| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til forslaget, som tar opp alvorlige problemstillinger. Forslaget er oversendt kommunal- og regionalministeren for vurdering. Kommunal- og regionalministerens svar av 21. februar 2002 til kommunalkomiteen følger som vedlegg 1 til innstillingen. Det er også avholdt en åpen høring i Stortinget 1. mars 2002.
Komiteen viser til at det er bred
politisk enighet i Norge om at landet skal overholde sine forpliktelser i
forhold til internasjonale avtaler og folkeretten.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, vil understreke viktigheten av at prinsippet om
ikke-diskriminering må ligge til grunn ved behandling av forslagene og i de
tiltak som fremmes. Flertallet peker i den forbindelse på at statsråden i
sitt svarbrev understreker at integreringspolitikken er basert på at alle
har rett til å hevde sine verdier, følge kulturelle tradisjoner og
praktisere sin tro, forutsatt at det skjer innenfor rammen av norsk lov og
grunnleggende menneskerettigheter. Statsråden fremhever at Regjeringens
uttalte mål er å stå på ungdommens side i kultur/generasjonskonflikter i
innvandrermiljøene. Flertallet støtter dette synet.
Et annet flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
mye er gjort på innvandringsfeltet nasjonalt, men at det fortsatt er
nødvendig å arbeide videre for å få til en enda bedre integreringspolitikk.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også understreke
initiativet sosialdemokratisk gruppe i Nordisk Råd tok for over to år siden
for å forebygge tvangsekteskap som går ut på å kreve at de nordiske landene
går sammen om å lage en handlingsplan for å samordne tiltak og lovgivning
for å forebygge og stanse tvangsgifting av nordiske statsborgere. Disse
medlemmer forutsetter at Regjeringen er kjent med forslagene som er kommet
gjennom Nordisk Råd, og følger disse opp.
Komiteen mener at et nordisk og internasjonalt samarbeid om utfordringene på integreringsfeltet er viktig. Komiteen viser til Regjeringens nylig fremlagte tiltaksplan mot tvangsekteskap for fornyet innsats, som er lagt ved innstillingen (vedlegg 2).
Komiteen vil påpeke at vern av menneskerettighetene og realisering av målet om likestilling, krever at velferdsstaten griper inn i det som i noen andre land ansees som privatsfæren, for å sikre vern og rettigheter til enkeltpersoner. Eksempler på dette er barnevern, krisetiltak og rettsregler som ikke unntar handlinger utført mot egne familiemedlemmer fra vanlig strafferett. Individuelle rettigheter alle har når det gjelder tro og tradisjon gir ikke overhoder i familier, trossamfunn eller andre kollektiver rett til å undertrykke egne medlemmer.
Komiteen vil arbeide for et tolerant, flerkulturelt samfunn og mot rasisme. Respekt for menneskerettighetene, likestilling og frihet for enkeltmennesket er en forutsetning for å lykkes i dette og kan ikke forenes med undertrykking av kvinner og barn - verken kamuflert som religion, kultur eller ære.
Alle som bor i Norge har samme krav på samme rettssikkerhet og kvinner har de samme rettighetene som menn, uansett hvilke religion de tilhører. Skikken med for eksempel tvangsekteskap og omskjæring er ulovlig, uansett hvem du er. Det er godt dokumentert at flere kvinner og ungdom i deler av innvandrerbefolkningen utsettes for vold og tvang begrunnet i tradisjon og kultur. Åpenhet og ærlighet om slike realiteter er en forutsetning for å kunne løse problemene.
Det er en hovedutfordring å utforme en politikk med tiltak for å hindre slik vold mot barn, ungdom og kvinner og sikre at likestilling mellom kvinner og menn blir reell for alle. Undertrykkelse av og vold mot kvinner forekommer i alle samfunnslag og befolkningsgrupper og må bekjempes uansett hvem som utfører volden og begrunnelsen for den. Innvandrerkvinner kan oppleve dobbelt undertrykking, på grunn av hudfarge, etnisitet og tradisjon og fordi de er kvinner.
Myndighetene har ansvar for å sikre ungdom og kvinner retten til selv å ta sine valg uavhengig av tradisjonelle maktstrukturer, inkludert det å tørre å stå imot familiens pålegg om for eksempel valg av ektefelle. Nærmiljø og hjelpeapparat må yte den hjelp og støtte det er behov for.
Problemene må møtes ved å by på hjelp i akutte situasjoner og ved en omfattende serie av tiltak av både juridiske, økonomiske og holdningsskapende art. Dette arbeidet vil måtte pågå i mange år i samspill mellom myndigheter og minoriteter.
Komiteen vil påpeke at arbeidet for å stoppe tvang og vold basert på tradisjon og kultur må føres parallelt med forsterket arbeid mot etnisk diskriminering. Komiteen mener et helhetlig lovverk mot etnisk diskriminering må på plass så raskt som mulig.
Komiteen viser til at Regjeringen vil legge fram forslag til lov om etnisk diskriminering.
Komiteen vil påpeke at vedtatte
handlingsplaner mot tvangsekteskap, vold mot kvinner og mot
kjønnslemlestelse må iverksettes i sin helhet og følges opp.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, vil påpeke at tiltak i Norge må følges av forsterket
internasjonalt samarbeid på området, både med andre land der disse
tradisjonene har sin opprinnelse, og med de land som opplever økende
konflikter mellom generasjonene i innvandrergrupper. Norge må arbeide for å
få til bilaterale avtaler med andre land, som kan forsterke arbeidet mot
tvangsekteskap. Bistandspolitisk må arbeidet mot kjønnslemlestelse få en
viktig plass.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til forslaget som i sin helhet tar opp i seg alvorlige problemstillinger som angår det norske samfunnet generelt , og fremmer konkrete forslag for å løse disse.
Disse medlemmer understreker viktigheten av at ingen skal diskrimineres på bakgrunn av kjønn, kultur, religion eller rase. Dette innebærer at norsk lov og alminnelig rettsoppfatning og skal gjelde, beskytte og ivareta rettighetene til unge mennesker som tilhører minoriteter fra andre kulturer. Slik gjeldende praksis er, diskrimineres unge fra visse innvandrergrupper i Norge ved at de ikke har de samme rettigheter, beskyttelse av disse og rett til å velge eget levesett som jevnaldrende etniske nordmenn.
Disse medlemmer understreker at de tiltak fremlagte forslag fremmer skal ha en antidiskriminerende målsetning og virkning, hvis hensikt er å sikre alle norske borgeres individuelle rettigheter, integritet, valgmuligheter og menneskeverd. Regjeringen har nå en god anledning til konkret å følge det opp i handling gjennom de fremlagte forslag og de målsetninger de målbærer. Det vesentlige må være å få igangsatt konkrete tiltak i nær fremtid, da disse problemstillingene berører mange mennesker i Norge daglig.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, viser til lov om forbud mot kjønnslemlestelse og til
barneloven § 30 om innholdet i foreldreansvaret. Flertallet mener at det
ikke er behov for ytterligere ansvarliggjøring av foreldre i lovgivningen.
Et annet flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at siden forbudet mot
kjønnslemlestelse ble innført i straffeloven i 1995 har ingen blitt dømt for
brudd på bestemmelsen. Dette flertallet vil påpeke at kjønnslemlestelse er
et svært alvorlig overgrep, og at det er viktig både av individual- og
generalpreventive grunner at overgrep av denne type påtales og
straffedømmes. Manglende bruk av straffebestemmelsen kan gi signaler om at
myndighetene ikke ser alvorlig på tilfeller av kjønnslemlestelser. Dette
flertallet vil understreke at lovgiver har ansett kjønnslemlestelse som et
så alvorlig overgrep at offentlig påtale er innført i slike saker. Dette
flertallet vil oppfordre til aktiv bruk av lovforbudet mot
kjønnslemlestelse.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om ansvarliggjøring av foreldre for gjennomført og avdekket
kjønnslemlestelse. »
Komiteen viser til at
helseundersøkelsene for barn er frivillige, og det er nesten 100 %
oppslutning om tilbudene. Komiteen viser videre til at regjeringen
Stoltenberg la fram en Handlingsplan mot kjønnslemlestelse 20. desember
2000, som er utarbeidet i et bredt samarbeid mellom flere departementer.
Komiteen viser til at planen omfatter mange tiltak, og de fleste
gjennomføres som et nasjonalt prosjekt med oppstart høsten 2001 og vil gå
over tre år. Komiteen anser det som positivt at en ressursgruppe med
representanter fra innvandrerorganisasjoner, berørte folkegrupper, aktuelle
offentlige etater og enkeltpersoner skal sikre at alle sider ved problemet
blir ivaretatt gjennom oppfølgingen av planen. Komiteen er kjent med at
regjeringen Bondevik II arbeider med ytterligere tiltak for å bekjempe
kjønnslemlestelse. Regjeringen vil iverksette en rekke informasjons- og
holdningsskapende tiltak. Dessuten vil Regjeringen iverksette tiltak for å
øke kompetansen om kjønnslemlestelse i offentlige etater.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er opptatt av å målrette tiltak som iverksettes. Arbeidet i forhold til å støtte opp om innvandrerorganisasjonene anses som meget viktig i denne sammenheng.
Flertallet viser til at Regjeringen i
samarbeid med Oslo kommune har bevilget penger til Primærmedisinske Verksted
slik at organisasjonen blir satt i stand til å jobbe inn mot
innvandrermiljøer hvor omskjæring er et særlig problem. Flertallet støtter
arbeidet med å finansiere innvandrerorganisasjoner som jobber på dette
feltet.
Flertallet vil påpeke at kampen mot kjønnslemlestelse også må føres internasjonalt, og viser til at Regjeringen vil gjennomføre et arbeid på dette området.
Komiteen vil peke på at det i brevet
fra kommunal- og regionalministeren fremkommer at Statens Helsetilsyn har
utgitt en veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring og at
det er sendt ut et rundskriv til landets helsepersonell knyttet opp til
dette. Komiteen vil vise til at veilederen er bredt distribuert. Komiteen
vil understreke helsepersonellets ansvar i disse alvorlige sakene. Komiteen
mener det er viktig å sørge for at helsestasjon-/skolehelsetjenesten
prioriterer oppsøkende arbeid i utsatte grupper og at de ansatte har
tilstrekkelig kunnskap om dette saksfeltet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil ikke gå inn for obligatoriske helsekontroller hvert år for jenter som befinner seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse, fordi man når målet bedre ved andre tiltak. Dessuten kan dette virke diskriminerende overfor spesielle grupper.
Flertallet mener at skolehelsetjenesten må styrkes. Det er nødvendig med flere og mer omfattende helseundersøkelser i løpet av skolealderen. Målet er å styrke det forebyggende helsearbeidet.
Helseundersøkelsene må gjennomføres på en slik måte at hensynet til barnas beste og deres utsatte situasjon blir ivaretatt. Det er viktig at undersøkelser ikke oppleves stigmatiserende overfor noen befolkningsgrupper og medvirker til at flere unndrar seg undersøkelsen. Barnevern og helsetjenesten må samarbeide om opplegg som kan fange opp, motivere og treffe tiltak for å nå de som ikke møter til helsekontrollene.
Flertallet ber Regjeringen følge dette
opp.
Komiteen mener at flere
helseundersøkelser kan øke risikoen for å bli avslørt dersom en utsetter
noen for kjønnslemlestelse. Flere og grundigere undersøkelser kan derfor ha
en forebyggende effekt. En forutsetning for at økte helseundersøkelser av
skolebarn skal gi ønsket resultat, er at det er tilgjengelig kompetanse og
satt av nok ressurser i barnevern og helsetjeneste til å gi nødvendig hjelp
og oppfølging til familier og barn/ungdom som gjennom undersøkelser avdekker
behov for hjelp eller oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener ungdomshelsestasjoner må bli en lovpålagt tjeneste som en naturlig del av helsestasjonsarbeidet. Slike helsestasjoner er et av de lavterskeltilbudene som fungerer meget bra for ungdom.
Disse medlemmer ber også Regjeringen
vurdere å innføre en rubrikk på helsekortet til barnet hvor det spørres om
kjønnslemlestelse og seksuelle overgrep. Dette vil gjøre at temaet tas opp
og vil kunne virke forebyggende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vi påpeke viktigheten av, under behandlingen av de fremlagte forslag, at hensynet og respekten for innvandrergruppers respektive religiøse praksis og kultur ikke går på bekostning av enkeltmenneskets integritet. Obligatoriske helsekontroller for personer som tilhører minoriteter i samfunnet hvor det er avdekket kjønnslemlestelse, er således et konkret og effektivt tiltak for å forhindre at unge fra innvandrergrupper utsettes for diskriminerende overgrep fra sine foresatte som de i dag har liten mulighet til å motsette seg. En frivillig ordning vil ikke kunne ivareta rettssikkerheten og personvernet til de aktuelle unge kvinner som befinner seg i risikogruppene. I tillegg vil en obligatorisk undersøkelse lette arbeidet og ytterligere ansvarliggjøre instanser som skole, helsevesen, barnevern og politi.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme de
nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av
piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene for
kjønnslemlestelse. »
Komiteen understreker viktigheten av at all uklarhet om dette overgrepets alvorlighet må fjernes. Komiteen vil hevde at det ikke kan være tvil om at det foreligger omsorgssvikt dersom en utsetter sitt barn for kjønnslemlestelse.
Komiteen viser til handlingsplanen mot kjønnslemlestelse der ett av hjelpetiltakene er en råd- og veiledningstjeneste for ulike profesjoner.
Komiteen mener at det er nødvendig med en klargjøring av helsepersonells, læreres, barnevernsarbeideres, sosialarbeideres og andres plikt og rett til å melde til politiet tilfeller av kjønnslemlestelse. Både helsepersonelloven, barneloven, opplæringsloven og barnehageloven har bestemmelser som regulerer taushetsplikt og avvergings- og varslingsplikt. I tillegg har straffeloven bestemmelser som kan komme til anvendelse i saker om kjønnslemlestelse. Komiteen ber Regjeringen vurdere behovet for eventuelle lov- og/eller forskriftsendringer for å oppnå en slik klargjøring. Videre vil komiteen påpeke at en meldeplikt til påtalemyndigheten for ansatte i hjelpeapparatet må avveies opp mot kjønnslemlestedes behov for bistand og hjelp i situasjonen. Komiteen mener imidlertid at i tilfeller hvor man har en kvalifisert mistanke om at kjønnslemlestelse vil bli begått, må nødvendige tiltak settes i verk for å forebygge og forhindre at overgrep skjer.
Komiteen mener det er nødvendig å få
avklart forholdet mellom taushetsplikten og aktivitets- og varslingsplikten
i slike saker og i relevant lovverk, slik at barnas beste og intensjonen i
lov om kjønnslemlestelse blir ivaretatt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ber Regjeringen vurdere om det kan forskriftsfestes en plikt overfor profesjoner til å følge opp dersom de får kjennskap til at det er fare for kjønnslemlestelse eller at det har blitt foretatt et slikt inngrep.
Med hensyn til straffereaksjoner overfor personer som er ansvarlige for at kjønnslemlestelse finner sted eller som fremsetter trusler om kjønnslemlestelse, vil komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, avvente oppfølgingen av Straffelovkommisjonens arbeid og det arbeidet Regjeringen nå foretar for å se på utvisningsregelverket i sammenheng med strafferammer for vold og trusler mot egne familiemedlemmer.
Flertallet registerer at Regjeringen i
sin tiltakspakke mot tvangsekteskap har foreslått økt strafferamme i saker
som gjelder vold og trusler mot egne familiemedlemmer. Flertallet vil på
generelt grunnlag påpeke at strafferammene for vold og trusler mot egne
familiemedlemmer er vide, men at rammen ikke brukes. På denne måten
signaliseres det at slik vold ikke er så alvorlig. Flertallet vil
understreke viktigheten av at gitte strafferammer blir benyttet. Flertallet
vil avvente de konkrete forslagene.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet fremmer følgende forlag:
« Stortinget ber Regjeringen om at det
ved hvert politidistrikt i Norge utpekes en person som har et spesielt
ansvar for familievold og som har et direkte samarbeid med krisesentrene i
det samme distrikt. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det som avgjørende at samfunnets sanksjonsmidler gjennom rettsvesenet utnyttes til fulle ved at strafferammene for vold og trusler mot egne familiemedlemmer økes generelt. Dette er tiltak som kommer etnisk norske så vel som de med innvandrerbakgrunn til gode.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å øke strafferammen for vold og trusler mot egne
familiemedlemmer. »
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ber Regjeringen om å vurdere ordningen med dobbelt statsborgerskap og melde tilbake til Stortinget i egnet form.
Flertallet viser til merknadene i
innstillingen til
Dok.nr.8:58
(2001-2002) og vil avvente Regjeringens forslag til ny statsborgerlov.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil be Regjeringen om å vurdere
sanksjonsmuligheter i forbindelse med dobbelt statsborgerskap dersom de
personer det gjelder begår straffbare handlinger etter at de har blitt
norske statsborgere.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, mener det er viktig å understreke at det er uakseptabelt og
brudd på menneskerettighetene dersom endring av norske regler i praksis
ville gjøre personer statsløse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser ordningen med dobbelt statsborgerskap som uheldig, da den uthuler tilhørigheten til og integrering i det norske samfunn og rettsstat for nye statsborgeres vedkommende. Disse medlemmer går derfor inn for at muligheten til å inneha dobbelt statsborgerskap bør vurderes av Regjeringen i lys av dette og effektive tiltak treffes i samsvar med dette.
Disse medlemmer anser at norsk statsborgerskap innebærer plikter så vel som rettigheter. Det vil si plikter i forhold til norsk lov og rettsoppfatning og det norske samfunn generelt. Disse medlemmer går derfor inn for at i de tilfeller hvor nytt statsborgerskap er innvilget og personen begår alvorlige brudd på norsk lovgivning og utviser en generell atferd som strider mot norsk rettsoppfatning, bør statsborgerskapet kunne tilbakekalles. Disse medlemmer går derfor inn for at Regjeringen utreder og vurderer muligheten for anvendelse av dette effektive sanksjonsmiddel i forhold til personer som nekter å respektere norsk lov og innrette seg etter generelt aksepterte normer i det norske samfunn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede
muligheten for tilbakekallelse av tildelte norske statsborgerskap. »
Komiteen er opptatt av at ingen skal tvinges til å gifte seg mot sin vilje og det er derfor nødvendig å vurdere ulike tiltak for å motvirke nettopp det, herunder alder og rett til familiegjenforening for ektefeller.
Komiteen viser til at Regjeringen den 4. april 2002 la frem sin tiltaksplan for fornyet innsats mot tvangsekteskap. Planen inneholder 30 tiltak, og flere av tiltakene er av en slik karakter at også problemstillinger ut over tvangsgifte vil kunne fanges opp. Tiltaksplanen er vedlagt innstillingen. Komiteen vil fremheve det positive i utarbeidingen av en slik samlet plan.
Utfordringene knyttet til tradisjonen tvangsgifte er store og konsekvensene for dem som mot sin vilje presses og tvinges inn i ekteskap er enorme. Det er derfor viktig med en bred og helhetlig tilnærming til problemstillingen. Å bekjempe tvangsekteskap er et samfunnsmessig anliggende, og dermed også et samfunnsmessig ansvar. Men individet kan ikke fritas fra ansvar, og det er i siste instans den som forårsaker eller utøver tvangen som er ansvarlig. Komiteen finner derfor grunn til å minne om at å tvinge noen til å inngå ekteskap er forbudt ved lov i Norge og kan straffes med inntil tre års fengsel.
Nødvendigheten av å ha gode rutiner er påtrengende når krisen er akutt, men det mer langsiktige arbeidet er ikke mindre viktig. Komiteen er derfor glade for at tiltakene som Regjeringen foreslår både er akuttiltak og tiltak av mer langsiktige karakter.
Komiteen har merket seg at Regjeringen i sin tiltaksplan uttrykker at man vil iverksette krisehjelp til ungdom som utsettes for tvang i forbindelse med inngåelse av ekteskap. Dessuten vil Regjeringen foreta og vurdere en rekke regelverksendringer.
Komiteen stiller seg positive til Regjeringens signaler om regelendringer og oppfordrer til at arbeidet med disse tiltakene gis prioritet.
Komiteen har også merket seg at Regjeringen har foreslått tiltak i utdanningssektoren og at Regjeringen vil iverksette ulike kompetansehevingstiltak. Kunnskap om kulturer, tradisjoner og religioner er en forutsetning for å gi god hjelp og veiledning til personer i krise og for godt å kunne forebygge og forhindre at overgrep som tvangsekteskap skjer. Komiteen anser derfor Regjeringens satsning på kompetanseheving som svært viktig, og ber Regjeringen særlig vurdere hvorvidt kulturell forståelse om norske forhold bør inngå i kompetansehevingen av religiøse ledere.
Komiteen har dessuten merket seg at
Regjeringen vil iverksette en rekke informasjons- og holdningsskapende
tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, mener at arbeid mot tvangsekteskap også må skje i land
utenfor Norge. Flertallet konstaterer at Regjeringen vil engasjere seg i
internasjonalt arbeid mot tvangsekteskap.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å sørge
for at skoleverket tar et ekstra ansvar for å informere elevene om at
tvangsekteskap er forbudt. »
« Stortinget ber Regjeringen om å sørge
for at det gis klare instrukser til barnevernet og sosialkontorene om å
bistå jenter og gutter som føler seg truet til å bli giftet bort. »
« Stortinget ber Regjeringen om at
utenriksstasjonene må få klare instrukser om å være restriktive med å
innvilge oppholdstillatelse dersom det er tvil om at ekteskapet inngås
frivillig. »
« Stortinget ber Regjeringen om å sørge
for at myndighetene må drøfte tvangsekteskap og ordningen med arrangerte
ekteskap med innvandrergrupper og organisasjoner og gjøre det klart at
kvinneundertrykking i kulturens og religionens navn ikke aksepteres i
Norge. »
Komiteen vil vise til at mange unge opplever press fra familie og foreldre om å gifte seg med et søskenbarn. Dette kan ikke regnes som fritt valg av ektefelle, men som tvang. Om lag halvparten av alle pakistanske ekteskap i Norge er inngått mellom søskenbarn. Dette er vanlig også i andre miljøer og deler av verden, og ser ut til å øke i hyppighet i immigrantbefolkningen. Mange av ekteskapene er åpenbare arrangerte ekteskaper hvor unge brukes som « visum » til Norge. Presset og forpliktelsene til slike arrangementer er sterkest fra nær familie. Det er en glidende overgang mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. I menneskerettighetene står det at:
| « Ekteskap
må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller. » |
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil ikke gå
inn for et forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine. Flertallet er
sterkt imot tvangsekteskap og viser til at det er forbudt ved norsk lov.
Flertallet mener at dersom vi skal forhindre at ekteskap mellom slektninger
brukes som tvang overfor den ene parten for at ektefellen skal få
oppholdstillatelse her i landet, vil det ikke være nok å forby ekteskap
mellom søskenbarn, fordi dette vil være vanskelig å kontrollere og det vil
ramme dem som ønsker å gifte seg av fri vilje. Flertallet vil derfor gå inn
for andre tiltak som forhindrer at noen blir brukt som en handelsvare for å
få andre familiemedlemmer hit til landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser det som svært uheldig at fetter og kusiner tillates å inngå ekteskap, da dette anvendes i stor utstrekning i visse innvandrergrupper for å kontrollere unges valg av ektefelle. I tillegg kommer det helsemessig perspektiv, hvor inngifte gjennom generasjoner har ført til alvorlige misdannelser på avkom med de belastninger det medfører.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om et generelt forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine. »
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
forbud mot ekteskap mellom søskenbarn vil lette press og tvang på den
enkelte og gjøre det enklere for foreldre som opplever press fra egen
familie å bryte tradisjonen, fordi et forbud vil gi dem avlastning for
ansvaret ved bruddet. Et forbud mot ekteskap mellom søskenbarn vil være av
de mest effektive tiltak mot tvangsekteskap. Samtidig kan et slikt forbud i
enkelte tilfeller hindre fritt valg av ektefelle.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti mener at en eventuell lovendring må utredes, og eventuelt
forbud må gjelde alle.
Disse medlemmer vil ikke konkludere på
dette temaet nå, men ønsker å få det utredet og vurdert.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede og
vurdere å innføre forbud mot ekteskap mellom søskenbarn. »
Komiteen viser til at utlendingslovens hovedregel er at underhold må være sikret for dem som søker om familiegjenforening til Norge. Videre viser komiteen til at loven har regler om unntak fra underholdskravet. Kommunal- og regionalministeren skriver i sitt brev til komiteen at praktiseringen av regelverket, og adgangen til å dispensere fra kravet i visse tilfeller synes å være romsligere enn tilsiktet på dette punkt.
Komiteen vil påpeke at retten og muligheten til økonomisk selvstendighet er og har vært det viktigste virkemiddelet for å oppnå likestilling. Økonomisk selvstendighet er nøkkelen til å kunne ta egne frie valg og å kunne motstå tvang og vold. Kravet om forsørgingsevne er et viktig virkemiddel for å sikre alle mulighet til å bli økonomisk selvstendige. Erfaringene etter at kravet om forsørgingsevne ved familiegjenforening ble lempet, var at mange innvandrerjenter og kvinner ikke fikk lov til å fortsette med påbegynt utdannelsen eller fortsette i den jobben de hadde. De kunne gifte seg og få familiegjenforening uten noen forventning om egen inntekt og økonomisk selvstendighet. Resultatet var at mange ble forhindret i å få nødvendig kompetanse til å kunne forsørge seg selv og delta i det norske samfunnet.
Komiteen vil påpeke at dette
korresponderer med informasjon fremkommet i komiteens åpne høring, hvor
flere ga uttrykk for at kravet om underhold må strammes inn. Komiteen har
merket seg at Regjeringen i august 2002 vil foreslå endringer i
utlendingslovens bestemmelser om krav til underhold ved søknad om
familiegjenforening på grunnlag av ekteskap. Regjeringen vil særlig vurdere
om det er grunn til å stille strengere krav til underhold enn dagens
regelverk åpner for når ektefellene er under 23 år.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, viser til innledningsvise merknader om prinsippet om
ikke-diskriminering, og understreker at innstrammingen må gjelde alle.
Komiteens medlemmer fra Høyre og
Kristelig Folkeparti ber Regjeringen vurdere om unntaksbestemmelsen fra
dagens underholdsplikt kan fjernes og om kravet til underhold kan heves.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at det er mulig å stille strengere vilkår ved blant annet å ta bort unntaksbestemmelsen eller heve underholdskravet og stille krav om egen bolig for ektefellene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om at
underholdskravet og kravet til egen bolig strammes inn. »
Komiteen viser til at
utlendingslovgivningen er under revisjon.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å innføre forsørgelsesevne og disponering av egen egnet bolig for
den herboende ektefellen som betingelse for familiegjenforening i Norge med
utenlandsboende ektefelle. »
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen har varslet at den vil foreslå endringer i utlendingsforskriftens bestemmelser om krav til underhold ved søknad om familiegjenforening ved ekteskap og at dette forslaget kommer i august. Flertallet støtter at det foretas innstramminger i forskriften. Flertallet vil gå imot at det stilles krav til separat bolig. Det må vurderes om det skal gjøres enkelte unntak, for eksempel for studenter som er godt i gang med studiene. Endringen bør komme så raskt som praktisk mulig.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener det er behov for en gjennomgang
og innstramming av familiebegrepet når det gjelder utenlandske statsborgeres
rett til gjenforening med sin slektning som har bosatt seg i Norge som følge
av giftermål. Disse medlemmer er av den oppfatning at når en person
bosetter seg i Norge som følge av giftermål, bør det være klare begrensinger
i forhold til hvem den inngiftede kan få gjenforening med.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet mener likevel ikke at dette skal hindre gjenforening med
mindreårige barn. Disse medlemmer vil peke på at en slik avgrensing ikke må
være i strid med våre folkerettslige forpliktelser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet støtter ikke forslag nå om innstramminger i hvem som kan få familiegjenforening.
Komiteen peker på at kommunal- og
regionalministeren i sitt brev til komiteen understreker at
ekteskapsinngåelse i høyere alder kan bidra til å forhindre arrangerte
ekteskap hvor hovedmotivet er å sikre opphold i Norge gjennom rett til
familiegjenforening.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at det utvilsomt er lettere å hevde
egne meninger og interesser i forhold til ekteskap for en person på 24 år
enn for en på 18 år. Å sette en aldersgrense for familiegjenforening vil
kunne lette giftepress i tidlig alder, og være en lettelse både for ungdom
og familie, som opplever press fra slekt. Imidlertid er det mange
uklarheter ved virkningen av et slikt forslag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at i tillegg til gjennomgangen av praktiseringen av kravet til underhold må det vurderes en noe høyere aldersgrense for familiegjenforening ved ekteskap enn dagens grense på 18 år.
Disse medlemmer ber derfor Regjeringen utrede problemstillingen og melde tilbake til Stortinget i løpet av kort tid. En eventuell lovendring må gjelde alle.
Disse medlemmer mener derfor det må settes ned en arbeidsgruppe for å utrede spørsmålet om innføring av aldersgrense for familiegjenforening.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sette ned
en arbeidsgruppe for å utrede spørsmålet om innføring av aldersgrense for
familiegjenforening. »
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil minne om
at myndighetsalderen i Norge er 18 år. Fra 18 års alder kan man fritt gifte
seg med hvem man vil. Retten til familieliv er bl.a nedfelt i Den
europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8, og innebærer at
ektefeller har en rett til å få leve sammen. Flertallet mener derfor at en
heving av aldersgrensen for gjenforening av ektefelle ut over 18 år ikke bør
gjennomføres. Videre vil flertallet påpeke at en heving av aldersgrensen
for familiegjenforening i all hovedsak vil ramme minoritetsbefolkningen.
Som en følge av dette mener flertallet at en slik heving i praksis vil komme
i strid med ikke-diskrimineringsprinsippet. Flertallet anser at
konsekvensen av en heving av aldersgrensen som nevnt vil kunne medføre at
ektefeller i ekteskapets første år gjenforenes i land utenfor Norge og siden
bosetter seg her i landet. En slik utvikling vil gjøre familiens muligheter
for integrering i Norge vanskeligere, og flertallet vil advare mot dette.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det må strammes inn på dispensasjonsadgangen for å få familiegjenforening i forbindelse med giftermål når en ektefelle er under 18 år, og mener det bare må skje i helt spesielle tilfeller.
Dette flertallet vil gå imot forslaget
om å heve alderen for familiegjenforening for ektefeller til 24 år nå.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at det ikke gis familiegjenforening i Norge for ektepar med
mindre begge ektefeller har fylt 24 år. »
Når det gjelder forslaget om at det ikke skal gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller når det dreier seg om tvangsekteskap, vil komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vise til at tvangsekteskap er ulovlig etter dagens lovverk og har en strafferamme på 3 år. Regjeringen har i sin handlingsplan varslet økt strafferamme på inntil 6 år og åpnet for bruk av offentlig påtale i slike saker. Flertallet vil avvente de konkrete forslagene.
Flertallet vil påpeke at
tvangsekteskap er forbudt i Norge og ikke gir rett til familiegjenforening.
Det er derfor ikke behov for å forby noe som allerede er forbudt og
grunnlaget for forslaget i dokumentet er ikke til stede.
Komiteen vil påpeke at for å hindre
tvangsekteskap og bigami er det viktig at kontrollen med ekteskapsvilkårene
foretas på en betryggende måte. Komiteen har merket seg at Regjeringen vil
arbeide med sikte på å overføre prøvingen av ekteskapsvilkårene til en
offentlig instans. Videre har komiteen merket seg at Regjeringen vil
vurdere nærmere folkeregisterets praksis ved registrering av ekteskap
inngått i utlandet. Komiteen har også merket seg at Regjeringen vil arbeide
for en mer systematisk bruk av intervjuer ved søknader om
familiegjenforening på grunnlag av ekteskap. Man vil gjennomgå rutinene
både i Norge og ved utenriksstasjonene. Komiteen vil bemerke at i den grad
utenriksstasjonene skal få et økt ansvar med å kontrollere
ekteskapsvilkårene, må det sikres at de har tilstrekkelige ressurser til å
ivareta dette arbeidet.
Som en del av arbeidet med å etablere
en ordning med obligatorisk intervju ber komiteens flertall, medlemmene fra
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
Regjeringen vurdere hvilke konsekvenser brudd på bestemmelsen skal medføre.
Ordningen kan tre i kraft når systemet med obligatoriske intervju er innført
og norsk utenrikstjeneste gjort operativ i forhold til en slik oppgave.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at det ikke gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller
når det dreier seg om tvangsekteskap. »
Komiteen mener det er riktig å ha en
egen instans som skal godkjenne om de formelle vilkårene for inngåelse av
ekteskap i Norge foreligger. Slik kan myndighetene etter komiteens
vurdering føre kontroll med hvorvidt ekteskap er inngått frivillig eller
under tvang. Det bør ikke lenger være slik at det er opp til ethvert
trossamfunn selv å kontrollere at alle vielser er inngått i tråd med norsk
ekteskapslovgivning. Komiteen mener at det i den forbindelse må legges opp
til et obligatorisk intervju med begge parter, hver for seg, før ekteskapet
inngås.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at dette betyr at dersom det
inngås ekteskap uten at det er søkt om familiegjenforening for
utenlandsboende ektefelle og foretatt intervju, bør det ikke gis
familiegjenforening.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å
innføre en ordning med at begge ektefellene skal gjennom et obligatorisk
intervju før den utenlandsboende ektefelle gis oppholdstillatelse. »
Komiteens flertall, medlemmene fra
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til Regjeringens opplegg i tiltaksplanen mot tvangsekteskap.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti viser til at for å hindre tvangsekteskap og flergifte er det
viktig at kontrollen rundt gyldigheten av ekteskapsinngåelse er god. Disse
medlemmer mener det er nødvendig å sikre dette ved at vigsel kun utføres av
notarius publicus (dommer i tingsretten) med utgangspunkt i dagens
borgerlige vigsel. Dette medfører at trossamfunn ikke lenger har
vigselsrett og at de som ønsker religiøse seremonier knyttet til
ekteskapsinngåelse, arrangerer dette i tillegg. Særlig må straffeansvar for
notarius publicus og vitner vurderes i forhold til om ekteskaper er inngått
frivillig og om partene ikke allerede er gift.
For å sikre bedre at personer ikke
utsettes for tvang ved at vielsen foregår i et land der tvangsekteskap er
akseptert og der mulighetene for å få hjelp dersom en blir truet til
ekteskap er små, mener komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og
Sosialistisk Venstreparti at vielser i utlandet som skal gi grunnlag for
familiegjenforening i Norge bør inngås på en norsk ambassade eller konsulat.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti ber Regjeringen utrede en slik ordning og fremmer derfor
følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge til
grunn at vigsel kun skal utføres av notarius publicus (dommer i tingsretten)
med utgangspunkt i dagens borgerlige vigsel. »
Komiteen understreker at Kommunal- og
regionaldepartementet må følge opp handlingsplanen med å tilby bolig til
ungdom som trues av tvangsekteskap og utrede hvordan sosiale og psykiske
behov skal sikres. Staten må ta ansvar for at ungdom i slike
akuttsituasjoner kan komme seg i trygghet og sikres en ny start.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, vil påpeke at i dag har barnevernet myndighet til å følge opp
unge mennesker til de er 23 år, når vedtak er fattet før fylte 18 år. Mange
ungdommer opplever ekteskapspress først når de har nådd myndighetsalder.
Barnevernets tiltak kan da ikke brukes for å hjelpe ungdommen. For de
fleste vil et brudd med familien være totalt og med påfølgende tap av
nettverk og rammer rundt livet og ofte med sterke trusler hengende over seg.
Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at ungdom i en så kritisk
fase ikke blir overlatt til seg selv eller til kollektiver bare med ungdom i
samme situasjon. De trenger voksne som bryr seg og er til stede for dem.
Disse medlemmer vil understreke at det er et sterkt behov for fosterhjem for
ungdom som bryter ut av familien. I tillegg trengs boliger med god
sikkerhet. Det er en absolutt nødvendighet for å sikre liv og helse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til Regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap og ber Regjeringen vurdere lovendring som sikrer tiltak etter behov for ungdom opp mot 23 år.
Flertallet vil vise til at staten gir økonomisk støtte til organisasjoner som gir krisehjelp til ungdom som risikerer omskjæring og tvangsekteskap. Staten gir også økonomisk støtte ORKIS, som bl.a driver en krisetelefon for ungdommer som står overfor slike problemer.
Flertallet vil for øvrig vise til
Regjeringens handlingsplan hvor det varsles satsing på tiltak for ungdom i
krise og kompetanseheving for relevante fagfolk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det er nødvendig å gi barnevernet mulighet til å gjøre vedtak og sette i verk tiltak for ungdom som selv ønsker det etter fylte 18 år og frem til maksimalalderen på 23 år.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen vurdere
lovendringer som gir Barnevernet mulighet til å gjøre vedtak for ungdom som
selv ønsker det etter fylte 18 år og frem til maksimalalderen på 23 år. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at i dag er det ingen krisesentre for gutter og krisesentrene er ikke et egnet sted for unge jenter. Det finnes ikke et fast telefonnummer hvor personer som har opplevd omskjæring, tvangsekteskap, truseler og vold kan kontakte. En krisetelefon kan gjøre det enklere for personer som er blitt utsatt for slike overgrep til å ta umiddelbar kontakt for å få vite om rettigheter, løsninger, muligheter m.m.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen så raskt som mulig legge fram helhetlige finansiering av nødvendige krisetiltak herunder:
| - | fosterhjem og kriseboliger med sikkerhet |
| - | nødvendige personellressurser i ulike etater og opplæring av disse. |
| - | vurdere om det er hensiktsmessig med egen krisetelefon. |
| - | støtte
til organisasjoner.» |
Disse medlemmer vil påpeke at barnevernet i dag ikke har noen mulighet til å gripe inn i forhold til utsatte barn og ungdom som befinner seg i utlandet. Barn kan i praksis forsvinne uten at noen foretar seg noe. I begrenset grad vil norske utenriksstasjoner kunne yte noe bistand til personer som tar kontakt, men i praksis mangler norske barn i utlandet den rettsbeskyttelse norsk barnevernlov gir dem. Trygdeetaten har en internasjonal avdeling. Det er et like stort behov for at barnevernet har det. I tillegg må det foretas en grundig gjennomgang av om norske utenriksstasjoner skal gis nye fullmakter, virkemidler og hva slags ressurser og kompetanse som trengs for at de skal kunne gi nødvendig bistand og hjelp til norske barn og ungdom som er i krisesituasjoner på grunn av konflikter med familien.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen opprette en
internasjonal avdeling i barnevernet. »
Komiteen er kjent med at barnevernloven gjelder for barn som oppholder seg i Norge. Barnevernet har således ikke hjemmel for å iverksette tiltak overfor barn som oppholder seg i utlandet. Komiteen er kjent med at flere barn med minoritetsbakgrunn mot sin vilje forlates i foreldrenes hjemland. Enkelte av disse klarer å kontakte norsk utenriksstasjon eller hjelpere som befinner seg i Norge og ber om bistand for å komme tilbake. Komiteen mener at det er viktig at det finnes et vel fungerende apparat til å bistå både praktisk og økonomisk i slike tilfeller. Komiteen mener videre at både utenriksstasjonene og hjelpeapparatet i Norge må være i stand til å håndtere saker av denne type. Komiteen ber Regjeringen vurdere hvordan dette kan sikres slik at barn som mot sin vilje forlates i utlandet kan hjelpes og iverksette tiltak i tråd med dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, mener at det er viktig å få til en vellykket
integreringspolitikk. Flertallet er derimot ikke sikker på at det
vesentligste nå er å be om en ny integreringsmelding.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener det må settes inn flere kvalitetstiltak
for å sikre at alle får reell mulighet til å fungere som likestilte
innbyggere i samfunnet. Et samfunn med åpenhet mellom miljøene, der
representantene for ulike grupperinger deltar på likefot med respekt for
hverandre og i felles forståelse om at visse rettigheter er ukrenkelige, er
den beste resepten mot mistenkeliggjøring, polarisering og isolasjon. Ikke
minst gjelder dette institusjoner som angår barns oppvekst. En politikk med
sikte på å inkludere etniske minoriteter i arbeids- og samfunnsliv vil på
sikt åpne flere arenaer for tverrkulturell kommunikasjon og deltakelse.
Komiteen ber Regjeringen komme tilbake med en egen sak, hvor det for fremtiden stilles krav til kunnskap i norsk og samfunnsfag før utenlandske statsborgere innvilges permanent bosettingstillatelse i Norge.
Komiteen viser til at språk og kunnskap om arbeids- og samfunnsliv er en nøkkel til likestilling og inkludering. Komiteen vil derfor gå inn for at det innføres obligatorisk introduksjonsprogram for flyktninger, for de som får opphold på humanitært grunnlag, og for alle som får opphold for familiegjenforening med disse. Kommunal- og regionalministeren oppnevnte i 1999 et offentlig utvalg som skulle utrede og lage forslag til lovgivning om stønad for nyankomne innvandrere (Introduksjonsutvalget). 26. juni 2001 la utvalget frem sin rapport NOU 2001:20 « Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere ». Utvalget foreslår her et introduksjonsprogram som skal ha som mål å gi grunnleggende ferdigheter i norsk, grunnleggende ferdigheter i norsk samfunnsliv, samt forberede for deltakelse i yrkeslivet. Utvalget foreslår at introduksjonsprogrammet skal gjelde for flyktninger (dvs. overføringsflyktninger og personer som har fått innvilget oppholdstillatelse på asyl- eller humanitært grunnlag) og familiegjenforente med flyktninger. Introduksjonsprogrammet må derfor være obligatorisk både for kommunene å gi og for de som blir bosatt på mottak, slik at alle får sin rett. Dersom noen av ulike årsaker ikke deltar i programmet vil introduksjonsstønaden falle bort. Obligatoriske introduksjonsprogrammet må gjennomføres eller tilsvarende kunnskaper dokumenteres, før permanent bosettings-tillatelse blir gitt.
Komiteen ber Regjeringen vurdere om
tilbudet også bør gjelde ved familiegjenforening ved ekteskap, fordi
erfaring viser at noen kvinner med minoritetsbakgrunn nektes å lære seg
norsk eller ikke ønsker å lære seg norsk fordi deres nettverk består uansett
ikke av etniske nordmenn. En stor andel minoritetskvinner er økonomisk
avhengige av sine ektemenn og familie og har sterke begrensninger i sine
muligheter til å ta frie valg.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, fremmer
følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen snarest
mulig innføre et obligatorisk introduksjonsprogram både for flyktninger, de
som får opphold på humanitært grunnlag, og alle som får opphold for
familiegjenforening med disse, snarest mulig. Introduksjonsprogrammet
gjøres obligatorisk, slik at det er et likt tilbud til alle uavhengig av
hvilken kommune de kommer til. Regjeringen bes fremme nødvendige lovforslag
slik at introduksjonsprogrammet kan kombineres med en introduksjonsstønad
basert på den nyankomnes pliktige deltakelse i programmet. »
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener at det ikke skal utbetales
barnetrygd eller kontantstøtte for barn som henholdsvis flyttes ut av
EØS-området, for eksempel for å gå på skole i foreldrenes hjemland, eller
flytter til utlandet mens barnet er berettiget til kontantstøtte. Disse
medlemmer forutsetter at barnetrygdloven og lov om kontantstøtte håndheves
strengt på dette punkt. Det må være skolens eller andre myndighetspersoners
ansvar å melde fra om barn som flytter til utlandet i en kortere eller
lengre periode.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å sørge
for at utbetaling av barnetrygd og kontantstøtte må håndheves strengere
dersom barna for eksempel tas ut av skolen i Norge og flyttes til land
utenfor EØS-området over lengre tid. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er opptatt av å sikre alle barn den retten de har til undervisning. Barn og unge som blir tatt ut av skolen i lengre og flere perioder, vil ikke få den nødvendige undervisningen de har krav på og kan bli hengende etter i kunnskapsutviklingen og gjøre videre skolegang og integrering vanskeligere.
Reglene i opplæringsloven er klare i forhold til når og på hvilken måte en lovlig kan ta ut barnet fra skolen. I dag har skolene ingen klare rutiner å forholde seg til og det er uklart hvem som har ansvar for å følge opp eventuelle meldinger om barn som forsvinner. Det finnes få sanksjonsmuligheter overfor foreldre som tar barn ulovlig ut av skolen. Disse medlemmer ber Regjeringen innføre økonomiske sanksjoner i saker der foreldre ulovlig holder barn vekk fra opplæring ved for eksempel tilbaketrekking av barnetrygden.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen innføre
økonomiske sanksjoner i saker der foreldre ulovlig holder barn vekk fra
opplæring ved for eksempel tilbaketrekking av barnetrygden. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser at all utbetaling av kontantstøtte og barnetrygd bør opphøre hvis barna flyttes ut av Norge og EØS-området for lengre tid.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at det ikke skal utbetales barnetrygd eller kontantstøtte for
barn som flyttes ut av Norge og EØS-området. »
Disse medlemmer mener at innvandrings- og integreringspolitikken bør vurderes helhetlig ettersom den griper direkte og indirekte inn i samfunnet på generelt plan og hvis konsekvenser vil medføre dyptgripende endringer for Norge i uoverskuelig fremtid. Derfor bør det legges frem en Stortingsmelding fra Regjeringen som tar opp i seg sentrale punkter vedrørende innvandrings- og integreringspolitikken, for at Stortinget skal kunne vurdere politisk konsekvenser av og målsetninger med denne politikken.
Disse medlemmer vil også peke på enkelte forhold som kan virke som sperrer for integrasjon:
| - | Uvilje mot å lære norsk |
| - | Uvilje mot å tilegne seg kunnskaper om norske samfunnsforhold |
| - | Uvilje mot norsk kultur og norske verdier |
| - | Uvilje mot likestilling mellom kjønnene |
| - | Religiøse anfektelser av en art som vanskeliggjør arbeid |
| - | Kulturell etnosentrisitet (egen kultur er overlegen) |
| - | Uvilje mot kontakt med nordmenn (holder seg til sine egne) |
Disse medlemmer peker på at det er svært vanskelig å endre menneskers holdninger, og hvis man ikke får incitamenter til å endre holdninger er det stor mulighet for at det ikke skjer. Dessverre synes det som om dette har vært situasjonen i Norge. I streben etter å opprettholde myten om det farverike fellesskap har forsøkene på å integrere innvandrerne vært lunkne og lite effektive.
Disse medlemmer mener manglende integrasjon skyldes dels et system hvor man deler ut penger uten å stille noen krav, og dels at man står overfor individer og grupper av innvandrere som upåvirket kan kultivere sin egen motvilje mot deltagelse i det norske samfunnsliv.
Det er bevilget og brukt hundrevis av millioner kroner på integrasjonstiltak i Norge, men likevel synes det som om man i realiteten har man latt det flyte. Pengene har vært brukt uten at det har vært noen krav verken til den enkelte innvandrer eller til resultater av virksomheten.
Disse medlemmer mener nøkkelen til bedre integrasjon kan formuleres i ett enkelt ord: Krav.
Vi må i vesentlig større grad stille krav til innvandrerne. Krav om å lære norsk, krav til kunnskap om norske samfunnsforhold, krav til tilpasning til arbeidslivet og krav om respekt for norske verdier, som for eksempel likestilling mellom kjønnene og unge menneskers rett til å velge egen ektefelle. Hvis innvandrere ikke ønsker å føye seg etter dette, mener disse medlemmer at de bør stille seg spørsmål om de har kommet til riktig land.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i mange år konkret har foreslått følgende tiltak for å bedre integrasjonen av ikke vestlige innvandrere:
| - | Bedre og mer omfattende norskopplæring |
| - | Større vekt på opplæring om norske samfunnsforhold |
| - | Inspirere til skolegang og videre utdannelse |
| - | Knytte økonomisk bistand til deltagelse på opplæringstiltak |
| - | Bistå innvandrere med å finne arbeid (gjerne utenfor Oslo) |
Disse medlemmer vi derfor påpeke viktigheten av, under behandlingen av de fremlagte forslag, at hensynet og respekten for innvandrergruppers respektive religiøse praksis og kultur ikke går på bekostning av enkeltmenneskets integritet. Obligatoriske helsekontroller for personer som tilhører minoriteter i samfunnet hvor det er avdekket kjønnslemlestelse, er således et konkret og effektivt tiltak for å forhindre at unge fra innvandrergrupper utsettes for diskriminerende overgrep fra sine foresatte som de i dag har liten mulighet til å motsette seg. En frivillig ordning vil ikke kunne ivareta rettssikkerheten og personvernet til de aktuelle unge kvinner som befinner seg i risikogruppene. I tillegg vil en obligatorisk undersøkelse lette arbeidet og ytterligere ansvarliggjøre instanser som skole, helsevesen, barnevern og politi.
Disse medlemmer ser det som avgjørende at samfunnets sanksjonsmidler gjennom rettsvesenet utnyttes til fulle ved at strafferammene for vold og trusler mot egne familiemedlemmer økes generelt. Dette er tiltak som kommer etnisk norske så vel som de med innvandrerbakgrunn til gode.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge frem
et helhetlig forslag i form av en Stortingsmelding til en ny
integreringspolitikk basert på det grunnlag at innvandrere må tilpasse seg
og følge norske lover, forskrifter, regler, tradisjoner og
samfunnsnormer. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at respekt for menneskerettighetene og gjeldende lover er en selvfølge for de som oppholder seg i landet. Tradisjoner og samfunnsnormer ellers er svært mangfoldige og ulike også for nordmenn. I et moderne flerkulturelt samfunn er personlig frihet og mangfold en stor styrke. Alle har ytringsfrihet og rett til å velge levemåte, holdninger og normer som en selv måtte ønske, så lenge de ikke bryter norsk lov. Alle har også rett til gjennom lovlige midler å forsøke å påvirke samfunnsforhold og verdier i samfunnet. Dette er rettsstatens og demokratiets grunnprinsipper.
Det er nettopp krav fra maktstrukturer
om ensretting og troskap til tradisjoner som gjør at uakseptabel praksis,
slik som tvangsekteskap og omskjæring, fortsetter og at forandring og
forbedring stoppes. Det er uakseptabelt, meningsløst og farlig å kreve
troskap til tradisjoner og normer. Med slike prinsipper gjeldende ville
aldri kvinner fått stemmerett, barn født utenfor ekteskap ha arverett og
homofili ville fremdeles vært straffbart.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser et stort behov for en bedre integreringspolitikk, men kan ikke se at det beste forslaget er en ny melding. Det er en rekke tiltak som må settes i verk raskt. Dette er:
| - | introduksjonsprogrammer |
| - | helhetlig lov mot diskriminering og antidiskrimineringsbestemmelser i sektorlovverk, for eksempel bolig |
| - | storsatsing på sosial boligpolitikk |
| - | tiltak i skole og utdanning |
| - | vurdere kvotering i arbeidslivet |
| - | raskere saksbehandling i UDI |
Disse medlemmer har registrert at et økende antall kvinner som har kommet til landet på familiegjenforening, søker hjelp på krisesenter. De holdes fast i ekteskap der de utsettes for vold, fordi loven i dag medfører at de kastes ut av landet dersom ekteskapet avbrytes før tre år er gått. UDI kan gi oppholdstillatelse dersom en ektefelle er blitt mishandlet, men det har vist seg vanskelig å få UDI til å praktisere denne forskriften bl.a fordi man har en snever oppfatning av hva mishandling er.
Det er derfor behov både for å få UDIs praksis i tråd med intensjonen i regelverket og et behov for å se på effekten av 3 årsregelen. Disse medlemmer vil komme tilbake til dette.
Sakene det her refereres til, kan handle om nordmenn som henter ektefeller i utlandet og saker om familiegjenforening for bosatt person med annen opprinnelse. I noen ekstreme tilfeller henter samme mann ektefeller på løpende bånd for så å mishandle dem og sørge for at de blir kastet ut før tre år er gått og de kan få selvstendig opphold. Disse kvinnene kommer fra land med store økonomisk problemer og har ingenting å vende tilbake til. Det er behov for å gi disse kvinnene bedre beskyttelse og økonomisk trygghet. Ved å for eksempel pålegge forsørgerplikt også etter brudd ville det bli svært dyrt å praktisere bruk og kast av mennesker. Det må legges til grunn at det offentlige har et garantiansvar og står for innfordring av midlene og at grunnlaget for å idømme slik forsørgerplikt må være vold og trusler.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede en
ordning med forsørgerplikt for norske statsborgere som før utløpet av 3 år
skiller seg fra ubemidlet ektefelle som har fått opphold på grunn av
familiegjenforening ved ekteskap. »
Komiteen vil vise til forslag om en lovendring som gir UDI rett til å varsle kvinner, som søker familiegjenforening med menn som er dømt for familievold, før det innvilges oppholdstillatelse. Sverige har i to år hatt regler som også omfatter rett for myndighetene til å avslå søknad om oppholdstillatelse av frykt for nye overgrep i ekteskapet. Komiteen støtter forslaget og ber Regjeringen legge fram nødvendige lovendringer så raskt som mulig.