinnvandring i og med at påstander om forfølgelse innad i en familie eller i samfunnet generelt er umulig å motbevise. »