Innst.S.nr.263 (2000-2001)
Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om vasskrafta og kraftbalansen

Kraftbalansen og utviklingen i energimarkedet

       Departementet viser i meldingen til at hovedlinjene i energipolitikken er trukket opp gjennom Stortingets behandling av energimeldingen, jf St.meld. nr. 29 (1998-1999) og Innst.S.nr.122 (1999-2001).

       Regjeringen går i meldingen inn for å:

       Perspektivene for utviklingen i kraftbalansen og utviklingen i energimarkedet de foregående og i de kommende årene blir gjennomgått i meldingen. Det er lagt særlig vekt på å drøfte risikoen for og konsekvensene av tørrår, det vil si år med svikt i vannkraftproduksjonen som følge av lite nedbør og dermed lavt tilsig til vannkraftverkene. Det var også gitt en gjennomgang av energipolitikken, slik den bør legges opp for at man skal sikre en miljøvennlig, effektiv og trygg energiforsyning der man kan redusere konsekvensene av et år med svikt i vannkraftproduksjonen.

       I Norge står vannkraften for nær all elektrisitetsproduksjon. Fordi det er store forskjeller i nedbøren de ulike årene, er det også store variasjoner i tilsiget til vannkraftverkene og dermed den årlige kraftproduksjonen her i landet.

       Den lave økningen i produksjonsevnen i forhold til veksten i bruk av elektrisitet, har ført til at Norge har gått over fra å være netto krafteksportør til å bli netto kraftimportør i år med normal nedbør.

       Departementet viser til at det er grunn til å regne med at evnen til å mestre en svikt i vannkraftproduksjonen vil bli dårligere de nærmeste årene fremover. Det er videre grunn til å regne med at veksten i strømforbruket vil fortsette til tross for stor satsing på tiltak knyttet til omlegging av energibruk og energiproduksjon. Situasjonen blir i tillegg forverret av at de andre nordiske landene også har en svak vekst i produksjonen i forhold til veksten i bruk av elektrisitet.

       Med et alvorlig tørrår i de nærmeste årene må man regne med en kraftig prisøkning på elektrisitet både i Norge og i de andre nordiske landene. Dette reflekterer at både næringsliv og husholdninger vurderer kostnadene ved å redusere bruk av elektrisitet som høye. Prisøkningen i et tørrår kan komme brått, og departementet viser til at man i en alvorlig tørrårssituasjon også kan risikere rasjonering.

       Det er ifølge departementet liten mening i å legge vekt på import og eksport av kraft i enkelte år. Det er heller ikke alvorlig for forsyningstryggheten at Norge importerer kraft i et år med normal nedbør. Det som krever stor oppmerksomhet i energipolitikken, er at man i forhold til forbruket brått kan ha for liten produksjon og for liten importevne om vannkraften skulle svikte på grunn av lite nedbør.

       Departementet viser til at man ikke kan gjøre mye med kraftbalansen for å dempe konsekvensene av en svikt i nedbøren i de nærmeste årene. Vannkraften er for dominerende som energikilde, og tiden som trengs for å få frem nye prosjekter og vesentlig endret forbruksmønsteret er for lang.

       Overføringskapasiteten til utlandet avgjør evnen til å få kraft fra utlandet når produksjonen svikter på grunn av lite nedbør. Departementet legger til grunn at de to kabelprosjektene til Tyskland og Nederland blir gjennomført. Kablene kan tidligst være driftsklare i 2004 og 2005. Flere kabler kan legges, men det tar tid å planlegge nye kabler, slik at det ikke er realistisk å regne med å få ferdig nye prosjekter i løpet av de nærmeste årene. Regjeringen mener derfor det er nødvendig å legge best mulig til rette for at ny kraftproduksjon kan komme til.

       Regjeringen går inn for å åpne for produksjon av gasskraft i Norge.

       Regjeringen ønsker at en større del av gassressursene tas i bruk innenlands, og Regjeringen tar sikte på å legge frem en egen Stortingsmelding om bruk av gass innenlands. Bruk av gass vil både styrke grunnlaget for kraftforsyningen og redusere den utsatte stillingen vi er i på grunn av risikoen for svikt i nedbøren. Det er i første rekke gasskraft som kan gi et produksjonsbidrag som kan monne i forhold til tørrår. Gasskraft vil også gi produksjon som ikke er avhengig av nedbøren.

       Regjeringen vil gjennomføre en omfattende satsing for å fremskaffe energi fra nye fornybare energikilder. Dette gjelder særlig vindkraft og vannbåren varme.

       Regjeringen har som mål innen 2010 å bygge ut vindkraftanlegg som årlig produserer 3 TWh samt å bruke 4 TWh mer vannbåren varme basert på nye fornybare varmekilder, varmepumper og spillvarme.

       Regjeringen vil sommeren 2001 opprette en ny statlig virksomhet som skal styrke arbeidet med å legge om energibruken og produksjonen, jf Ot.prp.nr.35 (2000-2001).

       Regjeringen vil ytterligere styrke og utvide samarbeidet mellom de nordiske landene på kraftområdet. Dette gjelder bl.a utforming av reguleringene, utøving av systemansvaret og investeringer i nettet. De nordiske landene utgjør et integrert marked, og er gjensidig avhengig av hverandre. Et nordisk perspektiv kan i flere sammenhenger gi en mer effektiv og tryggere kraftforsyning.

       Med utgangspunkt i hovedelementene i Regjeringens energipolitikk illustrerer fremskrivingen av energibruken i Langtidsprogrammet at man etter hvert får til en utvikling i energimarkedet som er balansert og mulig å holde oppe. Fremskrivingene gir en svært sterk omlegging av energimarkedet fra 2005 til 2010. De forutsetningene som er lagt til grunn gir en sterk vekst i produksjonskapasiteten innenlands, og bruken av elektrisitet blir samtidig redusert.

Komiteens merknader

Utviklingen i energimarkedet

       Komiteen vil understreke at Norge er en betydelig energiprodusent, både ut fra naturgitte og opparbeidede forutsetninger. I Vest-Europa står Norge for ca 30 % av vannkraftproduksjonen, 45 % av gassreservene, 75 % av oljereservene, men bare 1 % av befolkningen i regionen. Av Norges totale energiproduksjon, på over 2.400 TWh, eksporteres 90 % direkte som olje og gass.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det i dag er et felles kraftmarked i Norden, og det er i ferd med å etablere seg et felles marked for Nord-Europa. Kraftforbruket øker i Norge og i Norden, og Norge vil bli mer avhengig av import av elektrisk kraft.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil understreke betydningen av at vi er i ferd med å få etablert et felles elektrisitetsmarked i Europa og mener derfor at det ikke lenger er et selvstendig poeng at vi skal være selvforsynte med elektrisk kraft, men mener at Regjeringens melding gir et realistisk bilde av situasjonen knyttet til utfordringene med økt forbruk og en for ensidig avhengighet av elektrisk kraft.

       I den norske energidebatten refereres det ofte til kraftkrisen i California. Komiteen er av den oppfatning at denne krisen ikke er spesielt relevant i forhold til Norges situasjon. Blant annet fordi myndighetene der har satt pristak på strøm, slik at markedsmekanismene ikke får fungere fullt ut. Markedet er også svært lite fleksibelt gjennom reguleringer på flere nivåer.

       Komiteen har registrert at prosessindustrien har uttrykt bekymring for den fremskrivningen av energibruken som fremkommer i Langtidsprogrammet og som det er referert til i saken. Det er spesielt formuleringen om at denne fremskrivningen bygger på « store næringsomstillinger og reduksjon i bruk av elektrisitet i industrien » som er grunnlaget for denne bekymringen. Komiteen vil i den sammenheng vise til statsrådens svar på komiteens spørsmål av 10. mai 2001, og slutter seg til at det ikke er aktuelt å føre en nasjonal politikk som har til hensikt å redusere aktiviteten i denne industrien. Derimot mener komiteen at det finnes flere gode miljøpolitiske argumenter for å sikre at denne industrien forblir i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at en i realiteten snart har et felles europeisk energimarked. Disse medlemmer viser til at situasjonen på det norske markedet er fremkommet gjennom en sterk økning i kraftforbruket kombinert med lave kraftpriser, bl.a som følge av energiloven og et fritt marked uten forsyningsplikt. De lave prisene medfører at utbygging av ny produksjonskapasitet ikke er lønnsomt, samtidig som lave priser igjen bidrar til en økning i forbruket.

       I lys av dette kan ikke disse medlemmer se at det er noe selvstendig poeng at Norge skal være selvforsynt med kraft.

       Disse medlemmer viser til at det norske kraftsystemet i 2000 satte tre rekorder: Vi har aldri produsert så mye, vi har aldri brukt så mye strøm, og vi har aldri eksportert så mye i løpet av ett år. Den norske kraftforsyningen var ikke i noen dramatisk situasjon, verken med hensyn til energiforsyning eller effekt. I « krisemåneden » januar i år (2001) eksporterte Norge 0,4 TWh ut av landet - tilsvarende et Alta-kraftverk. Disse medlemmer kan ikke se at en står overfor en kraftkrise eller produksjonskrise. Et velfungerende marked ville dessuten gi prissignaler som i neste omgang utløste energisparingstiltak eller økt produksjonskapasitet. Disse medlemmer vil påpeke at det ikke er noen prissignaler i markedet som tilsier en så dramatisk situasjon. Tiltak er imidlertid nødvendig, men de må i første rekke rettes mot de problemer som nå kan skape en forbrukskrise og effektkrise. Etter disse medlemmers vurdering bør derfor virkemidler for å gjøre noe med disse to forholdene, forbruk og effekt, prioriteres først.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at man i et felles europeisk energimarked ikke nødvendigvis må ha som mål at de enkelte land skal være selvforsynt med elektrisk kraft. Men at Norge som Europas største energistormakt ikke makter å være selvforsynt med kraft, vitner om mange år med politisk handlingslammelse fra skiftende regjeringer og stortingsflertall. Dette har nå dessverre medført større import og høyere priser for forbrukerne.

       Disse medlemmer viser til det politiske flertalls målsetninger gjennom mange år om først å begrense forbruket, for senere å endre dette til å begrense veksten i forbruket. Utviklingen har like lenge vært det stikk motsatte. Feilslåtte ENØK-satsinger og innføring av stadig høyere el-avgifter til forbruker, er eksempler på tiltak som er brukt for å oppnå disse målsetningene, og for å forsøke å « styre » markedet.

       Disse medlemmer mener at elektrisitet og annen form for energi fritt skal omsettes i markedet som hvilken som helst annen handelsvare uten innblanding fra det offentliges side.

       Disse medlemmer deler ikke de andre partiers bekymring om økt energiforbruk, og mener at vi i langt større grad må kunne bruke av våre enorme naturgitte ressurser, og tilby rikelig med energi til fornuftig pris i markedet, for å kompensere for at vi bor i et land med kaldt klima.

Energibalansen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til målsetningene om økningen i energiproduksjon som ble vedtatt i energimeldingen, jf St.meld. nr. 29 (1998-1999). Der ble hovedlinjene i energipolitikken trukket opp.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, registrerer at Regjeringen følger opp følgende tiltak for å øke tilgangen av energi:

       Dette flertallet er opptatt av at energipolitikken fører til at landet blir mindre ensidig avhengig av elektrisk kraft.

       Komiteen viser til St.meld. nr. 37 (2000-2001), s. 37, der Regjeringen skriver:

       Komiteen vil i den sammenheng vise til Stortingets vedtak av 26. april 2001, sak 6:

       Komiteen forutsetter at Regjeringen legger dette til grunn i det videre arbeidet og ved etableringen og utforming av retningslinjer for ENOVA.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til den målsetningen som ble vedtatt i forbindelse med St.meld. nr. 29 (2000-2001) når det gjelder vannbåren varme, og til forslag i Dok.nr.8:103 (2000-2001) Om vannbåren varme. Norge har i dag en manglende infrastruktur på dette området. Dette vil være et sentralt arbeidsområde for den nye organet for omlegging av energiforbruk ENOVA.

       Flertallet mener at det er behov for en nasjonal handlingsplan for utbygging av infrastruktur for vannbåren varme. På den bakgrunn vil flertallet foreslå:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide og fremme en nasjonal handlingsplan for utbygging av infrastruktur for vannbåren varme. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til St.meld. nr. 29 (1998-1999) Om energipolitikken, der en slo fast at miljømålene vil bestemme produksjonsmulighetene, og at det er nødvendig å føre en aktiv politikk for å begrense energiforbruket. Denne prioriteringen fikk Stortingets tilslutning. Disse medlemmer mener fortsatt at en slik prioritering er nødvendig. I St.meld. nr. 37 (2000-2001) legges det opp til tiltak for å avhjelpe energibalansen i uprioritert rekkefølge, basert på fremskrivninger av økninger av forbruket, og uten at miljømålene er styrende for prioriteringen. Dette kan ikke bare føre til at tiltak for omlegging av energiproduksjon og forbruk blir mindre lønnsomme, men også at forbruket øker ytterligere, med behov for stadig nye utbygginger. Disse medlemmer mener at følgende tiltak bør prioriteres:

       I tillegg vil disse medlemmer vise til tiltak for opprustning og utvidelse av vannkraft, samt utbygging av mikro- og minikraftverk.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av at energimarkedet fungerer godt. Markedet bør bli mer effektivt, både ved at en fjerner flaskehalser og ser på tarifferingssystemet med flere prisområder. Ifølge tall fra Price Waterhouse Coopers viser situasjonen på det internasjonale markedet at den installerte energikapasiteten i Europa i dag har et overskudd på 40 til 50 %. Når det gjelder selve produksjonen av energi i forhold til forbruket, er overskuddet på om lag 20 %. Med etablering av de planlagte overføringslinjer i forhold til utlandet (kontinentet/Storbritannia) vil et slikt felles elektrisitetsmarked snart kunne være fullt ut fungerende. Både miljømessige og økonomiske argumenter taler for å utnytte denne kapasiteten før man bygger ut ny kraft.

       Disse medlemmer viser til Tysklands offensive miljøprogram, der en tar sikte på ikke bare å flate ut, men å få til en klar reduksjon i energiforbruket i perioden 2010-2020. Disse medlemmer mener at Norge også bør sette seg mer ambisiøse mål på dette området. Disse medlemmer vil understreke det omfattende energisparingspotensialet som ulike fagmiljøer har beregnet, herunder Statistisk sentralbyrå og forskningsprogrammer under Norges forskningsråd. I NOU 1998:11 Energi- og kraftbalansen mot år 2020, ble det anslått et årlig innsparingspotensiale på ca 14 TWh i eksisterende bygningsmasse, noe som utgjør om lag 12 % av el-produksjonen i et normalår.

       Disse medlemmer vil særlig vise til EFFEKT-programmet, der det påvises at norske husholdninger - med utnyttelse av effekt - har et potensiale for energisparing som ligger på 4.000 MW. For industrien antas potensialet å være minst 1.800 MW. Bare en mindre realisering av dette potensialet vil bety mye for energibalansen. Til sammenligning kan et gasskraftverk gi 300 MW. Til dette trengs både endringer i bygg- og tekniske forskrifter, økonomiske støtteordninger og bruk av nye virkemidler som for eksempel 3-partsfinansiering. Her vil ENOVA bli en viktig aktør. Disse medlemmer vil her vise til utkast til nytt EU-direktiv for kostnadseffektive energibesparelser i bygninger, som bør sørge for snarlige nye tiltak på norsk side.

       Disse medlemmer vil også understreke betydningen av at det etableres et pliktig grønt sertifikatmarked, slik Stortinget har bedt om en utredning av. Dette bør knyttes til arbeidet med det såkalte RES-direktivet og EUs øvrige arbeid med utforming av slike systemer. Dette vil bety mye for å skape et stabilt marked for nye fornybare energikilder.

       Disse medlemmer vil videre vise til den satsing på nye fornybare energikilder det ble lagt opp til i St.meld. nr. 29 (1998-1999) på 5 mrd. kroner over 10 år og Stortingets tilslutning. Dette målet må nå følges opp i bevilgningsomfang og satsing, bl.a i regi av ENOVA. Norge har et stort potensiale for å bygge ut mer vannbåren varme (inkl. bruk av varmepumper og bioenergi) for å redusere effekttoppene og for å frigjøre vannkraft til andre formål. Stortingets mål er 4 TWh innen 2010. Disse medlemmer vil påpeke at dette målet ikke bare er fullt ut realiserbart, det kan også være grunnlag for mer ambisiøse mål. Det samme antas å kunne gjelde for vindkraft. Disse medlemmer understreker behovet for utbygging av infrastruktur for vannbåren varme. Vannbåren varme bør være hovedregelen i nye bygg over 1.000 m² .

       Disse medlemmer mener at videre utbygging av fossile energikilder med store utslipp av klimagasser er svært lite fremtidsrettet. Dette mente også Stortinget i forbindelse med behandlingen av energimeldingen ( St.meld. nr. 29 (1998-1999)):

       Disse medlemmer viser til at dette står i motsetning til Regjeringens holdning slik den fremkommer i Langtidsprogrammet 2002-2005. Samtidig er spørsmålet ikke berørt i St.meld. nr. 37 (2000-2001). Disse medlemmer vil understreke at Stortingets holdning ligger fast, og vil be om tilbakemelding om hvilke tiltak en har til hensikt å sette i verk i Statsbudsjettet for 2002.

       Disse medlemmer viser til at det i dag eksisterer 10-årskontrakter på markedet til omlag16-17 øre pr. TWh. Med de prisene en nå har på markedet vil utbygging av ny produksjon i form av gasskraft eller større vannkraftutbygginger ikke svare seg økonomisk. Det skal betydelige prisendringer til før de blir lønnsomme. Verken for utbygging av vannkraft eller gasskraft kan subsidier anses som noe alternativ. Både hensynet til kostnadseffektivitet og miljøhensyn tilsier derfor at gasskraft basert på gammeldags og forurensende teknologi ikke skal utgjøre en del av framtidig norsk energiproduksjon.

       Disse medlemmer mener imidlertid at det er grunnlag for statlig støtte (FoU) gjennom felles innsats mellom private og offentlige aktører for å utvikle og etablere gasskraftverk med ny teknologi og minimale utslipp av klimagasser.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler Regjeringens målsetting om å øke tilgangen på energi ved å øke overføringskapasiteten, ta i bruk mer naturgass innenlands, samt legge forholdene til rette for bygging av gasskraftverk.

       Disse medlemmer vil i tillegg ta til orde for noe mer vannkraftutbygging, opprusting og modernisering av eksisterende kraftverk, samt legge forholdene bedre til rette for bygging av mini- og mikrokraftverk.

       Disse medlemmer vil imidlertid ta avstand fra den enorme og kostbare satsingen på utbygging av vindkraft og vannbåren varme. Mange av disse prosjekter kan ikke stå på egne ben økonomisk, og krever store overføringer fra staten for å bli lønnsomme.

       Disse medlemmer mener det skal være fri konkurranse mellom de forskjellige former for energi, uten noen form for subsidiering fra det offentliges side. Og det er etter disse medlemmers mening en fallitterklæring at en energistormakt som Norge som nærmest flommer over av energi, skal bruke friske skatte- og avgiftskroner til å subsidiere energiproduksjon.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at et sentralt element i hovedlinjene i energipolitikken er å styrke og effektivisere arbeidet med omlegging av energibruk og energiproduksjon. Dette medlem mener at bruk av elektrisitet til formål som oppvarming av rom og vann er misbruk av den kvalitet elektrisitet har. Elektrisitet burde vært forbeholdt høykvalitetsformål som kraftkrevende industri eller andre former for industriell produksjon. En slik utvikling forutsetter imidlertid en god tilgang på alternativer til elektrisk kraft til varmeformål.

       Dette er bakgrunnen for at dette medlem går inn for kraftig vekst for alternativ energiteknologi som varmepumper og solvarme. Dette er energiteknologi som lett kan erstatte mye av elektrisitetsbruken, noe som ville gjøre Norge langt mindre sårbar for tørrår og andre begrensninger i elektrisitetsproduksjonen. Det ville frigjøre elektrisitet for eksport, og det ville fjerne behovet for bygging av ny kapasitet, for eksempel ved hjelp av gasskraft.

       Dette medlem viser i den anledning til Dok.nr.8:103 (2000-2001), om en nasjonal handlingsplan for utbygging av ny vannbåren varme basert på nye fornybare energikilder.

Effektbalansen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil understreke betydningen av et kraftmarked som fungerer godt. Norge var tidlig ute med å få et effektivt marked for elektrisk kraft. Dette har vært en vellykket politikk. Flertallet vil understreke at det nå er viktig å få etablert et fungerende effektmarked, med positive virkemidler for kundene. Det er i dag et begrenset effektmarked for industrien, men ikke for de vanlige forbrukerene.

       Flertallet viser til at et velfungerende marked selv vil gi prissignaler som kan utløse ytterligere energisparetiltak eller øke produksjonskapasiteten. I tillegg vil et eget marked for reservekapasitet bedre effektiviteten med riktig prising av kjøp av effekt. Et slikt marked vil være en kostnadseffektiv og miljømessig god måte å løse kortsiktige problemer innen kraftforsyningen. Dette vil også gi grunnlag for å ta i bruk ny teknologi og redusere forbrukerenes totale elektrisitetsutgifter.

       Komiteen vil understreke at tiltak for å motvirke utviklingen av en effektknapphet må prioriteres høyt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at på dager med svært høyt forbruk er det i dag ikke nok overføringskapasitet i nettverket til å overføre all kraft en reellt har til disposisjon. Dette krever nye grep.

       Komiteen vil særlig peke på mulighetene som ligger i et effektmarked, der både produsenter og forbrukere kan få betalt for å stille reservekapasitet til disposisjon. Dette er også et svært kostnadseffektivt virkemiddel. Behovet for nye utbygginger vil dessuten bli mindre. Erfaringene fra Statnetts kjøp av opsjoner for reservekapasitet i tidligere i år var gode.

       Komiteen viser til at potensialet for kraftkrevende industri på effektsiden åpenbart er stort. Det bør vurderes å utvikle et større effektmarked med kjøp og salg av effekt. At industrien betales for å koble ut ovner på bestemte tidspunkter kan være ledd i en slik ordning.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at tarifferingssystemet også er viktig. En tariffharmonisering med resten av Norden vil bidra til å utløse nødvendige investeringer som igjen kan bidra til en akseptabel effektbalanse.

       Komiteen vil peke på styring av maksimalbelastning med toveiskommunikasjon som et av de viktigste virkemidlene. Dette vil redusere effekttoppene med 14 til 28 %, og dermed både øke energitilførselen og redusere strømregningen. Ny teknologi kan her bidra sterkt. Husstandene vil, ifølge beregninger fra SEFO, kunne spare 15 % av sitt energiforbruk. Forsøk i Drammen kommune på dette området har vært svært vellykket.

       Komiteen viser til at det er et betydelig tap i ledningsnettet. Manglende investeringer i nettutbygging over tid har, slik det fremgår av meldingen, ikke bedret situasjonen. Dette viser betydningen av å se også på overføringsnettet og at såkalte « flaskehalser » blir fjernet. Her spiller også overføringslinjene i forhold til utlandet inn.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener at en bedre samordning av systemoperatørene i Norden dessuten vil kunne gi oss et effektmarked som er langt mer lønnsomt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det er ingen grunn til å subsidiere ny kraftproduksjon.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre minner om at i den grad Norge opplever noen kraftkrise er det først og fremst en effektknapphet, ikke mangel på kraft. Derfor er det på dette området tiltakene må settes inn. I denne sammenheng er det vesentlig at uttak av kraft fra nettet styres slik at det ikke overstiger den totale kapasiteten, og det er viktig at det totale forbruket fordeles mest mulig utover dagen.

       Effektstyring er et viktig stikkord når det gjelder å redusere toppbelastningen. Dette kan gjøres på flere måter, for eksempel ved at energiselskapene har mulighet til å stenge for deler av el-forbruket på tidspunkter hvor forbruket er spesielt høyt. Dette krever installasjon av ny teknologi. En annen måte dette kan gjøres på er at prisen på kraft er høyere på tidspunkter hvor det erfaringsmessig er spesielt høyt forbruk.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede et system med el-pris som varierer i løpet av dagen, med høyere pris på tidspunkter hvor forbruket erfaringsmessig er høyt. »

       For å kunne ta ut større deler av potensialet for energieffektivisering bør det i tillegg iverksettes og stimuleres til tiltak i eksisterende bygningsmasse. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Statoils administrasjonsbygg i Sandvika, hvor selskapet siden 1997 har spart 37 % av energiforbruket gjennom holdningsarbeid og installasjon av sentralt driftskontrollanlegg for lys, varme, kjøling og ventilasjon.

       Disse medlemmer viser også til NELFO, som sier at potensialet for energieffektivisering i eksisterende bygningsmasse, er ca 14 TWh, altså tilsvarende 27 Altakraftverk.

       Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet 2002 fremlegge forslag som tilrettelegger for mer effektiv bruk av energi i eksisterende bygningsmasse, gjennom ulike incitamenter og tiltak som for eksempel fører til installasjon av ny styringsteknologi. »