| |
Jeg viser til ditt brev av 16. mai 2002 vedlagt Dok.nr.8:129 fra stortingsrepresentantene Kristin Halvorsen, Kjetil Bjørklund og Bjørn Jakobsen om forslag til innføring av restriksjoner for kjøp av forsvarsmateriell fra land som er i krig, eller hvor krig truer.
Forslagsstillerne viser helt konkret til det norske regelverket for eksportkontroll, og foreslår at det etableres et tilsvarende regelverk for import av krigsmateriell til Norge.
Når det gjelder henvisningen til eksportkontroll-regelverket, må vi ha i mente at utgangspunktet for dette er Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak av samme dato, som slår fast at « det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig. »
I vedtak av samme dato tar Stortinget « til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en nøye vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurdering må være avgjørende for om eksport skal finne sted. » Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter, jf St.meld. nr. 29 (2001-2002).
De hensyn som ligger til grunn for at vi har et eget regelverk for eksport av forsvarsmateriell, kan således ikke sies å være relevante for import av tilsvarende utstyr.
Et annet siktemål med vår eksportkontroll-lovgivning er å verne vår egen kompetanse og teknologi på forsvarsområdet. Regelverket har også som formål å forhindre at den kunnskap og teknologi som vi får tilgang til ikke reeksporteres i strid med de internasjonale kjøreregler på dette området. Heller ikke de hensyn det her er tale om er relevante for import av forsvarsmateriell.
Utgangspunktet for ethvert kjøp av forsvarsmateriell er å bidra til et best mulig forsvar av Norge innenfor de gitte økonomiske rammer. Den alt overveiende del av importen av våpen og annet militært materiell kommer fra våre NATO-allierte. Import fra andre land skjer bare i særlige tilfeller og der utstyret som tilbys er pris- og kvalitetsmessig bedre enn det våre NATO-allierte kan levere.
Innføring av restriksjoner på kjøp av forsvarsmateriell vil redusere vår handlefrihet, og dermed kunne svekke vår forsvarsevne og øke risikoen for norske soldaters liv og helse. Særlig vil dette være tilfellet i krise- og krigssituasjoner der antallet leverandører av militært materiell vil kunne bli vesentlig redusert.
Ensidige norske tiltak vil videre kunne legge begrensninger på Norges muligheter til å delta i internasjonalt forsvarsmateriellsamarbeid, og derigjennom bidra til å svekke norsk forsvarsindustri.
Utenriksdepartementet er ikke kjent med at andre NATO-land har innført formelle begrensninger på import av forsvarsmateriell. Innføring av slike formelle begrensninger vil også kunne ha negative politiske virkninger overfor både våre NATO-allierte og de land som rammes.
Norske myndigheter er fullt klar over at kjøp av forsvarsmateriell kan tenkes å oppfattes som uttrykk for tillit til og/ eller anerkjennelse av importlandets politikk. I lys av den meget begrensede norske import av forsvarsmateriell fra ikke-NATO-land, finner jeg det imidlertid vanskelig å tillegge dette forhold avgjørende vekt.
Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando har utarbeidet egne retningslinjer for import av militærmateriell. Anskaffelser vurderes i hvert enkelt tilfelle - også på politisk nivå dersom saken anses å være politisk følsom.
Basert på ovennevnte synes Utenriksdepartementet det er mest hensiktsmessig om kontroll med import av krigsmateriell også i fremtiden ivaretas innenfor rammen av dagens ordning.