| |
Gjennom avtalen om tilknytning til Dublin-regelverket, jf St.prp. nr. 38 (2000-2001), fikk reglene i Dublin-konvensjonen, inngått mellom EU-statene i 1990, anvendelse i forholdet mellom EU-statene, Norge og Island. Dublin-konvensjonen gir regler om hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad i henhold til FNs flyktningkonvensjon av 1951. Ved den foreslåtte endringen blir Dublin II-forordningen av 18. februar 2003 innlemmet i tilknytningsavtalen til erstatning for Dublin-konvensjonen. Dublin II-forordningen regulerer de samme spørsmålene som Dublin-konvensjonen, men tar sikte på å modernisere og effektivisere reglene.
Da Schengen-samarbeidet trådte i kraft i 1995, ble personkontrollen på grensene mellom Schengen-statene opphevet. De åpne grensene i Europa gjør det enkelt for alle å reise fritt, også for de som vil søke asyl i flere stater, eller som forsvinner når de ikke lenger har rett til opphold. Dublin-samarbeidet har dermed en nær forbindelse til Schengen-samarbeidet.
Det fremgår av Schengen-samarbeidsavtalen at « det bør avtales en egnet ordning om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat i Den europeiske union eller i Island eller i Norge », og at en slik ordning bør være etablert innen det operative Schengen-samarbeidet iverksettes for de nordiske stater. Schengen-samarbeidet ble iverksatt 25. mars 2001 og Dublin-samarbeidet ble iverksatt 1. april 2001.
Avtalen om tilknytning til Dublin-regelverket omfatter Dublin-konvensjonen, samt to beslutninger av Dublin-konvensjonens vedtaksorgan. Avtalen knytter også Norge og Island til rådsforordning nr. 2725/2000 EF om opprettelse av Eurodac for sammenligning av fingeravtrykk med henblikk på en effektiv gjennomføring av Dublin-konvensjonen (Eurodac-forordningen). Videre muliggjør avtalen norsk og islandsk tilknytning til både nåværende og fremtidige vedtak på dette området.
I likhet med Dublin-konvensjonen regulerer ikke Dublin II-forordningen vilkårene for å innvilge asyl. Norsk rett samt internasjonale forpliktelser vil således fortsatt regulere hvem som skal gis asyl i Norge.
Artikkel 4 i tilknytningsavtalen sier at Kommisjonen umiddelbart skal underrette Norge og Island om vedtakelsen av en ny rettsakt. Norge må på sin side gi underretning om godtakelse av rettsakten til Rådets generalsekretariat og Kommisjonen innen tretti dager etter at den er vedtatt.
Både Dublin-konvensjonen og Dublin II-forordningen tar sikte på å sikre asylsøkere en effektiv adgang til prosedyrene for fastleggelse av flyktningstatus ved å motvirke at asylsøkere blir henvist fram og tilbake mellom stater uten å få søknaden behandlet. En asylsøker får rett til å få søknaden behandlet i én stat, og det gis regler for hvilken stat som har plikt til å behandle saken. Begge regelverk søker også å forhindre det misbruk av asylinstituttet som oppstår når samme person samtidig eller på forskjellige tidspunkter søker om asyl i flere medlemsstater med sikte på å forlenge sitt opphold i EU.
EU har erfart at samarbeidet i henhold til Dublin-konvensjonen ikke har fungert helt etter forutsetningene. Dublin II-forordningen søker derfor å rette opp mangler og uklarheter ved denne. Dublin II-forordningen søker å effektivisere prosedyren for fastleggelse av hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad, slik at realitetsbehandlingen av søknaden kommer raskere i gang. Videre gir forordningen større beskyttelse av familiens enhet og retten til familieliv ved at reglene søker å oppnå at familiemedlemmer får behandlet sine asylsøknader i samme stat. Samtidig styrkes beskyttelsen av enslige mindreårige asylsøkere.
Norge er blitt konsultert om EUs forhandlinger om forordningen gjennom møter i Den blandete komité som er opprettet i medhold av tilknytningsavtalens artikkel 3.
Proposisjonens kapittel 3 omtaler Dublin II-forordningens bestemmelser nærmere, og det vises til denne omtalen.
Godtakelse av Dublin II-forordningen vil medføre behov for endringer i utlendingsloven og -forskriften der disse viser til Dublin-konvensjonen. Endringer i utlendingslovgivningen utover dette er ikke påkrevd, da de endringer som følger av Dublin II-forordningen ikke er i strid med eksisterende lov og forskrift.
Kommunal- og regionaldepartementet vil fremme en odelstingsproposisjon med de nødvendige lovendringer.
Samlet sett anslås Dublin II-forordningen å innebære en reduksjon i saksbehandlingstiden på 14 uker. Den kortere saksbehandlingstiden vil ha konsekvenser både for politiet og UDI, og for lengden på asylsøkernes oppholdstid i mottak. Dette innebærer et innsparingspotensiale.
Dublin II-forordningen medfører merutgifter for Kommunal- og regionaldepartementet på anslagsvis 3,6 mill. kroner for 2003, hvorav 0,6 mill. kroner refererer seg til et økt ressursbehov på årsbasis på 3 årsverk i UDI. Merutgiftene for 2004 anslås til 8,5 mill. kroner, fordelt på 5 mill. kroner i investeringer og 3,5 mill. kroner i driftsutgifter. For Justisdepartementet anslås merutgiften i 2003 til 1,4 mill. kroner Dette svarer til et økt ressursbehov på 8 årsverk i politiet, dvs. 4,4 mill. kroner på årsbasis.
De bevilgningsmessige konsekvensene av innlemmelse av Dublin II-forordningen vil bli behandlet i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2003.
Regjeringen ser det som ønskelig at Norge knytter seg til Dublin II-forordningens regler.
Dublin II-forordningen styrker asylsøkernes stilling ved at systemet effektiviseres, slik at realitetsbehandlingen av søknadene kommer raskere i gang. Det gis større beskyttelse av familiens enhet og retten til familieliv ved at reglene søker å oppnå at familiemedlemmer får behandlet sine asylsøknader i samme stat. Samtidig styrkes beskyttelsen av enslige mindreårige asylsøkere.