| |
Jeg viser til Justiskomiteens brev 24. april 2003 hvor det bes om en uttalelse til ovennevnte forslag.
Forslagsstillerne legger frem flere tiltak som de mener kan forhindre barnebortføringer og gjøre det lettere å løse slike saker. Jeg stiller meg positiv til en satsing på dette, men problemstillingen må imidlertid nyanseres noe.
Når mor og far har tilknytning til hvert sitt land, kan det av og til bli uenighet om hvor felles barn skal bo. Uenigheten fører i noen tilfeller til at den ene forelder tar barn ulovlig over landegrenser, og vi ser årlig flere eksempler på at barn føres ulovlig til Norge og ut av Norge. Det er slike bortføringer vi taler om her. Bak hver bortføring ligger ofte sammensatte samlivskonflikter. Omlag 80 % av bortføringene utføres av barnets mor. I noen tilfelle er bortføringen en måte å beskytte barnet mot mishandling eller andre uholdbare forhold.
Som det redegjøres for i forslaget, er det etablert et internasjonalt regelverk gjennom bl.a. Haagkonvensjonen om internasjonal barnebortføring. Norge er - sammen med ca 60 andre land - tilsluttet konvensjonen. Justisdepartementet er sentralmyndighet. Konvensjonen legger opp til at barnets rettstilstand skal gjenopprettes så raskt som mulig og at en eventuell barnefordelingssak skal føres i det landet barnet bor. I 2002 registrerte vi 21 saker etter Haagkonvensjonen, henholdsvis 4 saker der barn var ført til Norge og 17 saker der barn var ført ut av Norge. Vi ser en gledelig nedgang i antall saker de seneste år, fra f.eks. 48 i 1999.
De aller fleste sakene løses raskt - ofte i løpet av noen uker. I noen få tilfeller holdes barn skjult i utlandet, og det kan føre til at saken blir vanskeligere å løse. Bortfører og barn blir da etterlyst gjennom Interpol og det er min erfaring av utenlandsk politi tar slike saker alvorlig.
Slik jeg ser det, fungerer regelverket godt, og jeg ser ikke uten videre behov for ytterligere tiltak i saker som går mellom konvensjonslandene utover det internasjonale arbeidet som pågår kontinuerlig for å effektivisere samarbeidet om å løse konvensjonssaker. Derimot er jeg enig i at Norge må fortsette arbeidet for å få flere land til å slutte seg til Haagkonvensjonen. Trenden synes heldigvis å være at stadig flere land forplikter seg etter konvensjonens regler.
Bortføring av barn til land som ikke har tiltrådt konvensjonen er ikke regulert av internasjonalt regelverk. Slike saker kan være vanskelige og tidkrevende å løse. I den grad det er aktuelt å be om bistand fra norske myndigheter, hører dette under Utenriksdepartementets ansvarsområde. For å få løst saken, er man avhengig av å komme til en forhandlingsløsning med bortføreren, eller å forfølge saken i rettssystemet i vedkommende stat
I forslaget tas det til orde for å utvide rettshjelpstilbudet i barnebortføringssaker. Jeg nevner at det allerede føres en liberal innvilgelsespraksis i slike saker slik at den gjenværende forelder kan få offentlig bistand til å dekke advokatutgifter både i Norge og i utlandet og reise- og oppholdsutgifter. Det er også eksempler på at Justisdepartementet har dekket kostnader til privat etterforsker i utlandet Jeg tror ikke at det er her utfordringene ligger.
Når det gjelder forslagene om å utvide pågripelsesadgang overfor bortfører og gjennomgå straffeloven § 216, nevner jeg at erfaringen er at den gjenværende forelder sjelden ønsker å anmelde bortføreren. Bakgrunnen er nok at en anmeldelse vil tilspisse konflikten mellom foreldrene ytterligere - noe som ikke gavner barnet. Dette gjenspeiles i Haagkonvensjonen, som legger opp til en sivilrettslig løsning av sakene. Et slikt tiltak vil uansett ikke være noen oppfordring til bortføreren om å returnere med barnet.
Forslagene om å beslaglegge bortførers formue og stanse økonomiske ytelser til bortfører kan kanskje virke besnærende, men må utredes nærmere av rette fagdepartement. Slike tiltak vil uansett mest ramme mødre, siden det er mødrene som står for langt de fleste bortføringer.
Forslaget om barnebortføring som umiddelbar skilsmissegrunn har etter mitt syn lite for seg. I henhold til ekteskapsloven § 21 har ektefeller krav på skilsmisse når de har vært separert i minst ett år. I noen situasjoner har en ektefelle krav på skilsmisse ved dom og uten forutgående separasjonstid. Disse tilfellene reguleres i ekteskapsloven § 23, og gjelder hvor den andre ektefellen har forsøkt å drepe ham eller henne eller barna eller forsettelig har utsatt dem for alvorlig mishandling. Det samme gjelder dersom ektefellen har opptrådt på en måte som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt for slik atferd. Det er vanskelig å se hvordan en tilføyelse av barnebortføring som umiddelbar skilsmissegrunn vil kunne være et effektivt tiltak for å forhindre barnebortføring og gjøre det lettere å bringe barnet tilbake til rette omsorgsperson. Bortføreren vil vel se det som en fordel å få en rask skilsmisse, og at det tvert i mot vil være til barnets beste at det er en separasjonstid som vil gi partene tid til å overveie situasjonen.
Offentlig bistand til etablering av støtteorganisasjon for ofre for barnebortføring og egen telefonrådgivningstjeneste er forslag som naturligvis kan overveies. Det må likevel erindres at disse sakene tross alt er begrenset i antall, og både Justisdepartementet og Utenriksdepartementet gir utstrakt bistand til personer som opplever en barnebortføring.