| |
Jeg viser til brev av 6. februar 2003 hvor det bes om en uttalelse til Dok.nr.8:50 (2002-2003) fra Øystein Hedstrøm og Lodve Solheim.
Som representantene Hedstrøm og Solheim viser til har Finansdepartementet foretatt en omfattende opprydning og forenkling i reisegodsforskriften. De økte kvotene og fjerningen av bestemmelsen som unntok bestemte varer helt fra ordningen trådte i kraft 10. januar i år, mens øvrige deler av forskriften ble iverksatt 1. februar.
Reisegodsordningen er ment som et begrenset unntak fra at forbruk i Norge av varer og tjenester skal beskattes med norske avgifter. I vurderingen av ordningens omfang må det foruten provenyhensyn foretas avveininger mellom hensynet til den reisende, tollvesenets kontrolloppgaver og norsk næringsliv. Dette har departementet gjort ved å gjøre en rekke forenklinger, samtidig som hensynet til næringen i første rekke ivaretas gjennom de generelle verdigrensene. Jeg oppfatter det slik at representantene er enig i dette utgangspunktet.
Det kom likevel inn i høringsrunden sterke bekymringer særlig i tilknytning til kjøtt, ost og fôrvarer. Jeg vurderte det slik at jeg kunne ta hensyn til disse innspillene uten at dette i nevneverdig grad gikk ut over hensynet til den reisende og tollvesenets kontrolloppgaver. F.eks. lot jeg ikke alle fôrvarer bli omfattet av kvoten, men unntok hunde- og kattemat for at den reisende ikke i for stor grad skulle få redusert muligheten for å ta med seg kjøtt som reisegods. At jeg ikke har unntatt fôr til andre « kjæledyr » skyldes vanskeligheter med å finne en hensiktsmessig avgrensning uten å måtte nevne alle mulige kjæledyr i forskriften. Vekten av f.eks. fôr til undulater og hamstre antar jeg uansett ikke får nevneverdig betydning for hva den enkelte kan ta med seg av kjøttvarer.
Når fôrvarer ellers er unntatt er dette både av hensyn til næringen og til tollvesenet. Selv om det generelt ikke er adgang til toll- og avgiftsfri innførsel til annet enn privat bruk, letter det tollvesenets kontrolloppgave at fôrvarer til dyr som typisk benyttes i næring kan kontrolleres allerede på grensen. Det er en mer krevende oppgave å kontrollere hva varen til slutt brukes til. Dette var også et av hensynene som ble vektlagt i forhold til mulig bruk av ost i næringsvirksomhet, dersom dette kun ble regulert av verdigrensene.