Innst.S.nr.82 (2002-2003)
Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til at Norge deltar i den 9. påfyllingen av Det afrikanske utviklingsfondet (AfDF IX)

Sammendrag

       I proposisjonen ber Regjeringen om Stortingets samtykke til deltakelse i den 9. påfyllingen av Det afrikanske utviklingsfondet (AfDF IX). AfDF er Afrikabankgruppens utviklingsfond for de fattigste landene i Afrika, som utfra manglende kredittverdighet ikke kan få lån i Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB). Fondet gir lån til fattigdomsreduserende tiltak på myke vilkår.

       AfDF har i perioden 1974 til 2001 lånt ut nærmere 131 mrd. kroner. Dette er det nominelle, uindekserte beløp. For samme periode kan utlånsvirksomheten deles inn i seks sektorer med følgende prosentvise fordeling: landbruk 27 %, sosial sektor (helse, utdanning) 20 %, transport 18 %, offentlige tjenester (elektrisitet, vann) 13 %, industri 2 % og annet (innbefattet lån som dekker flere sektorer) 20 %

       Nye ressurser til fondet tilføres fra giverland som resultat av påfyllingsforhandlinger og gjennom gebyr og tilbakebetalinger på tidligere lån. Påfyllingsforhandlingene avholdes vanligvis hvert tredje år. Fondets utlånspolitikk, påfyllingens nivå og byrdefordelingen mellom giverlandene utgjør sentrale temaer i forhandlingene.

       I tillegg var denne gang innføring av nye regler for hvor stor andel av fondets bistand som skal kunne gis på gavevilkår, samt fordelingen av slike på kategorier land og formål, et sentralt tema. Likeledes ble det diskutert hvordan en skal kompensere for bortfallet av tilbakebetalinger til fondet som følger med en økt gaveandel.

       Det generelle utgangspunkt for diskusjonen om fondets utlånspolitikk var den nye overordnede strategi for sin virksomhet som Afrikabankgruppen la frem i 1999. Denne framtidsplanen er bankgruppens forsøk på å definere sin rolle i en verdensøkonomi i endring. Prioriteringer knyttet til den overordnede strategi gjelder følgende:

       Under forhandlingene var giverne opptatt av at AfDF må bli mer selektivt og fokusert i sine prioriteringer, med vekt på visse områder innen det spekter som er omtalt i strategidokumentet.

       Videre la giverne vekt på at Afrikabankgruppen må styrke samarbeidet med andre utviklingspartnere, og særlig følge opp den samarbeidsavtale som er inngått med Verdensbanken. Norge og flere andre land understreket også at AfDF må styrke sin deltakelse i prosessen rundt nasjonale fattigdomsrettede utviklingsstrategier (såkalte « Poverty Reduction Strategy Papers ») og fra norsk side ble det lagt spesielt vekt på at fondet selv baserer sin lånevirksomhet på landenes egne utviklingsstrategier for fattigdomsreduksjon.

       Afrikabankgruppens rolle i postkonflikt-land ble tidlig i forhandlingene gjenstand for bred diskusjon. Det var enighet blant giverne om at målrettede tiltak for å stabilisere forholdene etter konflikt primært bør finansieres på gavevilkår.

       Parallelt med en tilsvarende diskusjon i forhandlingene om den 13. påfylling i IDA ble problematikken knyttet til økt gaveandel drøftet. På den ene siden stod USA som ønsket en betydelig økning i andelen, og på den andre de europeiske land som var skeptiske til en slik økning. Europeerne, også Norge, fremholdt at en betydelig økning i gaveandelen vil kunne begrense den langsiktige finansiering av rimelige lån til fattige land og at gavebistand i utgangspunktet bør kanaliseres via FN-systemet.

       Resultatet av forhandlingene er at de følgende strategiske mål vil ligge til grunn for virksomheten under AfDF IX:

       I tillegg til ovenstående policyføringer ble det enighet om at følgende operasjonelle prioriteringer skal gjelde for AfDF IX:

       Etter at gaveandelsspørsmålet var avklart i IDA-forhandlingene lå det til rette for en løsning også for AfDF IX, og Afrikabankgruppen tok i sitt forslag utgangspunkt i IDA-løsningen. Dette innebærer for AfDF en økning av gaveandelen fra 7,5 % til 18-21 %. Økningen skal i sin helhet tilfalle de fattigste av de afrikanske landene, definert som land med BNP pr. innbygger under USD 360. Dette er beregnet å resultere i en gaveandel på 23-27 % for disse landene. Fordelingen av gavemidler på temaområder og formål vil bli noe mer fleksibelt anvendt enn tilfellet er for IDA.

       Når det gjelder kompensasjon for tapte inntekter grunnet høyere gaveandel forholder det seg slik at de store kostnadene vil påløpe om 30-40 år, grunnet både avdragsfrihet i 10 år, lang nedbetalingstid og inflasjon. Dette vil kunne redusere AfDFs muligheter til å støtte de fattigste landene. Da det i uoverskuelig framtid ikke synes realistisk at de rike land samlet sett vil øke sin bistand i en slik grad at den oppveier for bortfallet av tilbakeføring av midler til AfDF, vil en stor økning av gaveandelen på sikt kunne føre til redusert ressurstilgang for de fattigste landene. Det var stor uenighet mellom giverlandene rundt dette spørsmålet. Som en midlertidig løsning ble det vedtatt å sette av om lag 170 mill. kroner av AfDF IX. Dette tilsvarer det gjennomsnittlige bortfallet av inntekter for hver påfylling fram til 2054 med en gaveandel på 21 %.

       Totalt beløper den 9. påfyllingen seg til omlag 27 mrd. kroner. De utlignede kostnader for Norge ved å delta i påfyllingen beløper seg til omlag 961 mill. kroner, som skal innbetales over tre år. Dette utgjør 3,54 % av påfyllingen, som også har vært Norges andel i de siste påfyllinger. I tillegg har Norge sagt seg villig til å yte et frivillig bidrag på omlag 53 mill. kroner.

       Som vedlegg til proposisjonen følger tabell over de ulike lands bidrag.