| |
Det vises til Deres brev datert 19.11.2002.
Som det fremgår av proposisjonen, fattet EØS-komiteen den 25. juni 2002 beslutning om å endre EØS-avtalens vedlegg XX til å omfatte europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/42/EF av 27. juni 2001 om vurdering av miljøvirkningene av visse planer og programmer. Beslutningen i EØS-komiteen er fattet med forbehold om Stortingets samtykke.
Formålet med direktivet er å sikre høy grad av miljøbeskyttelse, ved at miljøkonsekvenser blir utredet og integrert i forberedelse og vedtak av planer og programmer.
Av proposisjonen går det frem at det vil være behov for visse lovendringer, selv om dagens praksis i stor grad antas å samsvare med direktivets krav. Behovet for endringer i forhold til dagens regelverk er i hovedsak knyttet til at det skal utarbeides en konsekvensutredning i forbindelse med utarbeidelsen av visse planforslag og at det stilles krav til innholdet i en slik konsekvensutredning. Det er også behov for endringer med hensyn til nabostats deltakelse i konsekvensutredning. Planlovutvalget har vurdert behov for endringer i norsk rett som følge av direktivet i sin første delinnstilling NOU 2001:7 Bedre kommunal og regional planlegging.
Komiteen tar opp tre forhold:
| I. « Den nødvendige lovendringen bør i prinsippet foreligge før Stortinget tar stilling til et samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning. Hva er begrunnelsen for at man ber Stortinget om samtykke til godkjenning før de nødvendige lovendringer foreligger? » |
EØS-avtalens artikkel 103 medfører at den enkelte part i avtalen må gjennomføre de interne prosedyrer som er nødvendige for å godkjenne beslutninger fra EØS-komiteen innen seks måneder etter at beslutningen er truffet. Rettsakter i form av direktiver, som denne saken gjelder, gir oftest EUs medlemsstater mellom seks måneder og to år etter vedtak til å gjennomføre reglene i nasjonal rett. Vedtak i EØS-komiteen om å innlemme slike direktiver skjer etter EUs interne vedtak, og gir vanligvis EFTA/EØS-statene kortere frister til gjennomføring enn EUs medlemsstater. Dersom de nødvendige lovendringene skulle foreligge før Stortinget gir sitt samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning, ville lovforberedelsen måtte være fullført allerede i løpet av seks måneder. Dette ville gi Norge en langt strammere frist enn det EUs medlemsstater nyter godt av, og i enkelte tilfelle kunne gi norske myndigheter utilstrekkelig tid til forsvarlig forberedelse av lovproposisjoner. Det har på denne bakgrunn vært praksis i de aller fleste tilfellene, helt siden EØS-avtalens ikrafttredelse, at stortingsproposisjoner om samtykke til godkjennelse av EØS-komitébeslutninger har vært fremmet separat, før lovproposisjonene. Det vil imidlertid i stortingsproposisjonen alltid være redegjort for behovet for eventuelle lovendringer for gjennomføring av EØS-komiteens beslutninger.
| II. « Når vil lovendringene det refereres til i proposisjonen fremlegges for behandling? » |
Planlovutvalget arbeider med sikte på å legge frem sin andre delinnstilling, med forslag til endringer i plan- og bygningsloven, innen utgangen av februar 2003. Departementet tar sikte på å legge frem en odelstingsproposisjon med direktivrelaterte endringer i begynnelsen av 2004. Direktivet trer i kraft 21. juli 2004 og skal være gjennomført i norsk rett til samme tid.
| III. « Hva vil eventuelt konsekvensene være om Stortinget avventer behandlingen av proposisjonen til de nødvendige lovendringene foreligger? » |
Norge har en folkerettslig forpliktelse til å gjennomføre EØS-avtalens bestemmelser. Dersom Norge ikke overholder seks-månedersfristen etter EØS-avtalens artikkel 103, vil dette kunne få omfattende konsekvenser for EØS-samarbeidet. Norge risikerer i så fall at deler av det vedlegg i EØS-avtalen som berøres av den gjeldende beslutning, settes ut av kraft, såkalt midlertidig opphør.