| |
Generelle eierbegrensningsregler for finansinstitusjoner ble gjennomført i finansinstitusjonslovgivningen i 1988. Hovedregelen om at ingen kan eie mer enn 10 % av eierandelene i en finansinstitusjon gjelder i forhold til så vel finansinstitusjoner som andre foretak og privatpersoner. Konsesjonsmyndighetene har lagt til grunn en restriktiv håndhevelse av reglene.
Praktiseringen av eierbegrensningsreglene åpner for at en konkurrerende finansinstitusjon, med en relativt liten eierandel, effektivt kan blokkere hensiktsmessige strukturendringer i finansnæringen. Dette innebærer også at aksjonærer med kommersielle interesser ut over sitt eierskap, får en svært overproporsjonal innflytelse i forhold til de øvrige aksjonærene. Begge disse forhold kan synes å være i strid med intensjonen om å sikre maktspredning.
I Ot.prp. nr. 41 (1986-1987) s. 57 fremgår det at eierbegrensningsreglene i finansinstitusjoner gjelder både eierandeler som innehas av annen finansinstitusjon (1) og eierandeler som innehas av andre enn finansinstitusjon (2). Begrunnelsene for (1) er først og fremst at sammenvevde eierforhold kan svekke konkurransen og for (2) hensynet til maktspredning, ønsket om å unngå privat bankiervirksomhet og muligheten for uheldig kredittgivning til storaksjonærer.
I dokumentet er det gjort nærmere rede for innholdet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2, herunder praktiseringen av unntaksadgangen i bestemmelsens annet ledd nr. 11.
De formelle lovregler og den gjeldende strukturpolitikk, som danner basis for praktiseringen av eierbegrensningsreglene, er gitt en utforming som har vanskeliggjort en rasjonell strukturtilpasning for finansnæringen. Dette innebærer at aktørenes incitament til å søke rasjonelle strukturtilpasninger hemmes. Konsekvensen vil videre kunne være svekket konkurranseevne, samt en negativ innvirkning på norske finansinstitusjoners posisjon i egenkapitalmarkedet både i forhold til norske og internasjonale investorer.
Det vises i denne sammenheng i dokumentet til Banklovkommisjonens mindretalls vurdering av eierbegrensningsreglene i NOU 1998:14 .
Vanskeliggjøring av en rasjonell strukturtilpasning er ikke en direkte følge av hovedreglene om at ingen kan eie mer enn 10 % av aksjekapitalen i en finansinstitusjon, men skyldes det regelverk som er fastsatt for dannelsen av finanskonsern. Her er hovedregelen at morselskapet må eie datterselskapene 100 %. De hensyn som har begrunnet eierbegrensningsreglene tilsier ikke at dette skal være ufravikelig krav.
Hvis man ved myndighetenes godkjennelse av en konserndannelse anser det hensiktsmessig at en finansinstitusjon inngår som datterselskap i konsernet, vil dette ikke ha konsekvenser verken for sammenveving av eierforhold eller maktspredning om det er minoritetseiere i datterselskapet. Det bør derfor åpnes for at myndighetene på fritt grunnlag kan ta stilling til hvor stor eierandel morselskapet vil kunne ha i datterselskapet. En slik vurdering er det åpnet for når det gjelder datterselskaper av utenlandske finansinstitusjoner, men med den begrensning at minoritetseiere må være finansinstitusjoner. Det dreier seg her om en begrensning som det er vanskelig å begrunne ut fra de hensyn som ligger bak eierbegrensningsreglene.
Etter gjeldende bestemmelser kan myndighetene i særlige tilfelle dispensere fra eierbegrensningsreglene, jf finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 11. Bestemmelsen har imidlertid vært meget strengt praktisert og praksis har gitt inntrykk av at myndighetene i utgangspunktet har ansett seg avskåret fra å gi varige dispensasjoner fra kravet om at datterselskaper i finanskonsern skal være 100 % eiet.
For å legge forholdene bedre til rette for en konkurransedyktig finansnæring i Norge, bl.a gjennom strukturtilpasninger, synes det etter dette nødvendig å gjennomføre tiltak for å justere regelverket. Et slikt tiltak bør gå ut på at myndighetene ved godkjenning av konserndannelser står fritt med hensyn til å kunne godkjenne at et datterselskap har eksterne minoritetseiere. Dette kan gjøres ved at man fjerner det generelle kravet om 100 % eie ved konserndannelser. Problemet vil eventuelt også kunne løses ved at det i større grad legges opp til at man kan benytte dispensasjonshjemmelen. Samtidig bør man fjerne de særlige bestemmelser om at utenlandske datterselskaper bare kan ha finansinstitusjoner som medeiere.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om tilpasninger i dagens regelverk slik at godkjenning av
konserndannelser i finansinstitusjoner også kan omfatte at et datterselskap
har eksterne minoritetseiere som ikke er finansinstitusjoner. »