| |
Jeg viser til brev fra justiskomiteen 20. februar 2001 med vedlagt forslag fra stortingsrepresentant Øystein Djupedal om at Regjeringen utarbeider et forslag om å innføre plikt for finansinstitusjonene til å opplyse om forventede årlige gebyrutgifter. Det fremgår av merknadene til forslaget at dette skal knyttes til en nærmere definert gjennomsnittskunde.
Bankkunder har allerede i dag etter finansavtaleloven krav på utførlig informasjon om gebyrer og andre kostnader ved bruk av bankkonto. Etter finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav b og c skal kunden før kontoavtale inngås, opplyses om kostnader, herunder inkludert gebyrer, ved å opprette, ha, bruke og avvikle bankkontoen. Informasjonsplikten er nærmere utdypet i forskrift 11. februar 2000 nr. 100 om kontoavtaler. En tilsvarende opplysningsplikt gjelder også for brosjyrer og lignende skriftlig markedsføringsmateriell som institusjonene gir ut. For andre konti enn brukskonti skal banken dessuten gi representative eksempler på effektiv rente som også vil inkludere gebyrer og andre kostnader. Dersom gebyr- og rentesatser endres, har kunden som hovedregel krav på skriftlig varsel to uker i forkant, jf finansavtaleloven § 19. Kunden skal uansett minst årlig gis opplysninger om rente- og gebyrsatser på de kontotyper som institusjonen tilbyr, jf finansavtaleloven § 30 første ledd. For lønnskonto og lignende brukskonti skal det hver måned sendes en kontoutskrift med opplysninger om de gebyrer som har påløpt.
Etter min mening er det neppe hensiktsmessig å pålegge institusjonene ytterligere opplysningsplikt om gjennomsnittlige gebyrkostnader for den enkelte kunde ved bruk av konto i institusjonen. Jeg viser til at gebyrutgiftene vil avhenge av hvilke banktjenester kunden bruker, og på hvilken måte. Aktuelle variabler vil her være antall uttak fra kontoen, på hvilken måte regninger betales, om det er knyttet betalingskort eller kredittkort til kontoen, om det foreligger kontokredittavtale, i hvilken grad kontoen benyttes i utlandet osv. Siden de individuelle variasjonene må antas å være store, synes det å ha liten verdi for kunden å få opplysninger om gjennomsnittlige gebyrkostnader. Det kan også tenkes at gjennomsnittsopplysninger kan virke forledende på kundene nettopp fordi den enkelte kunders bruk avviker fra den fastsatte gjennomsnittskunde.
Mer generelt viser jeg til at den informasjonsplikt institusjonen er pålagt etter finansavtaleloven er omfattende. Det gjelder for kontoavtaler såvel som låne- og kausjonsavtaler. Etter mitt syn bør man også av hensyn til forbrukerne unngå å utvide opplysningsplikten med mindre det er et klart behov for det, fordi man ellers kan risikere at kundene « drukner » i informasjon.
Dersom komiteen skulle vurdere nytten av slike opplysninger på annen måte, vil en slik endring antagelig kunne taes inn ved en endring i forskrift.