Innst.S.nr.226 (2002-2003)
Innstilling fra næringskomiteen om dyrehold og dyrevelferd

1. Sammendrag

1.1 Bakgrunn

       Norge fikk som et av de første land i verden en egen dyrevernlov allerede i 1935. Gjeldende norsk lov fra 1974, og forarbeidene til denne, ble utformet på slutten av 1960-tallet. Selv om loven har vært endret flere ganger, er det likevel over 30 år siden det ble foretatt en fullstendig gjennomgang av de forhold loven skal regulere, det vil si en gjennomgang av alt dyrehold i vårt land vurdert ut fra et dyrevernmessig synspunkt.

       I løpet av disse mer enn 30 årene har samfunnet endret seg mye i synet på og holdninger til dyr. Det har skjedd store strukturendringer i norsk husdyrbruk. Antallet bruk med husdyr er sterkt redusert, og besetningsstørrelsen og ytelsen har økt. Nye arter som hjort og struts, men framfor alt oppdrettsfisk, er blitt en del av norsk husdyrbruk. Økende mekanisering har gjort at tidsforbruket i besetningene har gått ned, med mindre kontakt mellom folk og dyr som resultat. Nå er det ofte slik at en enkelt person har ansvaret for det daglige stell og tilsyn. Dette gjør situasjonen mer sårbar og krever ekstra oppmerksomhet for å hindre dyretragedier. Antallet familie- og sportsdyr har økt.

       Fagfolks kunnskaper om dyr og dyrenes atferd har økt betraktelig. Faget etologi (læren om dyrenes atferd) er blitt et anerkjent fag blant naturvitenskapene. Vi har økt kunnskap om dyrenes naturlige atferd og behov, og om hvordan stress og ytre påvirkninger endrer deres oppførsel og væremåte. Dette bør få konsekvenser for regelverket. Økt distanse til og reduserte kunnskaper om husdyrbruket kjennetegner derimot stadig større grupper av befolkningen. Vi har likevel fått en økende interesse for dyr ut fra et velferdsmessig synspunkt. Forbrukerne vil forsikre seg om at dyrene som er opphav til den maten de spiser, har hatt det bra mens de var i live og at de blir avlivet på en etisk akseptabel måte. Det er et økende krav til merking og sporbarhet. Den samme utvikling kan registreres i de fleste industrialiserte land.

       Dyrevelferd er i langt større grad enn tidligere blitt satt på den politiske dagsorden. På denne bakgrunn har Landbruksdepartementet ønsket å foreta en bred gjennomgang og vurdering av alt dyreholdet i vårt land ut fra et etisk og velferdsmessig synspunkt. Arbeidet er gjennomført som en åpen prosess med et betydelig engasjement fra enkeltpersoner og grupperinger i samfunnet. Arbeidet ble organisert som et prosjekt og Statens dyrehelsetilsyn trukket inn som nær samarbeidspartner. Det er avviklet fem høringsmøter om sentrale tema, og prosjektgruppen har mottatt 199 skriftlige innspill fra institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner. Meldingen omfatter alle dyrearter som omfattes av dagens dyrevernlov. Honningbier, bløtdyr og virvelløse hobbydyr er ikke omtalt.

       Regjeringen ønsker med denne meldingen å legge resultatet av gjennomgangen, inkludert forslag til langsiktige mål og tiltak, fram for Stortinget for videre drøfting.

1.2 Dyr og samfunn

       Kapitlet omtaler bl.a holdninger til dyr og etiske vurderinger som har vært framtredende gjennom ulike tidsepoker og i forskjellige kulturer, inkludert samisk kultur, og trender som påvirker dagens samfunn. Videre omtales deler av den biologiske kunnskapen om dyr som er relevant for dyrs status, og begrepet dyrevelferd behandles.

       Sammendrag:

1.3 Utviklingstrekk i norsk dyrehold

       I dette kapitlet omtales hovedtrekk i utviklingen i norsk husdyrhold de siste 50 årene. Omtalen berører særlig utviklingstrekk som har hatt konsekvenser for dyrevelferden.

       Sammendrag:

1.4 Norsk dyrehold i dag

       Kapitlet er en gjennomgang av status for norsk dyrehold i dag, med særlig vekt på forhold som har betydning for dyrenes velferd. Kapitlet tar også for seg viltlevende dyr i dyrevelferdsmessig sammenheng.

       Sammendrag:

Allmenne forhold ved hold av dyr:

De enkelte arter og kategorier dyr:

1.5 Regelverk og tilsyn

       Kapitlet omtaler norsk dyrevernlovgivning og forvaltning, og sammenholder formålsparagrafen i den norske lovgivningen med de andre nordiske lands formålsparagrafer. Videre belyses dyrs status i norsk rett og det statlige tilsyn med hold av dyr, og Forsøksdyrutvalget og rådgivende organer som det veterinærmedisinske rettsråd og rådet for dyreetikk omtales.

       Sammendrag:

       Tilsynet med dyrehold i Norge er hjemlet i lov om dyrevern. Tilsynet har vært utført av dyrevernnemnder og i en viss grad distriktsveterinærer. Det ble ved lovendring i dyrevernloven i 1995 vedtatt å gjøre nemndene statlige, og de fikk vedtaksmyndighet i dyrevernsaker. Det ble videre bestemt at det skulle være en dyrevernnemnd, unntaksvis flere, i hvert veterinærdistrikt. Distriktsveterinæren er ansvarlig for sekretariatsfunksjonen i nemnda.

       Tilsyn og vedtaksmyndighet når det gjelder dyrevernbestemmelsene på slakterier er siden 1996 lagt til tilsynsveterinær som er ansatt i det lokale næringsmiddeltilsynet.

       I Norge er det 224 dyrevernnemnder som hver har ansvar for en eller flere kommuner. Nemndas medlemmer er foreslått av kommunen(e) og oppnevnt av fylkesmannen for perioder på fire år. Som medlemmer i nemnda skal oppnevnes personer med praktisk innsikt i dyrehold og dyrestell, og med kunnskap om og interesse for dyrevern.

       Dyrevernnemndene er offentlige tilsynsorgan som arbeider for at den som eier eller er innehaver av dyr, ivaretar sine forpliktelser etter dyrevernloven. Viltlevende dyr og forvillede eller eierløse dyr kommer inn under loven, men faller utenfor nemndas ansvarsområde. Det samme gjelder situasjoner der en person handler i strid med dyrevernloven overfor dyr som tilhører andre. Nemnda skal føre tilsyn og foreta undersøkelser, samt gi veiledning om dyrehold og/eller treffe vedtak. Nemnda har plikt til å gjennomføre vedtak som dyreeier ikke etterlever. Dyrevernnemnda skal også om nødvendig sørge for å ta dyr i midlertidig forvaring.

       Statens dyrehelsetilsyn har ikke instruksjonsrett overfor nemndene, men har ansvar for budsjett, veiledning og opplæring. Det vil etter departementets mening være formålstjenlig å gi Statens dyrehelsetilsyn større fullmakter i arbeidet med dyrevern, både på selvstendig grunnlag og i forhold til en lekmannsnemnd.

1.6 Internasjonale forpliktelser og trender

       I kapitlet omtales de internasjonale fora hvor Norge deltar og hvor dyrevelferd drøftes. Videre omtales de internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert som har direkte eller indirekte dyrevelferdsmessig betydning.

       Sammendrag:

       Etter hvert som EU er blitt partsland til de respektive konvensjonene, opptrer EU-landene oftere og oftere som en blokk, og EU-kommisjonen taler og stemmer på vegne av de 15 medlemslandene. Dette har medført at mange forhold, også rent faglige, blir diskutert og får sin avgjørelse på politisk hold i Brussel. Faglig enighet i for eksempel Stående komité, gjøres om og vedtas sentralt i EU, og videre drøfting utelukkes. Denne tendensen har utviklet seg så markant over den siste tiden at det etter departementets mening trolig er et tidsspørsmål før arbeid med dyrevelferdsspørsmål i Europarådssammenheng blir avviklet.

1.7 Mål, strategier og tiltak

       I kapitlet presenteres først en etisk plattform og det overordnete mål som Regjeringen mener at det framtidige arbeid med dyrevelferd i vårt land skal være tuftet på. Videre beskrives fem strategier for å oppnå de foreslåtte mål. Til slutt presenteres Regjeringens mål og konkrete forslag til tiltak som dels er felles for flere dyrearter og dels er spesielle for de enkelte arter.

       Sammendrag:

       Med bakgrunn i det overordnete målet er det definert følgende langsiktige målsetting for arbeidet med velferd hos de ulike artene:

       I arbeidet med å nå målene vil det bli fokusert på tiltak langs fem forskjellige strategier:

       Det foreslås her en ny modell for den lokale forvaltning av dyrevernloven, der tilsyns- og vedtaksmyndigheten legges til Landbruksdepartementet for videre delegering til det nye Mattilsynet. De nåværende nemndene reduseres i antall til én dyrevernnemnd i hvert av de lokale forvaltningsområdene som er planlagt i det nye tilsynet. De nye nemndene skal ha en rådgivende funksjon i tilsynsmodellen. Modellen gir etter departementets mening et profesjonelt tilsyn faglig så vel som forvaltningsmessig, samtidig som lekmannsskjønnet ivaretas ved at de rådgivende dyrevernnemndene trekkes inn i arbeidet i de tilfellene der skjønnet er ønskelig og nødvendig. Departementet mener at modellen vil være ressursbesparende både økonomisk og personellmessig i forhold til dagens modell.

       Det tas sikte på at den nye forvaltningsmodellen skal være på plass fra det tidspunktet det nye Mattilsynet er operativt. Det vil derfor bli fremmet eget forslag overfor Stortinget om nødvendig endring av dagens dyrevernlov dersom den bebudete gjennomgang av dyrevernloven ikke kan gjennomføres tidsnok.

       For saksfelt som angår flere dyrearter foreslås følgende målsettinger:

       For de enkelte dyrearter framsettes blant annet følgende mål:

1.8 Økonomi

       Forslagene i meldingen om forbedring av dyrevelferden vil kunne ha til dels betydelige økonomiske og markedsmessige konsekvenser både for landbruksnæringen og andre. Dyrevelferd kan ikke direkte måles i kroner og øre, men for en del tiltak kan det gjøres økonomiske beregninger av konsekvensene. Det er imidlertid en betydelig usikkerhet knyttet til slike beregninger.

       Tiltakene kan deles i to kategorier:

       Det er viktig at næringens kostnader og konkurransesituasjon vektlegges ved vurderingen av nye tiltak for økt dyrevelferd. En del tiltak som også gjennomføres for eksempel innenfor EU og som også forplikter Norge gjennom EØS-avtalen, vil i liten grad svekke næringens konkurransesituasjon. På områder vi ønsker å gå lenger enn våre naboland, bør slike forhold vurderes nøye. Siden både mulighetene for å hente ut økte priser i markedet og kompensasjonsordninger gjennom økte tilskudd er begrenset, vil slike tiltak raskt måtte bæres av næringen selv gjennom reduserte inntekter. Det er ikke ønskelig at tiltak skal redusere norsk produksjon til fordel for produksjon i land hvor forholdene for dyrene ikke er underlagt de samme krav som i Norge.

       Landbruksdepartementet legger vekt på at kostnadene ved de tiltak som foreslås overfor landbruksnæringen begrenses, blant annet gjennom romslig overgangstid. Det vil også være aktuelt å gå inn med ekstra midler i form av investeringsstøtte og bidrag i form av FOU for å fremme nye og mer dyrevennlige produksjonsmetoder.

       Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har gjort en utredning om kostnader ved tiltak for å forbedre dyrevelferden. I det følgende er NILF sine beregninger lagt til grunn der disse er gjort i samsvar med de foreslåtte tiltak.

       Følgende tiltak som kan gi økte kostnader er kort omtalt i meldingen: