| |
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sylvia Brustad, Rolf Terje Klungland og Synnøve Konglevoll, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Siri A Meling og Leif Frode Onarheim, fra Kristelig Folkeparti, Ingmar Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H Langeland og Ingvild Vaggen Malvik, viser til brev fra statsråd Brende datert 19. mars og 28. april 2002 og den klare anbefaling om å avvente saken, men samtidig utvide mandatet til Lovutvalget for biologisk mangfold (BLUT).
Flertallet støtter dette synet, og ber
om at de nødvendige tiltak iverksettes for å gi BLUT tilleggsmandat for å
kunne behandle den problemstillingen som tas opp i
Dok.nr.8:42
(2001-2002). Flertallet ber om at dette skjer så raskt som mulig, samt at
relevante høringsinstanser tas med på råd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, og fra Senterpartiet, Inger S Enger, viser til at den private eiendomsretten har lange tradisjoner i Norge. Denne eiendomsretten er et viktig grunnlag for vårt samfunn, og er et overordnet prinsipp som bl.a er nedfelt i Grunnloven §§ 104 og 105. Disse medlemmer vil påpeke betydningen av det private eierskapet, også i forhold til naturområder. Private grunneiere er ofte de beste forvaltere av naturområder. Private grunneiere har en særlig interesse av å forvalte eiendommen sin i et langsiktig perspektiv, slik at verdiene blir holdt i hevd og kan overlates til neste generasjon i minst like god forfatning som i dag. Private grunneieres arbeid med å vedlikeholde naturområder kommer i høy grad allmennheten til gode.
Disse medlemmer mener det bør være tungtveiende grunner for å kunne foreta inngrep i den private eiendomsretten. Der hvor det offentlige griper inn i den private eiendomsretten gjennom vernevedtak eller lignende, må det tilføres tilstrekkelige ressurser for å sikre full erstatning for økonomisk tap.
Disse medlemmer viser til at det som følge av Nasjonalparkplanen er ca 50 forslag til vern av norsk natur. Nasjonalparkplanen omfatter ca 11.000 km2 privat grunn, og de nevnte forslag vil medføre store restriksjoner for grunneiernes forvaltning av naturområdene.
Disse medlemmer viser til at tidligere verneplaner ofte har medført høy konfliktgrad mellom dem som berøres av vernevedtaket og myndighetene. Grunneiere kan lett føle seg urettferdig behandlet og overkjørt av storsamfunnet.
Disse medlemmer viser til at dagens erstatningsregler tilsier forskjellig erstatning avhengig av hvilken definisjon verneinngrepet har. Ved opprettelse av naturreservat får grunneiere erstatning i samsvar med ekspropriasjonserstatningsloven, som tilsier at bare økonomiske tap som er en følge av forbud etter vernereglene kan kreves erstattet. Ved opprettelse av nasjonalparker og landskapsvernområder skal derimot erstatning fastsettes av domstolene, noe som i praksis har tilsvart null erstatning. Dette til tross for at virkningen av fredningsbestemmelsene i mange tilfeller er den samme for grunneierne uavhengig av om det opprettes nasjonalpark eller naturreservat.
Disse medlemmer konstaterer at ved å fortsette verneprosessen med dagens regelverk, åpner man for sterke konflikter mellom myndigheter og grunneiere. De fleste grunneiere og deres interesseorganisasjoner aksepterer å delta som part i denne verneprosessen, men forutsetter å få en rettferdig erstatningsordning for de områdene som blir vernet som nasjonalpark og landskapsvernområder. Det bør også arbeides for makeskifte mellom staten og grunneier der det er mulig.
Disse medlemmer mener derfor det både er prinsipielle og praktiske grunner til å endre erstatningsreglene ved vern av grunn i henhold til forslaget. Som rettsstat må Norge holde fast ved den private eiendomsretten, og derfor sikre full erstatning til dem som økonomisk rammes av vernevedtak. Samtidig vil den praktiske gjennomføring av vernevedtak kunne gjøres med langt lavere konfliktnivå ved korrekt erstatning.
Disse medlemmer mener regelverket må likestille retten til erstatning for økonomisk tap som følge av vern, uavhengig av om området defineres som naturreservat, nasjonalpark eller landskapsvernområde. Økonomisk erstatning må dekke tap som følge av vernet, slik som erstatningsvernet ved opprettelse av naturreservat fungerer i dag.
Disse medlemmer viser til brev fra
statsråd Brende og mener at erstatningsordningen gis tilbakevirkende kraft
for de forslag i Nasjonalparkplanen som allerede er til behandling, samt for
områder der vernevedtaket allerede er fattet, men hvor fristen for krav om
erstatning ennå ikke er gått ut.
Komiteens medlem fra Senterpartiet peker på at tap av bruksretter som mange private grunneiere har i statsallmenninger må erstattes etter samme prinsipper som når verneområdene leges på privat grunn. Enten dette gjelder rett til uttak av tømmer, beiterett eller andre forhold, vil svekkelse eller bortfall av rettigheten representere et reelt tap. Slikt tap må ha krav på samme erstatning enten verneområdet legges på statlig eller privat grunn.
Dette medlem mener videre den foreslåtte endringen i naturvernloven må gjennomføres så snart som mulig. Arbeidet med Nasjonalparkplanen har kommet langt, og planen er at Regjeringen skal gjøre formelle vedtak om opprettelse for mange av områdene de nærmeste årene. Usikkerhet og konflikter bør nå dempes ved å vedta en rettferdig erstatningsordning. Det er ikke akseptabelt å vente til Lovutvalget for biologisk mangfold er ferdig med sitt arbeid. Det synes heller ikke nødvendig med omfattende utredninger, fordi saksområdet er tilfredsstillende belyst i forbindelse med tidligere behandling i Stortinget.
Dette medlem viser til forsikringer fra miljøvernministeren om at endringer i naturvernloven vil bli gitt tilbakevirkende kraft. Dette medlem viser til at det ikke er tilstrekkelig at bare grunneiere i områder hvor den formelle fristen for å fremme krav ikke har gått ut, skal få nytte av lovendringen. Dette medlem minner om at vernevedtak for Setesdal Vesthei - Ryfylkeheiane ble fattet 28. april 2000 og for Brattefjell - Vindeggen 15. desember 2000. Det ville være en helt urimelig forskjellsbehandling dersom ikke også disse første områdene i Nasjonalparkplanen skulle bli behandlet på samme måte. Dersom en lovendring gis med tilbakevirkende kraft, må det få virkning for alle områder lagt ut til nasjonalparker eller landskapsvernområder fra og med 1. januar 2000. Dette medlem ber derfor Regjeringen sørge for at dette hensynet blir ivaretatt under utarbeidelse og iverksetting av endring av naturvernloven.