| |
Store deler av næringsmiddelindustrien er basert på norsk råstoff, samtidig som den i økende grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Hensynet til næringsmiddelindustriens utviklingsmuligheter, til forbrukerinteressene og til primærjordbrukets avsetningsgrunnlag gjør det viktig at industriens konkurranseevne styrkes.
Indeksen for matvarer og alkoholfrie drikkevarer har steget nesten 10 % mindre enn den generelle prisveksten fra 1998 til mars 2002. Veid sammen med de enkelte lands forbruksmønster lå Norge i perioden 37 til 62 % over EU-gjennomsnittet, hva gjelder prisnivå på matvarer. Momsreduksjonen på matvarer kom i all hovedsak forbrukerne til gode ved at matprisene ble redusert med over 9 %. Reformen bidro dermed isolert sett til tilsvarende reduksjon i prisforskjellene til nabolandene. Etter reformen har imidlertid utviklingen i kronekursen spist opp noe av forskjellen. På de mest typiske grensehandelsvarene lå prisene innover i Sverige 25 til 40 % over grensehandelsområdene, med et ekstremtilfelle på 110 %. Sammenligning av prisene på grensa alene gir derfor et skjevt bilde av de generelle prisforskjellene i forhold til våre naboland.
Den norske næringsmiddelindustrien blir i økende grad eksponert for internasjonal konkurranse. Spesielt utsatt er bearbeidede landbruksprodukter som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK). Verdien av RÅK-importen har økt jevnt de siste årene, og har vært særlig merkbar for melbaserte produkter. Den norske eksporten av RÅK-varer har stabilisert seg, og utgjorde i 2001.881 mill. kroner. Markedsandelen for bearbeidede landbruksvarer øker. For norsk næringsmiddelindustri representerer det en utfordring å beholde/øke sin markedsandel innenfor dette voksende segmentet. Dette vil også være viktig for underleverandørene til RÅK-industrien, både primærprodusenter og foredlingsindustri. Det kan være spesielt vanskelig å tilpasse seg for mindre bedrifter med begrenset kapasitet og kompetanse til å drive produktutvikling og bruke forskningsinstitusjonene. Innen næringsmiddelindustrien er det et betydelig antall slike små bedrifter. Disse bedriftene er innenfor målgruppen for Senter for produktutvikling i næringsmiddelindustrien (SPIN), Konsulent- og nettverksprogrammet ledet av Matforsk og Verdiskapingsprogrammet (koblet mot primærproduksjonen). Importen av RÅK-varer til Norge skjer i hovedsak fra EU. Utviklingen i råvareprisene i EU sammenlignet med Norge er således et sentralt element i konkurransevilkårene for norsk næringsmiddelindustri. I EU gjennomføres nå en gradvis reduksjon av råvareprisene for melk, korn og storfekjøtt som følge av landbruksreformen i Agenda 2000. Utbruddene av kugalskap og munn- og klovsyke har medført lavere priser på storfekjøtt i EU.
Sammen med utviklingen i råvarepriser er tollvernet for bearbeidede landbruksprodukter svært viktig for industrien. Høsten 2001 ble det enighet mellom EØS/EFTA-landene om protokoll 3 til EØS-avtalen om tollvernet for slike produkter. Avtalen ble iverksatt 1. januar 2002.
Den midlertidige ordningen med et særlig tilskudd for små konsummelkmeierier, ble i St.prp. nr. 52 (2000-2001) forutsatt å virke frem til 1. januar 2003. Dette var under forutsetning av at rammevilkårene for konsummelkproduksjon i markedsordningen for melk innen den tid var ferdig utredet. Partene er enige om at det særlige tilskuddet for små konsummelkmeierier videreføres inntil de nødvendige endringer i PU-ordningen er gjennomført.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at målene og de grunnleggende prinsippene for pris- og markedsreguleringen for jordbruksvarer videreføres. Dette innebærer at landbrukssamvirket fortsatt skal ha en sentral rolle i gjennomføringen av landbrukspolitikken. Samvirkeorganiseringen bidrar til å styrke markedsposisjonen til små produsenter og produsenter i distriktene. Slik bidrar samvirkeorganiseringen til en fordeling av markedsmakt som er en viktig forutsetning for å kunne ta ut målprisene. Flertallet konstaterer at importvernet må gis preferanse for norsk produksjon og er avgjørende for å gi målprisene reell verdi.
Fleirtalet har merka seg at sjølv om
målprisane i avtala i gjennomsnittet vert auka med om lag 3 %, er det lagt
vekt på å sikre konkurransevilkåra for næringsmiddelindustrien, mellom anna
ved at det ikkje er teke ut målprisauke på mjølk til industrimarknaden, ved
målprisreduksjon på korn og ved auka bruk av prisnedskrivingsmidlar.
Fleirtalet viser til at ein større del av råvareproduksjonen i det norske
landbruket vert foredla i RÅK-industrien, og slik sett er konkurranseutsett.
Det er viktig å halde oppe ein konkurransedyktig industri i Noreg, ikkje
minst for jordbruket. Målprisendringar må difor gjerast i avveginga mellom
omsynet til inntektsutsiktene for jordbruket, konkurransekrafta til
foredlingsindustrien og omsynet til forbrukarane.
Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er samd i at kornprisane er viktige både for mjøl- og bakevareindustrien, som er konkurranseutsett, og som er ein viktig kostnadsfaktor i husdyrhaldet. Samstundes må det sikrast nødvendig lønsemd for kornprodusentane. Kornprisen i Noreg er høg samanlikna med nabolanda. Inntektstala i referansebruka for NILF sine driftsgranskingar, som er attgjevne i proposisjonen, tyder også på at større kornbruk, med eit arbeidsforbruk på line med det som er vanleg i husdyrhaldet, minst har ei lønsemd som andre produksjonar. Ein vil prøve å finne løysingar i avveginga mellom ulike omsyn, mellom anna med bruk av arealtilskot i kornproduksjonen, som bør kunne føre til ein reduksjon av kraftfôrprisen.
Med like mål for landbrukspolitikken
som i andre land, er det meir krevjande å leggje til rette for
jordbruksproduksjon i Noreg med vårt kostnadsnivå og klimatiske og
topografiske tilhøve. Ein må difor prøve å finne dei mest mogleg effektive
løysingane og driftsmåtane som betrar konkurransekrafta og som ikkje gjer
landbrukspolitikken unødvendig kostnadskrevjande.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet viser til at handlingsrommet for de selvstendig
næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen reduseres. Importen av
landbruksvarer går rett til værs, eksporten flater ut, reguleringseksporten
begrenses og grensehandelslekkasjen vokser. Disse medlemmer vil derfor
understreke betydningen av å utvikle et konkurransedyktig norsk landbruk
gjennom deregulering og fri konkurranse. Disse medlemmer vil henlede
oppmerksomheten på Sem-erklæringen som sier at forskjellen i matvareprisene
i forhold til våre naboland bør reduseres og sier seg enig i dette. Disse
medlemmer finner det derfor uheldig med en økning av målprisene selv om
næringsmiddelindustrien blir kompensert. Disse medlemmer vil peke på at
økte målpriser sannsynligvis vil slå ut negativt for forbrukeren som dermed
må betale høyere priser for matvarene. Dette vil resultere i enda mer
grensehandel. Disse medlemmer mener at hvis ikke prisforskjellene mellom
Norge og nabolandene stabiliseres eller reduseres, kan det bety en sterkt
redusert overlevelsesevne for norsk landbruk. Disse medlemmer viser for
øvrig til egen særmerknad og merknader i
Innst.S.nr.167
(1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti mener på denne bakgrunn at det bør innføres et øvre arealtak
for utbetaling av arealtilskudd på kornproduksjon, og mener taket bør settes
ved 500 daa.
Komiteens medlem fra Senterpartiet anser avveiningen mellom oppnådd kornpris, en fornuftig kraftfôrpris og ivaretakelse av importvernet som viktig. Dette medlem vil påpeke behovet for et livskraftig landbruk innenfor alle produksjoner. Det er en vesentlig utfordring framover å finne en god balanse mellom de ovennevnte forhold. Dette medlem viser til at en reduksjon av kraftfôrprisene i inneværende avtaleperiode vil kunne resultere i betydelige omlegginger og strukturendringer i kraftfôrindustrien, noe dette medlem ser på med skepsis.