| |
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til Utenriksdepartementets vurdering av Dok.nr.8:128 (2001-2002) av 20. juni i år. Flertallet slutter seg til departementets vurdering av SAPRIN-rapporten. Regjeringen ønsker å bidra til en bred debatt om Verdensbankens politikk, og mener de problemstillingene rapporten reiser må tas alvorlig. Samtidig inneholder SAPRIN-rapporten svakheter av metodologisk og faktisk art som gjør det vanskelig å bruke rapporten i Verdensbankens styrende organer. Allikevel bør rapportens konklusjoner diskuteres i Verdensbankens egne organer, og det skjer allerede. Norge har gjennom årene vært opptatt av at Verdensbanken i sin politikk, så vel som i sine prosjekter og programmer, må ivareta den sosiale dimensjonen i utviklingsprosessen. Flertallet ber Regjeringen om fortsatt å arbeide for at den sosiale dimensjonen ivaretas i Verdensbankens arbeid.
I det foreliggende
Dok.nr.8:128
(2001-2002) fremmes forslag om fremleggelse av en egen Stortingsmelding om
Norges forhold til - og politikk i de multilaterale finansinstitusjonene.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er fornøyd med den informasjonen Stortinget årlig mottar om Norges forhold til de multilaterale finansinstitusjonene gjennom St.prp. nr. 1 og rapporteringen i forbindelse med kapitalpåfylling av International Development Association (IDA) og de regionale fondene, og mener derfor at det ikke er behov for en egen Stortingsmelding om disse spørsmålene.
Dette flertallet ber
utviklingsministeren om å redegjøre nærmere for problemstillinger som reises
i
Dok.nr.8:128
(2001-2002) i forbindelse med stortingsproposisjonen om kapitalpåfyllingen i
Verdensbankens fond for de fattigste landene (IDA) som vil legges frem i
høst.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, viser til at før SAPRIN-rapporten ble fremlagt i juli 2001 produserte Verdensbanken en egen rapport som bare i mindre grad bygget på SAPRIN-erfaringene, men som i hovedsak bygget på andre Verdensbank-evalueringer.
Disse medlemmer mener det er grunn til å stille seg spørrende til en slik framgangsmåte fra Verdensbanken fordi Verdensbanken, regjeringer og det sivile samfunn i alle deltakende land har stått sammen om hele prosessen, slik at en kritikk av SAPRINs globale rapport vil ramme alle involverte parter.
Disse medlemmer mener det er viktig å se at SAPRINs konklusjoner ikke er unike og vil framholde at mange rapporter, også norske, har hatt lignende konklusjoner. Det unike med SAPRIN er den deltakende prosessen med hundrevis av organisasjoner som involverte tusenvis av mennesker i hvert land. Disse medlemmer vil understreke at denne prosessen og samarbeidsmåten kom fram som et resultat av Verdensbankens sjef Jim Wolfensohn oppfordring til samarbeid og dialog etter å ha blitt utfordret fra en rekke NGO-er. Det er derfor Wolfensohn også har beklaget at Verdensbanken brøt forbindelsen med SAPRIN i august 2001, og ba om nye samtaler sommeren 2002.
Disse medlemmer er kjent med at Bretton Woods-institusjonene er i stadig utvikling og vil nettopp derfor understreke viktigheten av at SAPRIN-rapportens konklusjoner blir inkorporert i Verdensbanken, og kan vanskelig se at dette kan gjøres på noen annen måte enn å ta disse opp til bred debatt i Verdensbankens organer.
Disse medlemmer understreker at et hovedmål for norsk bistand er at den skal være fattigdomsorientert. Og når denne evalueringen, som SAPRIN-rapporten er, først er laget, bør denne stemmen fra de mange mennesker fra fattige land bli hørt. Disse medlemmer mener at resultatene fra SAPRIN-rapporten er så alvorlige at den klart stiller spørsmål ved om den sosiale dimensjon er godt nok ivaretatt i norsk utviklingspolitikk. Ikke minst Norge, som av mange blir oppfattet som forkjemper for folkelig deltakelse, bør ta resultatene inn over seg. Disse medlemmer mener derfor at de årlige orienteringer Stortinget får gjennom St.prp. nr. 1 nå bør utfylles med en Stortingsmelding om Norges forhold til de multilaterale finansinstitusjonene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
| «1. | Stortinget ber Regjeringen kreve at SAPRIN-rapportens konklusjoner blir tatt opp til bred debatt i Verdensbankens organer. |
| 2. | Stortinget ber Regjeringen om å legge fram en Stortingsmelding om Norges forhold til de multilaterale finansinstitusjonene. Stortinget ber om at en slik Stortingsmelding redegjør for følgende: |
| - | i hvilken grad Norge gjennom sin deltakelse bl.a i Verdensbankens styre har bidratt til å fremme Verdensbankens strukturtilpasningspolitikk, |
| - | i hvilken grad krav om strukturtilpasning, som beskrevet i SAPRIN-rapporten, har vært stilt som vilkår for norsk bilateral og multilateral bistand, |
| - | forslag
til årlige rutiner som vil innebære at Stortinget orienteres om hvilke synspunkter
Norge fremmer i og overfor Verdensbankens organer og hvordan Norge stemmer i
Verdensbankens styre og andre relevante organer hvor Norge er representert. »
|
Komiteens medlem fra Senterpartiet er enig med forslagsstillerne om at rapporteringen til Stortinget om Norges holdninger og politikk i de internasjonale finansinstitusjonene bør styrkes. Dette medlem mener imidlertid at det er uhensiktsmessig at det blir fremmet en egen Stortingsmelding. Dette medlem ber Regjeringen vurdere å legge frem en samlemelding om Norges arbeid i internasjonale organisasjoner. Meldingen bør ha et mer analytisk preg enn de tradisjonelle meldingene om Europarådet, FN, NATO og OSSE har i dag, og den bør inkludere vurderinger av samarbeidet med de multilaterale finansinstitusjonene.