Innst.S.nr.197 (2000-2001)
Innstilling fra kommunalkomiteen om asyl- og flyktningpolitikken i Norge og om forslag fra stortingsrepresentant Odd Einar Dørum om å gjennomgå lover, forskrifter og praksis for å sikre forfulgte kvinner bedre beskyttelse

Vedlegg 2. Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet v/statsråden til representanten Karin Andersen fra Sosialistisk Venstreparti, datert 29. januar 2001

Spørsmål til St.meld. nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg

       Jeg viser til brev av 3. januar 2001 med spørsmål til St.meld. nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg. Nedenfor følger svar på spørsmålene.

Mindreårige enslige asylsøkere

Hvor mange mindreårige enslige asylsøkere bor i fosterhjem?

       Hvor mange bor i familier av norsk opprinnelse?

       Barne- og familiedepartementet (BFD) har ikke egen statistikk som viser hvor mange enslige mindreårige som bor i familier av norsk opprinnelse. Statistisk sentralbyrå (SSB) har heller ikke slik statistikk. SSB opplyser at den vanlige barnevernstatistikken ikke inneholder opplysninger om hvem som er enslige mindreårige og som bor i fosterhjem. BFD vil vurdere å be kommunene i forbindelse med de halvårlige rapporteringene på barnevernområdet, om å gi informasjon om tiltak som er etablert for enslige mindreårige.

       De fleste enslige mindreårige som kommer til Norge er mellom 16-18 år. Når en enslig mindreårig har slekt som er bosatt i en kommune anmoder UDI denne kommunen om å bosette den enslige mindreårige hos eller nær slektningene. Bofellesskap etableres som regel for de eldre ungdommene (over 15 år) uten slektstilknytning. Små barn trenger en annen og tettere oppfølging av voksne omsorgspersoner enn hva et bofellesskap har som mål å kunne gi. Bosetting hos slektninger (både som fosterhjem eller som privat plassering) er en bo- og omsorgsløsning som er særlig egnet for de minste enslige mindreårige. For de yngste enslige mindreårige uten slektninger eller egnede slektninger er det derfor svært vanlig at kommunene etablerer fosterhjem som bo- og omsorgsløsning, hvis mulig med fosterforeldre med samme etniske bakgrunn som barnet.

       Det er den enkelte enslige mindreåriges situasjon og behov som må ligge til grunn for hvilke omsorgsløsninger som etableres. Fosterhjem vil ikke være den beste løsningen for alle. God bosetting av enslige mindreårige krever individuelt tilpassede tiltak og tiltak som kan skape forbindelseslinjer mellom fortid, nåtid og framtid. Omsorgsløsningen bør ivareta behovet for trygghet, tillit, omsorg, kontinuitet, og oppdragelse. Omsorgsløsningen bør i tillegg bidra til at den enslige mindreårige gis mulighet til sosial tilknytning i det norske samfunnet. Ved valg av omsorgsløsning må en også ta i betraktning at enslige mindreårige i tenårene er i livsfase hvor han/hun trenger en omsorgsløsning som både kan være en base for tilknytning og løsrivelse.

Mindreårige asylsøkere forsvinner fra mottak. Hvilket ansvar har norske myndigheter for disse barna? Hvilke konkrete tiltak vil Regjeringen sette inn for å finne dem?

       Myndighetenes ansvar for disse barna er det samme som for andre barn i Norge. På samme måte som når et annet barn i Norge forsvinner, meldes det til politiet. De må deretter vurdere om det er grunn til etterforske forsvinningen som en kriminalsak. Ettersom disse barna ikke bor sammen med sine foreldre eller med andre med foreldreansvar, varsles også hjelpevergen/vergen og barnevernet.

       For øvrig er det ikke uvanlig at en del asylsøkere forsvinner fra mottak. I hovedsak gjelder dette personer som har fått avslag på sin søknad om asyl, eller regner med å få det. Ettersom de fleste tar med seg sine personlige eiendeler, er det grunn til å tro at de har planlagt å forlate mottaket. Dette gjelder også enslige mindreårige. Det er likevel helt klart at det stiller seg annerledes når det gjelder barn, og spesielt enslige mindreårige. Nettopp av den grunn er det etablert klare rutiner for varsling når de forsvinner.

       En undersøkelse av forholdene omkring enslige mindreårige som forsvinner, er nylig offentliggjort. Ifølge rapporten er de skriftlige rutinene for varsling gode nok, men det er behov for å klargjøre hvilket ansvar de ulike offentlige instansene har. Jeg er ikke fornøyd med at så mange barn forsvinner fra mottak, og går derfor gjennom rutiner og regelverk.

Alle barn i Norge kommer inn under barnevernloven. Hvilket ansvar pålegger dette myndighetene for å verge barn mot overgrep og utnytting?

       Barneverntjenesten har det samme ansvaret i forhold til enslige mindreårige asylsøkere som for andre barn og unge som oppholder seg i Norge. Kommunen har også ansvar for å drive generell forebyggende virksomhet, jf kapittel 3 i barnevernloven. Barnevernloven § 4-3, tredje ledd gir barneverntjenesten myndighet til å undersøke forholdene hos den barnet bor hos.

Hvilket ansvar har myndighetene dersom barn som er blitt borte fra mottak blir utsatt for kriminelle handlinger eller overgrep?

       Myndighetenes ansvar for barn som er blitt borte fra mottak er det samme som for andre barn i Norge. Iverksetting av eventuelle tiltak er naturlig nok avhengig av at myndighetene, for eksempel barnevernet eller politiet, kjenner til hvor barnet oppholder seg. Svaret på dette spørsmålet må for øvrig ses i sammenheng med spørsmålet om enslige mindreårige som forsvinner fra mottak.

Hvilke konkrete krav til bemanning og kvalifikasjoner vil nå bli stillet til mottak for mindreårige enslige asylsøkere?

       I tråd med styringsdokumentene for statlige mottak, stilles det i dag krav om at den som har ansvaret for arbeidet med barn og ungdom skal ha fagkompetanse eller tilsvarende erfaring. Videre skal mottaket ha faste ansvarlige personer for blant annet oppfølging av og omsorg for enslige mindreårige. De enslige mindreårige er en svært uensartet gruppe, med store forskjeller i alder, bakgrunn og behov for oppfølging. Krav til bemanning og kvalifikasjoner hos de ansatte må ses i forhold til dette. Det er òg viktig at de ansatte har god, og gjerne variert, kompetanse i arbeidet med denne gruppa, og at det er både kvinner og menn blant de ansatte. Kommunal- og regionaldepartementet vil i samarbeid med Barne- og familiedepartementet vurdere nærmere hvilke krav som skal stilles i tillegg til de krav som stilles i dag.

Hvis økte bemanningskrav er nødvendig, hvorfor foreslår ikke Regjeringen dette som et strakstiltak som skal gjennomføres så raskt det er praktisk mulig?

       Regjeringen har til hensikt å gjennomføre dette så raskt som mulig. En økning i bemanningen ved avdelingene for enslige mindreårige i mottak, har imidlertid budsjettmessige konsekvenser. Vi har i dag lange oppholdstider i mottak. Årsakene er som kjent lange saksbehandlingstider og lange ventetider på bosetting. Dette gjelder også enslige mindreårige. Regjeringen har både i statsbudsjettet for 2001 og i meldingen vurdert det slik at raskere saksbehandling og raskere bosetting må prioriteres, slik at oppholdstidene blir redusert, og de som skal bli i landet raskere blir bosatt i kommunene. Dette vil også komme enslige mindreårige til gode.

Regjeringen nevner begrepet ankerbarn i proposisjonen. Er det noe grunnlag for å hevde at dette er et omfattende problem? I så fall hvilket omfang kan dokumenteres i Norge?

       Det opplyses som regel i forbindelse med asylsøknader fra enslige mindreårige asylsøkere at de ikke vet hvor foreldrene er, at de er døde, ikke kan ta seg av dem eller er forsvunnet m.v. Etter at barna eventuelt har fått oppholdstillatelse, fremmes det ofte søknader om familiegjenforening fra foreldre og søsken. Dette viser at barna faktisk har foreldre og at foreldrene ønsker å komme til Norge for å bli gjenforent med sine barn her. Erfaringsmessig er det også slik at barna faktisk har hatt kontakt med sine foreldre helt siden de kom hit som asylsøkere, uten at utlendingsmyndighetene har fått opplysninger om dette. Vi har ikke tilgjengelig statistikk som viser omfanget av dette.

Regjeringen mener at enslige mindreårige som har fått et nettverk og et støtteapparat i den kommunen mottaket ligger i, også må bosettes i den kommunen mottaket ligger i. Hvilke konsekvenser vil dette få for hvor mottak skal etableres? Kommer dette i konflikt med den nye bosettingsordningen?

       Regjeringen legger vekt på hensynet til barnets beste ved bosetting av enslige mindreårige. Det betyr ikke nødvendigvis bosetting i kommunen der mottaket ligger, men at det ved bosetting tas hensyn til det nettverk som bygges opp i forhold til barnet, særlig i de tilfeller hvor det iverksettes særskilte støttetiltak, og hvor tiltakene innbærer opphold på institusjoner utenfor kommunen der mottaket ligger.

       Dette har ingen konsekvenser for lokalisering av mottak. Ved etablering av avdelinger for enslige mindreårige legges det vekt på et godt samarbeid med vertskommunen, særlig i forhold til tjenesteområdene undervisning og barnevern. Dette har heller ingen konsekvenser for den foreslåtte bosettingsordningen. Hovedhensikten med forslaget til ny bosettingsordning er å redusere ventetiden for personer som får opphold i Norge, og at kommunen samlet skal planlegge for et tilstrekkelig høyt antall. Dette vil også kunne bidra til raskere bosetting av enslige mindreårige, da de fortsatt vil være en prioritert gruppe. Bosetting av enslige mindreårige asylsøkere vil imidlertid være basert på et nært samarbeid mellom UDI og bosettingskommunen, slik at barnet sikres en god og stabil situasjon i trygge omgivelser.

Tolk

Hva er grunnen til at utdanning og opplæring av tolker ikke har vært prioritert de siste åra?

       I 1985 tok Kommunal- og arbeidsdepartementet (KAD) initiativet til og finansierte Senteret for tolkeutdanning som en prøveordning ved Universitetet i Oslo (UiO). Denne grunnutdanninga har siden vært tilbudt som semesteremne. På grunn av prioriteringer fra UiO har tilbudet ligget nede i 3 år, og vil først starte opp igjen fra høsten 2001.

       For å øke tilbudet om kompetansegivende grunnutdanning og for å få denne form for pedagogisk erfaring forankret ved det regionale høgskolesystemet satte UDI i gang forsøksprosjekt med et modulinndelt semesteremne (250t/10 vekttall) i tolking: i 1993 ved Høgskolen i Finnmark, i 1994 ved Høgskolen i Volda og i 1995 ved Høgskolen i Agder. UDI fullfinansierte undervisningen samt bisto med tolkefaglig konsulenthjelp i prøveperioden. Ingen av de regionale høgskolene har etter dette fulgt opp og gitt tilbud om tolkeutdanning.

       For å sikre et høyt nivå på en gruppe tolker og for at høyt kvalifiserte tolker skulle kunne få vurdert sine kunnskaper og få en mulighet for autorisasjon ble det satt i gang et forsøksprosjekt i 1995 mellom KAD, UDI og UiO med en autorisasjonsordning. Ordningen ble fast fra 1997 og til nå har vel 40 tolker i 11 språk blitt statsautoriserte. Det foreligger til nå ikke noe særskilt utdanningstilbud for personer som vil avlegge autorisasjonsprøven. Ordningen ble først finansiert av KAD, deretter i 2 år av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og fra og med 1999 igjen av nåværende Kommunal- og regionaldepartementet. Bevilgningen var i 2000 på kr 800.000. For 2001 er den økt til 1,2 mill kr.

       Når det gjelder utredningen om tolkeutdanninga fra Norgesnettrådet 1999, er den ikke ferdigbehandlet i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, som har ansvaret for tolkeutdanning på universitets- og høgskolenivå. Når det gjelder opplæring av tolker har UDI kortere opplæringsprogrammer for tolker som etaten bruker. Likeså gis det opplæring i flere av de kommunene som har en kommunal tolketjeneste.

Hvor stor betydning har mangelen på kvalifiserte tolker hatt for køproblemene i UDI?

       Jeg legger til grunn at det her siktes til saksbehandlingstidene og avviklingen av asylintervjuer med asylsøkere. Mangelen på kvalifiserte tolker har ikke hatt stor betydning for dette. Derimot skyldes restansene flere forhold, blant annet at det i ettertid har vist seg at asylintervjuene er mer ressurskrevende enn forutsatt da UDI tok over ansvaret for disse. For øvrig viser jeg til kap. 4.4.1 i meldingen når det gjelder årsakene til lang saksbehandlingstid i asylsaker.

Hvilken tidsramme setter Regjeringen for gjennomføringen av tiltakene som er listet opp på side 111 i meldingen?

       Kommunal- og regionaldepartementet vil ta for seg tiltakene på side 111 i meldingen i 2001 og 2002. Universitetet i Oslo vil gjennomføre ulike tiltak for å gjøre oppmeldte kandidater bedre kjent med prøvesituasjonen i år 2001.

Utdanning og kvalifisering

Rapportene om skoletilbudet til enslige mindreårige skal sendes UDI som så skal sende samlerapport til Statens utdanningskontor. Hvorfor ikke direkte rapport til Statens utdanningsdirektør?

       Det er det enkelte asylmottak som må se til at enslige mindreårige får det opplæringstilbud de har krav på eller rett til. For barn og ungdom i grunnskolealder innebærer det at asylmottaket må melde fra til kommunen om at de har barn som har rett og plikt til grunnskoleopplæring. De som kan ha rett til videregående opplæring, må stimuleres til å søke. Det er UDI som ansvarlig for asylmottakene, som må se til at asylmottakene følger opp i forhold til dette, og det er derfor rimelig at rapporteringen skjer til UDI. Statens utdanningskontorer har heller ingen fullmakt til å pålegge asylmottakene å rapportere direkte til utdanningskontorene.

Mener Regjeringen det fremdeles ikke skal stilles formelle krav til kompetanse til lærere som skal undervise i norsk med samfunnskunnskap?

       I meldingen er det foreslått at norskopplæring for voksne innvandrere skal bli en individuell, lovfestet rett med obligatorisk frammøte. I den sammenheng må en vurdere om en skal sette krav om formell lærerkompetanse. Jeg viser også til forslaget i meldingen om å kartlegge kompetansen hos de som underviser i norsk med samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Vi har i dag ingen dokumentasjon for hvilke kompetanse lærerne har. Resultatene av denne kartleggingen vil være viktig for den videre vurdering. Krav om formell kompetanse vil heller ikke automatisk føre til at kompetansen blir høyere, dersom det ikke er tilstrekkelig med kvalifiserte lærere i forhold til skoleverkets totale behov. En må også vurdere i hvor stor grad staten skal detaljregulere kommunene. En må kunne forvente at kommunene tilsetter den som er best kvalifisert for stillingen, og at kommunene er i stand å vurdere dette uten at staten regulerer.

Muligheten til å nytte Aetats virkemidler er begrenset av dagens omfang på tiltakene. I meldingen kap 7.3.3.2 sies det at Aetat skal gå inn tidligere og mer systematisk med tiltak til nyankomne flyktninger. Vil Aetat få tilført flere ressurser til dette arbeidet? Har Regjeringen beregnet hvor mye ressurser som trengs for å yte den nødvendige innsatsen?

       I Arbeids- og administrasjonsdepartementets tildelingsbrev til Aetat, hvor prioriteringer og strategier for arbeidsmarkedspolitikken presenteres, er det for år 2001 lagt vekt på at Aetat skal videreutvikle sin innsats når det gjelder kvalifisering av nylig bosatte innvandrere og flyktninger. Innenfor rammen for arbeidsmarkedstiltak for 2001 skal Aetat gå tidligere og mer systematisk inn med tiltak for nylig bosatte som trenger arbeidsmarkedsrettet kvalifisering. Aetat skal samarbeide med kommunene, som har ansvaret for at innvandrere og flyktninger raskt når en språklig fungeringsnivå. Aetat skal også samarbeide med UDI om informasjon og kartlegging i mottaksfasen, blant annet med sikte på å mobilisere arbeidskraft som arbeidsmarkedet kan nyttiggjøre seg av.

       Tidligere og mer systematisk innsats vil kreve økt bruk av personellressurser og tiltaksplasser. Innsatsen i 2001 må tilpasses det nivå på arbeidsmarkedstiltak og personellressurser i Aetat som Stortinget har bevilget midler til, og ses i sammenheng med innsatsen for andre prioriterte målgrupper som ungdom og langtidsledige. Når det gjelder ressursinnsatsen overfor denne gruppen fremover, må den vurderes i forbindelse med de årlige statsbudsjetter, i lys av tilstrømming/bosetting og de erfaringene som høstes fra arbeidet med grunnleggende kvalifisering.

Tiltak er mest aktuelt for personer som har vært lenge i mottak, står det i meldinga. Hvorfor finner ikke Regjeringen det hensiktsmessig å sette inn nødvendig opplæring og kvalifisering så raskt som praktisk mulig? Hvilke positive virkninger har passiv ventetid?

       Jeg viser til meldingens punkt 5.3.3.4, hvor Regjeringen begrunner sin prioritering med hensyn til bruk av midler til arbeidsmarkedstiltak. Hovedbegrunnelsene for at Regjeringen ønsker å vektlegge systematisk tiltaksinnsats etter bosetting i kommunen, men samtidig sikre mulig bruk av arbeidsmarkedstiltak overfor personer som har hatt lange opphold i mottak, er: 1) å prioritere dem som skal bli i landet, 2) at deltakelse i arbeidsmarkedstiltak er mest effektivt med sikte på overgang til ordinært arbeid når innvandreren har nådd et visst nivå i norsk, samt 3) at en slik satsing kan medvirke til at flere kommuner raskere ønsker å bosette nyankomne og dermed føre til kortere opphold i mottak. Ut i fra at en må prioritere ressursinnsatsen, er Regjeringens første valg å øke innsatsen for å få ned saksbehandlingstiden og stimulere til raskere bosetting og kortere opphold i mottak.

       For øvrig vil jeg minne om at det er mulig for asylsøkere å få en midlertidig arbeidstillatelse, så snart det er gjennomført asylintervju, og det ikke er tvil om identiteten til søkeren, eller aktuelt å bortvise vedkommende eller fremme krav om tilbaketakelse overfor et annet land, jf meldingens punkt 5.2.3.4.

I forskningsrapporter om norsk med samfunnskunnskap for voksne, rettes kritikk mot utforminga av tilskuddsordningene og det påpekes at det er et stort behov for å få lagt dem om. Vil Regjeringen følge opp dette med konkrete forslag til endring?

       Forskningsrapporten « Ressurser og vilkår innen norskopplæringen for voksne innvandrere » bygger på intervju med et utvalg informanter. På det tidspunktet intervjuene ble gjennomført var tilskuddssatsene vesentlig lavere enn nå. Tilskuddssatsen er nå kr 391 per undervisningstime og kr 18 per deltaker per time. Den gang var tilskuddssatsen på henholdsvis kr 346 og kr 16. Forskningsrapportens omtale av tilskuddsordningen må vurderes på bakgrunn av dette. For øvrig viser jeg til side 20 i meldingen er varslet at Regjeringen vil vurdere om tilskuddet til norskopplæring for voksne « bør byggjast inn i ordninga med integreringstilskudd ».

Behandling av asylsøknader

I Statskonsults rapport (2000:2), hevdes det at det trengs en viss overkapasitet i UDI for å sikre seg mot restanser i asylsaker? Vil Regjeringen følge disse tilrådningene?

       UDI organiserer nå sin virksomhet slik at de kan flytte personell dit der behovet er størst. Det vil si at de uten å foreta omorganiseringer kan flytte personell mellom arbeidsområder. Dette gir en fleksibilitet som på noe sikt vil kunne bidra til at UDI kan unngå store restanser på asylsaker. I tillegg har UDI til en hver tid en viss beredskap når det gjelder mottaksplasser for å kunne møte en situasjon med økt tilstrømning.

Hvilke særlige vilkår er det som må oppfylles for å få anledning til å få behandlet en omgjøringsbegjæring?

       Når en søknad etter utlendingsloven er behandlet i to instanser, er vedtaket endelig, og det kan i henhold til forvaltningsloven ikke påklages videre. Dersom det kommer fram nye opplysninger som kan få betydning for utfallet av søknaden og som ikke var kjent for vedtaksinstansen da de traff sitt endelige vedtak, har den instansen som traff vedtaket adgang, men ikke plikt, til å vurdere søknaden på nytt, på bakgrunn av de nye opplysningene som har kommet fram.

       I utlendingssaker var situasjonen at svært mange som fikk endelig avslag begjærte vedtaket omgjort. Dette var bakgrunnen for at Justisdepartementet laget retningslinjer om at formelle vilkår må være oppfylt for at saken kan tas under ny behandling, jf vedlagte brev av 23. juni 2000 til advokater og andre rettshjelpere m.v. om endret praksis for behandling av omgjøringsbegjæringer. De formelle vilkårene som må være oppfylt er bl.a at søkeren må gi skriftlig fullmakt til en person som fremmer omgjøringsbegjæringen, at eventuelle legeattester må fylle kravene fastsatt av Helsetilsynet, at begjæringen maksimum må være på to sider og at innholdet i tilleggsdokumenter skal redegjøres for og at det skal opplyses hvilken betydning disse opplysningene antas å ha for utfallet av søknaden. Videre skal utlendingens oppholdssted og adressen klart fremgå av dokumentene. Endelig må personer som har unndratt seg effektuering, som regel personer i kirkeasyl, ta opphold på det sted søkeren hadde opphold før vedkommende gikk i kirkeasyl, det vil normalt si et asylmottak.

Hva skjer dersom foreldre setter seg mot at det skal holdes en samtale med barn som kommer sammen med foreldrene?

       Dersom foreldre motsetter seg at utlendingsmyndighetene avholder en samtale med barn som søker asyl sammen med foreldrene, jf utlendingsforskriften § 54 femte ledd, blir det ikke avholdt slik samtale. Samtale blir heller ikke holdt dersom det anses åpenbart unødvendig.

Sjøl om asylsøker ikke får asyl, kan søkeren ikke sendes til land der de står i fare for tortur eller umenneskelig behandling. Hva slags tilfeller er dette og hvorfor gir ikke slik risiko grunnlag for asyl?

       Vilkårene for å få asyl går fram av utlendingsloven § 17 som sier at flyktning i Norge eller på norsk grense har rett til asyl. Utlendingsloven har samme definisjon av flyktning som flyktningkonvensjonens artikkel 1 A (2). En flyktning blir definert som « enhver person som ... på grunn av at han med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse; ». Det sentrale vurderingstemaet er om vedkommende risikerer forfølgelse ved retur.

       Utlendingsloven § 15 første ledd gir også regler som skal sikre at alle som trenger beskyttelse skal gis det uavhengig av om de fyller vilkårene for å få asyl. Personer som risikerer grove overgrep eller forfølgelse av andre grunner enn de som er nevnt i flyktningkonvensjonen kan også ha behov for beskyttelse. Dette kan være personer som risikerer umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff i hjemlandet, som for eksempel tortur eller dødsstraff for kriminelle handlinger. Det kan også være personer som risikerer forfølgelse av flyktningliknende grunner. Dette begrepet peker på faren for at overgrep kan skje for eksempel på grunn av manglende rettsorden eller under tilsidesettelse av grunnleggende normer for behandling av mennesker. Begrepet vil blant annet kunne omfatte:

       Grunnen til at disse personene ikke blir innvilget asyl, er at de faller utenfor definisjonen av en flyktning. Dette kan være fordi årsaken til forfølgelsen ikke er en av grunnene som er nevnt i flyktningkonvensjonen. For at det skal være forfølgelse, stilles det krav til arten, grovheten, varigheten og omfanget av forfølgelsen. Videre er det en betingelse at vedkommende som søker beskyttelse ikke kan få nødvendig beskyttelse av hjemlandets myndigheter, ved for eksempel rettssikkerhetsgarantier eller mulighet til å bosette seg andre steder i landet.

Kjønnsbasert forfølgelse som kommer inn under begrepet « medlemskap i spesiell sosial gruppe », kan gi rett til asyl. Kan departementet nevne eksempler på slike grupper? Vil kvinner/jenter som trues av omskjæring kunne komme inn under begrepet « medlemskap i spesiell sosial gruppe »? Hva med kvinner som reelt frykter for å bli drept av sin familie etter for eksempel samlivsbrudd?

       Jeg vil forsøke å besvare disse spørsmålene under ett. Begrepet « medlemskap i en spesiell sosial gruppe » er ikke definert i flyktningkonvensjonen eller utlendingsloven. Da asylkriteriene ble endret i januar 1998 ble det uttrykkelig sagt at forfølgelse på grunn av en persons kjønn eller homofile legning skal gi flyktningstatus under henvisning til kategorien medlemskap i en spesiell sosial gruppe. Endringene medførte at forfølgelse på grunn av kjønn og homofil legning som et prinsipielt utgangspunkt skal trekkes inn under konvensjonens flyktningbegrep.

       Det ble samtidig innført et nytt begrep, « kjønnsrelatert forfølgelse ». I første rekke ble det siktet til situasjoner der kvinner ikke vil følge skrevne og uskrevne regler i hjemlandet, for eksempel om påkledning eller retten til å ta arbeid utenfor hjemmet. Dersom brudd på slike regler blir straffet med reaksjoner av en så alvorlig karakter at disse kan karakteriseres som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen, skal det i utgangspunktet gis asyl. Mer direkte offentlige meningsytringer fra kvinner om kvinners rettigheter kan falle inn under kriteriet « politisk oppfatning », og av den grunn være omfattet av begrepet flyktning. Et annet eksempel på kjønnsrelatert forfølgelse foreligger i tilfeller der de aktuelle reglene i prinsippet gjelder begge kjønn, men der kvinners brudd på reglene blir betydelig strengere straffet enn menns.

       Det er riktig som stortingsrepresentanten skriver at såkalt kjønnslemlestelse, som omskjæring av jenter/kvinner er, kan danne grunnlag for asyl i Norge. Også andre typer overgrep kan være kjønnsbasert forfølgelse, for eksempel kvinnemishandling, voldtekt, sexmisbruk, tvangsabort, tvangssterilisering, tvangsekteskap og brudebrenning. Det er imidlertid viktig å understreke at forfølgelsen må skyldes medlemskap i en spesiell sosial gruppe (eller en av de andre årsakene som nevnes i flyktningkonvensjonen) og at det kvinnen risikerer må kunne karakteriseres som forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand, jf svar på spørsmålet over. Det må foretas en konkret vurdering av dette i hvert enkelt tilfelle av Utlendingsdirektoratet i første instans, og, ved klage, av Utlendingsnemnda.

Norge innvilger svært få politisk asyl i forhold til våre naboland. Hva er grunnen til dette?

       Man skal være oppmerksom på at de nordiske land ikke fører statistikk over asylinnvilgelser på samme måte. Antall asylinnvilgelser er derfor ikke direkte sammenlignbart. For eksempel inkluderes normalt ikke overføringsflyktninger (kvoteflyktninger) i antallet som har fått asyl i Norge. I 1999 gjaldt dette 1480 overføringsflyktninger. Disse kommer i tillegg til de 181 asylsøkerne som fikk innvilget asyl.

       Videre skiller ikke alle de nordiske landene mellom kategorier, slik vi i Norge skiller mellom de som har fått innvilget asyl og de som har fått innvilget oppholdstillatelser på humanitært grunnlag. I 1999 fikk 3.032 innvilget oppholdstillatelser på humanitært grunnlag. Disse kommer i tillegg til asylsøkerne og overføringsflyktningene som fikk innvilget asyl. I Danmark skilles det mellom konvensjonsstatus (flyktningkonvensjonen) og de facto status (denne statusen kan sammenlignes med norske tillatelser på humanitært grunnlag), mens Sverige ikke skiller nærmere mellom kategoriene.

       For øvrig bør man være oppmerksom på at Norges geografiske plassering i utkanten av Europa betyr at vi får flere asylsøkere som har kommet via andre land hvor de har hatt anledning til å fremsette søknad om asyl. Det kan i denne sammenheng vises til at et stort antall av de som kommer til Norge ikke kommer direkte med fly, men derimot med bil eller tog fra andre land i Europa.

Forhold på mottak

Har Regjeringen oversikt over hvor mange barn på mottak som lever i forhold som må betegnes som økonomisk fattigdom?

       Beboere i mottak som ikke på annen måte kan forsørge seg selv, får økonomiske ytelser i form av det såkalte basisbeløpet. Situasjonen for mange beboere i mottak er preget av trang økonomi. I visse tilfeller fører dette til at beboerne ikke har råd til nødvendige helsetjenester og medisiner. Dette er uheldig, og spesielt når det går ut over barn. Kommunal- og regionaldepartementet vil derfor i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet vurdere hvordan de beboerne som har behov for det, kan få dekket utgifter knyttet til helse.

Under behandlinga av Utjamningsmeldinga uttalte en enstemmig komité: « Komiteen har som mål å fjerne fattigdommen og øke verdigheten og tilhørigheten til samfunnet for personer og grupper som faller utenfor. » På hvilken måte mener Regjeringen St.meld. nr. 17 (2000-2001) følger opp denne målsettingen?

       For Regjeringen er det en målsetning at nyankomne innvandrere skal få et godt tilbud om grunnleggende kvalifisering, som bidrar at de snarest mulig kan få seg en jobb og bli selvhjulpne. Deltakelse på arbeidsmarkedet er det viktigste middel for å fjerne fattigdom, øke verdigheten og tilhørigheten til samfunnet. For å oppnå dette må vi ha et kvalifiseringstilbud som preges av planlegging, kontinuitet og helhet. Det må være mest mulig fri for administrative gråsoner og dødtid mellom tiltakene. Derfor har Regjeringen foreslått å innføre introduksjonsprogram som skal bidra til å gi en helhetlig kvalifisering, gjennom blant annet individuelle handlingsplaner, programoppfølging, og kombinasjonsopplegg mellom norsk og arbeidspraksis. Vi har videre foreslått at det innføres rett til norskopplæring.

       For øvrig vil flyktninger og asylsøkere, som andre innbyggere, kunne falle inn under en eller flere av de grupper som Utjamningsmeldinga omhandler. Regjeringens asyl- og flyktningpolitikk er basert på sektoransvarsprinsippet, og det legges derfor til grunn at de som har behov for særskilte tiltak vil bli fanget opp av generelle ordninger for de grupper de faller in under.

Bosetting

Hvor mange nye boliger mener Regjeringen det trengs for å bosette flyktninger og asylsøkere og hvor er behovet størst?

       UDI anslår at om lag 11.000 flyktninger skal bosettes i 2001. Hvor mange boliger som må skaffes for å bosette disse er bl.a avhengig av familiestørrelse.

       Rolledelingen mellom stat og kommune på dette området er som ellers i boligpolitikken: Staten tilbyr gunstig finansiering via Husbanken og det er kommunene som kjøper eller bygger boligene. Når kommunene bosetter flyktninger mottar de som kjent også integreringstilskudd.

       Behovet for boliger er størst i pressområdene. Rammene for Husbankens låne- og tilskuddsordninger er imidlertid økt betydelig fra i fjor til i år, og Husbanken kan derfor gi et bedre tilbud til kommuner eller andre aktører som skal kjøpe eller bygge boliger for flyktninger i pressområder. Husbanken kan godkjenne høyere kostnader og det kan gis høyere tilskudd. Bygging eller kjøp av boliger til flyktninger er høyt prioritert og er sikret lån og tilskudd i Husbanken.

       Bygging av boliger tar for øvrig lang tid. Dersom kommunene satser på nybygging for å bosette flyktninger, vil det ta flere år før vi får et tilfredsstillende boligtilbud til disse flyktningene. En rask og hensiktsmessig gjennomføring av bosettingen vil derfor kreve at kommunene heller satser på kjøp av brukte boliger enn nybygging.